Skisse over noen motiver i Jean Genets roman Rosemirakelet
Av alle Frankrikes statsfengsler, skriver Genet, er Fontevrault det mest forstyrrende. Der kjente jeg angsten og fortvilelsen sterkest, og jeg vet at fanger som har sittet i andre fengsler, gripes av samme følelse, samme smerte, bare navnet nevnes. Jeg skal ikke forsøke å utrede hva dets makt over oss besto i: Det spiller ingen rolle om dette skyldtes dets fortid eller dets blotte utseende og navn, dets abbedisser av kongelig blod, dets mosegrodde murer, de forviste på livstid som defilerte forbi på vei til Cayenne, eller om fangene var verre der enn andre steder. Til alle slike forklaringer legges også, for min del, at Fontevrault, mens jeg satt i forbedringsanstalten Mettray, var helligdommen våre drømmer søkte tilflukt i. Jeg kjente at dets murer bevarte fremtiden slik tabernakelet oppbevarer brødet. Mens den femtenårige gutten jeg da var, slynget seg om en venn i hengekøyen (om livets harde vilkår tvinger oss til å søke vennlighet, tror jeg det er fengselets hardhet som slynger oss mot hverandre i kjærlighetsutbrudd vi ikke kunne leve uten; ulykke er heksebryggets navn), visste han at hans endelige form hvilte bak fengselsmurene og at fangen, med sin dom på 30 år, endelig fullbyrdet ham i døden. Og Fontevrault skinner fremdeles (med en bleknet, svært mild glans) i lyset som stråler fra den dødsdømte Harcamone i fangehullet, dets hjertes dypeste mørke.
Rosemirakelet åpner med en billedrekke (over; se sluttnote1), og trolig er barnefengselet rent kulturelt denne rekkens mest fortrolige ledd, for leseren – umiddelbart – i et postkristent, fungerende velferdssamfunn med passe dannede lesere. De skrekkelige barna – her barnemorderen Harcamone, i denne sammensatte termens doble betydning: et barn som dreper et barn, en gutt forvandler en pike til et lik, og utløser dermed kjeden av metamorfoser som lar ham bli en guddommelig dødsdømt, i kraft av fengselet og giljotinen. Selve forvandlingen tar mønster av den katolske messen: en bokstavelig forvandling, av et stykke brød – en oblat – og et beger vin, til den henrettede og gjenoppståtte guden. Messens forvandling er trolig mer fremmed for leserne enn Genets perversjon av det teologiske og liturgiske forelegget.
Fengsling av barn er støtende for en informert leser, og Genet vil for enhver pris redde barnefengselet. Dét lykkes ikke, og romanen usurperer sine lengslers mål med nostalgisk raseri.
Rosemirakelet er ikke lesbar uten den katolske (og forsåvidt ortodokse) forestillingsverden romanen beveger seg gjennom. Etter den franske revolusjon blir en rekke legendariske klostre gjort om til fengsler – La Trappe, Clairvaux, Fontevrault. Romanen blir værende i disse institusjonene for soning, skyld og forløsning. I klosterets økonomi vil gudens offer reflekteres med de troendes handlinger og liv, i disiplinen de underkastes, eminent bønnen. Skyldens økonomi gjelder ikke bare den ordensbundne, nonnen & munken – som har forlatt verden utenfor klostermuren – men søker å trekke verden inn i klosteret, transformere den utestengte verden gjennom bønn og barmhjertige handlinger; det hele. Som en svak gjenklang av gudens paradokser søker middelalderens kongregasjoner å fastholde de bud guden etterlot seg og knyttet løfter til. Genet fyller tomheten etter den borgerlige revolusjonen, republikkens ødeleggelser, med et samfunn av skyldige. Han fastholder, til enhver pris – fornedrelse, fattigdom, død – skylden og de institusjoner som holder den i hevd. Kraften strømmer fra fengselet, inn i samfunnet, der forbrytelsen (igjen) kvalifiserer til opptak i rekken av skyldige, via rettsapparatet. Cellen er en skorpe ved kanten av verden – en rest, bare, grensen mot døden, der dødens frihet spilles inn i livet og begjærene. Guden er nær. Utenfor cellen lever de innesperrede – leserne – dem gitteret holder ute, i limbo.
Sentrum av en kommentar til Rosemirakelet er den tomhet romanen utspilles i. Boken tilhører cellen. Kommentaren er innelåst, reproduserer romanens konstruksjon – den enkle grensen mellom pronomener, første andre tredje person, mitt ditt hennes hans – de juridiske forføyningene og hele apparatet for distribusjon av eiendom og smerte. Den stille død i likegyldighet som fyller det rommet tanken om samfunnet etterlot seg – en vag kontur langs lengslene og begjærene man forsøkte å finne utløp for i utopien, si fra 1700-tallet til sammenbruddene i etterkrigstiden, som det heter – blir en fordel for Genets roman. Den hadde tålmodighet til å vente, brutalt og forfengelig, også på dette.
Jeg lever i et så lukket univers, med så tykk luft, et univers sett gjennom minner fra kolonien [Mettray], fengsler, mine drømmer om galeier, der jeg lever med fanger, mordere, innbruddstyver og gangstere, at jeg ikke har noen utveksling med den vanlige verden, eller, når jeg oppfatter den, er det jeg ser forvrengt av de tykke polstringene jeg anstrengt beveger meg gjennom. Hver gjenstand i din verden innebærer noe annet i min. Jeg henviser alt til min kode der alt har en infernalsk betydning, og selv når jeg leser en roman, vil dens tildragelser – uten å forvanskes – miste meningen forfatteren ga dem og som den har for dere, og fylles med en annen, for smidig å ta plass i den hinsidige verden, hvor jeg lever.
Disse bildene styrer langt på vei romanen, eller denne skissen over romanen.
Det må nesten sies et par ord om undere, gitt romanens tittel og bilder. Rosemirakler er kjent fra middelalderens helgenlegender, hagiografiene. Mest berømt er trolig St. Elizabeth av Ungarn, fra tidlig 1200-tall, prinsesse av blodet og helligkåret, gift fra hun var 14 år gammel, enke ved 20, blant de første medlemmer av fransiskanernes tredje orden og ennå denne ordenens skytshelgen. Elizabeths mann har forbudt henne å gi av husstandens overflod til de fattige. Når hun trosser forbudet (daglig) og tas på fersken, tvinges hun til å vise hva hun skjuler under kappen: Brødet blir der & da forvandlet til roser! Lignende fortellinger er overlevert om hennes grandniese, St. Elizabeth (Isabel) av Portugal (Aragon) (1271–1336), og andre hellige. Rosen er ellers et epitet for Maria, Jesu mor (Rosa Mystica); også for hennes sønn, den inkarnerte guden. Nok sagt at Genet synes å ha løftet sitt mirakel temmelig direkte fra legendene. Lesere som kjenner romanen, vil huske dens rosemirakel – for andre vil jeg nødig spoile mer enn jeg strengt tatt må.
Mirakler er som kjent godt representert i Det nye testamentet. Jesus går i distraksjon på vannet. Denne sekvensen i evangeliet rommer etter mitt skjønn alt man kan erkjenne om språk, dets tilfang og begrensninger. Walter Benjamins distinksjon, mellom språk overhodet og menneskets språk – fra essayet «Om språk overhodet og menneskets språk» – åpner et trekk ved den fysiske verdens lovmessighet, gitt ved fysikkens formler og eksperimentelle metode, at det fysiske universets regler vel er gitte, men kan suspenderes og regrupperes; det materielle har en porøsitet – også det retoriske, siden dette knippet av anekdoter i evangeliet også harselerer med det politiske eo ipso, og gjør dét i maktens umiddelbare nærhet: En fisk bringer guden en mynt han vil bruke til å betale skatt, mens Jesu fetter og Israels største profet, Johannes døperen, nylig er halshugget i en perfid figurasjon ved kongens hoff. Evangelienes undere har en opprivende struktur: Den kjente verden var også ukjent, hadde noe i bakhånd man ikke regnet med. Om dette andre også følger lovmessigheter, skiller disse seg fra alminnelig erfaring, daglige gjentagelser, læreboken, og så videre. Mirakelet åpner dertil en mer radikal mulighet: at guden er fri.
Visstnok finnes ingen historisk dokumentasjon som støtter at Jean Genet satt fengslet i Fontevrault, noensinne. Fengselet var kjent for sin strenghet – en disiplin som ikke skiller seg stort fra Cistercienserordenens klosterregel (fra ca. 1098), særlig i dens senere (ca. 1664) og reformerte form, fra klosteret La Trappe, som jeg nettopp påsto ble et fengsel; det stemmer ikke. Fontevrault ble det, og Clairvaux som cisterciensernes makt og innflytelse utsprang fra, med stifteren Bernhard av Clairvaux som deretter stiftet Tempelridderordenen uten selv å bli tempelridder. Men kanskje viktigere, for Genet og hans lesere, er Det kongelig abbediet Fontevraults bånd til grevskapet Anjou, med Plantagenet-familien, som i tre århundrer satt på den engelske tronen. Grevskapet Anjou og Plantagenetene hadde også bånd til kongen av Jerusalem og korstogene; Richard Løvehjerte – en Plantagenet – er gravlagt i en sarkofag i katedralens kirkeskip, ved siden av sin far & mor, kong Henrik II av England & hans dronning Eleonore av Aquitaine. 10 av Shakespeares 11 historiske dramaer tar sin tittel fra en Plantagenet; kongerekken døde ut med Henrik VII Tudors kroning. Fontevrault var et såkalt dobbelt kloster, huset både munker og nonner, det hele og alltid styrt av en enerådig abbedisse, som regel av kongelig blod eller fra høyadelen – en prinsesse eller enkedronning. Mange nonner kom fra adelsfamilier. Klosteret hadde vide privilegier fra kongehuset og paven, skattefritak og var unndratt biskopens myndighet (direkte underlagt kronen og pavestolen). Stiftet i 1101 ble Fontevrault sentrum for en selvstendig orden med rundt hundre klostre i Frankrike, England og Spania. Napoleon beordret anlegget omgjort til fengsel i 1804 og igangsatte store utbedringer. Fengselet sto ferdig i 1814; det ble avviklet i 1963. Idag er det – såklart – museum for moderne kunst.
La Trappe ble et spøkelse for Fontevrault. I likhet med trappistenes ordensregel, hadde fengselet taleforbud, hardt fysisk arbeid, klausur, en utilstrekkelig diet, enkle og utilstrekkelige klær, streng åndelig fattigdom – det vil her si knapp tilgang på informasjon i enhver form og ingen underholdning. Det skal finnes fire cistercienserklostre i Norge idag, hvorav ett huser trappister.
Streng klausur vil si at man etter å ha avlagt ordensløftene, befinner seg innenfor klostermurene til man dør. Man tar heller ikke imot besøk utenfra. Nonnens og munkens jordiske rester begraves gjerne innenfor – noen ganger i – klostermuren. Dette bildet følger Genet gjennom romanen.
Tabernakelet – det bærende bildet i romanens åpning – dukker opp gjentatte ganger. I liturgisk sammenheng er tabernakelet et skrin eller en boks som finnes i alle katolske og ortodokse kirker og kapeller, og rommer det allerede konsekrerte (forvandlede) brødet. Dette brødet kan i sin tur sies å romme pasjonsfortellingen: arrestasjonen, forhøret, mishandlingen & ydmykelsen, dommen & henrettelsen, oppstandelsen. Slik følger krigen guden helt inn til messen, mysteriets ytterkant med terskelen for denne verden, volden.
Slik kunne man, skriver Walter Benjamin, i «Oversetterens oppgave», snakke om et uforglemmelig liv eller øyeblikk, også når alle mennesker har glemt dem. Når deres vesen fordrer at de ikke glemmes, er nemlig ikke predikatet [uforglemmelig] ugyldig, snarere bare en fordring mennesker ikke kan innfri, og det rommer trolig også en henvisning til et domene hvor den innfris: Guds minne. [overs.: Haarnack-Archiv]
Umiddelbart etter Genets åpning, som også denne skissen åpner med, i en av romanens få kronologisk organiserte sekvenser – et antydet ytre plot – ved grensen mellom verden utenfor klosteret og det privilegerte rom Genet fremstiller, cellen:
Det var min tur.
– Navn?
– Genet.
– Plantagenet?
– Jeg sa Genet.
– Hva om jeg fikk lyst til å si Plantagenet? Bryr det deg?
– …
– Døpenavn?
– Jean.
– Alder?
– Tredve.
– Yrke?
– Nei.
Plantagenet, kongefamilens navn, er tatt fra den viltvoksende plantagenet – på norsk fargeginst – av erteblomstfamilien, som ble høstet for sine gule pigmenter, brukt i farging av ull og lin frem til den 2. industrielle revolusjon med fremveksten av kjemisk industri og syntetiske fargestoffer. Plantagenet er utbredt i Sør-Europa; vokser også vilt i Sør-Norge og Finnmark. En genet, derimot, er et lite, afrikansk rovdyr, utbredt også i det sørlige Europa. En genet jaktes for sin flekkede pels, med stripet hale, til bruk hos buntmakere. Jean Genet spiller på navnelikheten med Plantagenet.
Og så, den borgerlige revolusjonen (1789). Romanen støtter den ikke. For Genet er ikke (denne) revolusjonen stort mer enn klosterets gjenkomst i infernalsk skikkelse.
Revolusjonen sidestiller fangen med kongen. Synderen med helgenen. Den som eier alt, med den som intet eier. Piken med gutten. Halliken med horen. Guden med det pubertale barnet. Begge er, i kraft av dommen, en annens slave. Skjebnen en annens vilkårlighet. Dommeren er i kongens og gudens tilfelle Regimet & Folket. Også de av Genets fanger som ikke utmerker seg: Folket fyller fengselet og frem stiger Genets utvalgte fange. Man kunne si at med fengselet & fangen befinner det borgerlige regimet seg i en permanent, revolusjonær stasis.
Genet er utvilsomt gal, men ikke derfor urimelig. Det vanskelige med romanen er – som forsøkt antydet – hvordan den refigurerer grunnleggende forestillinger i vår kultur, med en radikal forståelse av hva vår kultur innebærer. Loven. Guden. Fangen. Straffen. Det onde. Eiendom. Barn. Kjønn. Vold. Forløsning.
Hva annet var kongen enn en tyv, eller en tyvs datter? Og helgenen, annet enn en synder som griper sin skyld og transformeres?
Inversjonen – at kongehus og adel halshugges; nonner og munker kastes ut i den verden de forlot, og som betjente dem – nå erstattes begge med filleproletariat, barn – inversjonen skrus rundt, igjen, og igjen; en slags flat avgrunn. Som nevnt blir fengselet konstituerende for en revolusjonær situasjon. Det bevarer et kaos i kontrast til den relative orden loven skisserer. Flere steder i Genets romaner oppstår kriser for fengselet & fangen qua ikon: Han er i Tyskland – etter nazistenes maktovertagelse – som tigger, prostituert & tyv, men flykter derfra av den enkle grunn at hvis han blir fengslet, skjer det i samfunn med fanger som ikke har gjort noe galt; som tvert om utgjør en rest av anstendighet under et regime der tyvene, morderne, overgriperne tok styringen, ikke helt ulikt den drømmeverden Genets fengselsfortellinger er, og hvilken som helst avisside, om du vil.
Han skildrer i grunnen situasjonen på bussen, kontoret, butikken – ikke sjelden hjemmet – slik den ter seg dersom begjærene, fantasiene, traumene, ydmykelsene og tvangen, fikk spilles fritt ut, eller at man oppfant en protese, og den fremstilte hva som foregår i menneskers hverdag, de episke katastrofer folk bærer med seg i situasjoner uten annen synlig dramatikk enn den generelle virkeligheten, som ikke står tilbake verken for Genet, Duras eller Sofokles; kanskje heller ikke for evangeliene. Litteratur og annen kunst er selvsagt slike proteser. Jeg kjenner meg nokså trygg på at man kan måle et fenomens relative viktighet – i eksistensielle og for eksempel politiske termer – på hvor lite det snakkes om kollektivt. Og omvendt, et fenomens uviktighet på hvilken plass det fyller i offentligheten og hvordan det omtales daglig. I en krangel om hva som er hva og hvor viktig, gjetter jeg at nesten alle – kanskje alle – har en kolossal kompetanse i det stumme og tilbakeholdte.
Romanen plukker opp igjen disse trekkene ved sin komposisjon mot slutten av fortellingen – eller diktet, eller teorien, og så videre – i en dramatisk, dempet og for Rosemirakelet ganske allminnelig anekdote.
Var vi egentlig tyver? Neppe, og det overrasker meg, og sårer meg. Forbrytelsene vi skrøt av, skulle ved sin merkverdige form og strålende glans lignet de barbariske [forsiringene] skuespillere ikke lenger vet hvordan de skal ikle seg: spionasje, rosentrekister, prinsers kjærlighet, drukninger, hengning i draperier, treben, pederasti, fødsler i sigøynervogner og så videre, som en gang gjorde dem til ekstravagante stjerner. Barna i denne erindringen [Rosemirakelet] visste å fremstille seg slik. I regelen kom de hit med en tragisk & nobel fortid. Den fløt fra de grusomme, furtne små leppene deres etterhvert som de fant på sin bakgrunn. Den må av denne grunn også være slik, siden jeg fremstiller dem sånn. Jeg finner ikke på. Hvis jeg har sett dem fra en bestemt vinkel, er det fordi de, sett fra denne vinkelen, så slik ut – noe som kan skyldes en prismatisk brytning, men nettopp derfor er hva de også var, enda de ikke ble klar over det selv.
Jeg tenkte i hovedsak på [Métayer] da jeg sa at alle barn er kongesønner. Métayer var atten. Jeg hater å måtte beskrive lite pene, unge menn, men han der ga meg så mange drømmer at jeg går med på å gjenkalle hans røde kviser, trekantede og fregnete ansikt, hans kvasse, farlige gester. Han fortalte dem som ville lytte, og særlig meg, at han var direkte etterkommer av de franske kongene. Han kunne ramse opp genealogier mellom sine smale lepper. Han gjorde krav på tronen. […] Ingen har studert barns forhold til det kongelige. Jeg vil derimot påstå at det ikke finnes et barn som har bladd seg gjennom Lavisses eller Bayets eller en annen Frankrikes Historie som ikke har trodd han var en tronarving [dauphin] eller en annen prins av blodet. Særlig legenden om Louis XVIIs flukt fra fengselet var ansvarlig for disse drømmene. Métayer må ha kommet over den. Han valgte seg arving til Frankrikes konger. Métayers megalomani må ikke forveksles med min lidenskap for bedrageri, som lot meg drømme om å ta plass i en mektig familie. Poenget er at Métayer trodde han var en konges sønn eller barnebarn. Han valgte å bli konge for å gjenopprette en ødelagt orden. Han var konge. Jeg ønsket bare å profanere, å skitne til en families renhet, slik jeg ville skitne til tøffingenes kaste ved å ta plass der som den piken jeg var.
Minnet om dette barnet blir klarere mens jeg skriver om ham. Han var kongelig i kraft av sitt suverene begrep om seg selv. Hans tynne, nakne føtter i sine tresko var en prins’ arme føtter på de iskalde gulvflisene i et Louvre, eller på aske. Hvilken eleganse og edruelighet sammenlignet med den himmelske og prangende veltalenhet Divers la for dagen i alle sine gester. Den ene var prins og den andre conquistador. Tøffingene i Familie B [i barnefengselet Mettray] var ikke oppmerksomme, eller lot som de ikke var oppmerksomme, på Métayer, som i skjul fortsatt voktet sin hemmelighet, hans idé om sin kongelige herkomst. Men dette levende tabernakelets høyferdighet, med sine eleverte gester (som dem St. Stephanus [erkemartyren] må ha utført da han svelget hostien for å redde den fra profanering), ergret oss i det skjulte. Det vil si, vi tillot oss ikke å la vår motvilje komme tilsyne, og var ikke engang klar over at vi lot oss affisere. Så, en kveld, eksploderte hatet vårt. Métayer satt på det nederste trinnet i trappen til dormitoriet. Trodde han kanskje han var den hellige Kong Louis [Louis IX (1226–1260), den hellige barnekongen] under Rettferdighetens Ek? Han snakket. Noen våget et flir. Det fulgte latter, hvilket han besvarte med forakt. Så brøt all vår oppsamlede forbitrelse demningen og flommet over ham: slag, fornærmelser, skitt, spytt. Familien fikk for seg at han trolig hadde sladret om Derelle, Leroy og Morvans rømning. Sant eller usant var dette en forferdelig anklage. Ikke et barn tenkte på å etterforske den. De straffet grusomt på grunnlag av mistanke. De eksekverte. Prinsen av blodet ble henrettet. Tredve skrikende barn overfalt ham med større villskap enn den strikkerskene [les tricoteuses] viste hans forgjengere. I en av disse stille lommene som gjerne oppstår nær orkanens sentrum, hørte vi ham mumle: «Dette gjorde de også mot Kristus.» Han gråt ikke, men ble ikledd denne tronen med en så plutselig majestet at han kan ha hørt Gud Selv si: «Du blir konge, men kronen din skal være av glødende jern.» Jeg så ham. Jeg elsket ham. […] Métayer var Métayer da han, midt i slagsmålet, rev opp himmelen ved å løfte hendene for brystet i en åpen form slik at tommelneglene møttes, som hendene man graverer på jødiske gravstener. Man må noen ganger gi etter for positurer. Nødvendigheten som styrer meg, forholder seg til et indre teater av voldelig lek.
Les tricoteuses – bokstavelig strikkerskene – var kvinner av almuen som under den borgerlige revolusjonen i Frankrike (1789, etc.) overvar giljotineringen av overklassen for moro skyld, mens de selv satt og strikket. Se bl.a. Charles Dickens’ A Tale of Two Cities.
Når man leser romanen, kan kroppen begynne å skjelve ukontrollert. Skriver man om den, kan skjelvingen avta; en motsatt sekvens er like sannsynlig og frekvent. Kritikerens – eller kåsørens – arbeid kan da nå en tydelighet også for henne & ham selv. Ikke så mye kognitiv, intellektuell klarhet, som en iakttatt scene der skrekken og skrekkens gjenstand fremtrer i forbindelsen mellom dem, hvis tyktflytende kontinuitet kan være kjærlighet, i en omfattende forstand av termen («kjærlighet»), kanskje så omfattende som menneskelige begrensninger tillater – at man ville dø fra sine sanser og sin tanke om denne grensen ble overskredet, forsåvidt sanser og tanke er knyttet til kroppens liv, og dens menneskelige språk, det vil si tale & skrift, samt alle andre menneskelige uttrykk, og jeg legger til grunn at disse følelsene og deres øvrige, kroppslige uttrykk, som skjelving, gråt, er sekundære tegn i forbindelsen mellom den skrekkslagne og det skrekkelige, at følelsen ikke er fenomenet, men følger (av) fenomenet som en bonus og støtte for den som griper det skrekkelige med sin skrekk. Ikke minst når man tar feil. Når den skrekkslagne ser at det skrekkelige ikke innfant seg, det var ikke den forferdelige dragens skygge, men en fugl, et fly, en flue – har man grepet dragens virkelighet og dragen har grepet en.
For Haarnack-Archiv,
Oslo, 20. november 2025,
Arve Kleiva
- Genets roman er dessverre ikke oversatt til norsk. For flytens skyld, er de kursiverte sitatene fra Rosemirakelet gjengitt på norsk, med utgangspunkt i svensk og engelsk oversettelse. Det er så en kunne grine. ↩︎
Arve Kleiva (f. 1960) er skribent. Andre utgivelser fra Haarnack-Archiv: Origenes til Ninive; Onkel Max og plommetreet; Det er synd at noen få skal ødelegge for alle; Livet på landet; superDISCOUNT; Aud Olsen Kong Ødipus; Sirkusformer.