Det er som om jeg står foran et titteskap og ser bitte små mennesker og hester som beveger seg gravitetisk omkring, så jeg ofte må spørre meg selv om det ikke er et optisk bedrag.
Goethe, Unge Werther
Alle vil det samme og alle er like: Den som tenker eller føler anderledes enn andre går frivillig i galehus.
Friedrich Nietzsche, Slik talte Zarathustra
De seneste årene har den norske litteraturoffentligheten fremstått som stadig mindre litterær og mer preget av omstendighetene rundt litteraturen – identiteter, representasjoner og roller – størrelser som foruten å ha blitt verktøy for kritikken, også har gjort litteraturen og kunsten til en arena for sosial utjevning og «demokrati». Og dette mens de mer spekulerende og radikale diskusjonene av litteraturen som medium for tenkning, stadig er blitt færre og snart er fraværende.
Insisteringen på «mangfold» i utvalgskomiteer, så vel som i juryer og på festivaler, avisenes forserte håndtering av bøker skrevet av «minoriteter», samt den pålagte plikten til å inkludere forfattere med minoritetserfaring i nominasjonene til litterære priser, har ikke bare brakt samtalene om litteraturen til et betydelig lavere nivå. Konsensus er også så stor at offentligheten, langt fra å utgjøre et mangfold av ideer og antagonismer, er blitt svært ensformig, konform og i overkant preget av uniformisme og enighet, uten større intellektuell motstand.
I løpet av én dag på Norsk Litteraturfestival på Lillehammer i fjor, var minst fem arrangementer viet til «stemmene med ulik farge», «inkludering», «urettmessig behandling i samfunnet», «funksjonshemming», med minoriteter som deltakere, mens andre festivaler og allmennmediene på sin side har hatt det travelt med å vise sin del av engasjementet for den gode sak. Utover å gi mye plass til omtale av og intervjuer med forfattere med minoritetsbakgrunn, har storavisene og tidsskriftene vært nøye med å fylle spaltene med store oppslag om inkludering av forfattere med minoritetserfaring.
Morgenbladets serie om mangfold og representasjon i samtidslitteraturen, med overskriften «Plass til enda flere» på forsiden, er bare ett eksempel på dette, hvor litteraturen som synliggjør «erfaringer eller hendelser eller strukturer i samfunnet som har vært tatt for gitt av majoritetsbefolkningen»,1 slik daværende bokredaktør Bernhard Ellefsen formulerte det, blir vektlagt. Og Aftenposten og Klassekampen har med tallrike oppslag fulgt den samme skjematiske logikken, som man ellers ser også i beskrivelsene av arrangementene på landets viktigste litterære scener, og hører i talene under utdeling av priser.
Tilstanden er med andre ord ikke bare utpreget ideologisk, men også strengt moralistisk, hvor det ikke lenger er litteraturen som kunstform som står sentralt, men enkeltpersoner, tilhørigheter og grupperinger, der bøkene de skriver på forhånd blir sett på som betydningsfulle og viktige, fordi forfatterne har en bestemt bakgrunn og identitet. Derav det tette, uløselige båndet mellom mediene og festivalene og de øvrige kulturinstitusjonene, og ikke minst forlagene som ikke legger skjul på at de er en viktig del av maskineriet, og at dette for dem er en grunnleggende prioritet.
Siden 2023 har Gyldendal utlyst et forfatterstipend for «å bidra til større bredde og mangfold i den norske litterære offentligheten», «tiltenkt skrivende med minoritetserfaring».2 Og ser man på listen over juryen for stipendet, er tre av seks medlemmer forfattere med minoritetsbakgrunn, og den fjerde er Tonje Vold, professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo, som har litteratur med minoritetserfaringer som hovedfelt, ikke minst som kritiker. Og dette mens Det Norske Samlaget på sin side har startet en egen forfatterskole «for skrivande med minoritetserfaring»: «Nokre eksempel på kva vi legg i omgrepet ‘minoritetserfaring’: nasjonale minoritetar, skrivande med funksjonsnedsetjing eller funksjonsvariasjon, kjønnsminoritetar, skrivande med samisk bakgrunn, fleirkulturell bakgrunn eller innvandrarbakgrunn.»3 Ikke overraskende ble Samlagets forfatterskole umiddelbart inkludert i statsbudsjettet – allerede før de tok inn en eneste elev, noe Morgenbladet kalte «en ny rekord for en forfatterskole».4
Langt fra noe opprør, eller kritikk av den bestående orden i det litterære landskapet, slik de engasjerte forsvarerne for «mangfold» prøver å fremstille det, er det hele for lengst blitt et rigid ideologisk program som langt på vei definerer den litterære institusjonen i dag, med en så stor og utbredt makt at det tvert imot tåkelegger enhver form for mangfold på idéplan i samtalene om litteratur. Og alt dette mens det stadig utvider sin radius, og de underliggende forutsetningene er lagt på en slik måte at alle og enhver som setter spørsmålstegn ved det eller avviser programmets spilleregler, står i fare for å bli anklaget for å være representativ for det «hvite» og det «norsk-norske».
Derav stressmaskinene som settes i gang, og den paniske stemningen som oppstår, ikke bare ved ethvert forsiktig forsøk på pirk og berøring, men også når en delinstitusjon ikke fremstår som like plikt- og normoppfyllende: Da Aftenpostens kommentator Nazneen Khan-Østrem høsten 2022 kritiserte Bragejuryen for ikke å være «i takt med samtiden» og kalte den «så hvit, for å bruke et slikt begrep»,5 noe som forekom henne «urovekkende og oppsiktsvekkende», berømmet Bragerådet ved leder Kari Marstein kommentaren og imøtekom den uten det minste forbehold, og mente i tillegg at det «på ingen måte [er] akseptabelt at det er så få med flerkulturell bakgrunn i juryen og blant de nominerte», og samme sted: at «[d]et er bare pinlig at det har vært nødvendig å gjøre oss oppmerksomme på det». Og som sagt så gjort: To år senere – i fjor – hadde to av fire medlemmer i juryen for skjønnlitteratur – samt to av de fire nominerte – minoritetsbakgrunn. Altså: Også Brage går helt «i takt med samtiden».
Heller enn å legge seg flat for enhver kritikk som kommer fra denne kanten, om fraværende representasjoner og inkludering og lignende krav og restriksjoner, og spille videre på disse fastmonterte reglene og bestemmelsene som binder leddene i den litterære institusjonen sammen – kunne man kanskje ha svart: at det uakseptable, foruroligende og bekymringsverdige i en offentlighet snarere er denne homogeniteten og uvanlige konsensusen – en språklig og intellektuell dvalemodus – der alle sier det samme og tenker det samme og er så opptatte av å fremstå som hjemmehørende til den helt riktige siden at det ikke er noe liv i litteraturen lenger. Og man kunne kanskje også ha minnet om det uvegerlige faktum: at de største katastrofene og menneskelige nedgangstidene fra det forrige århundret fant sted nettopp i den gode kampens navn, der litteraturen og kunsten og musikken, så vel som samtlige kulturinstitusjoner, måtte ta stilling til rigide programmer og deres umiddelbare krav og betingelser, med formaninger og kampanjer og imperative påbud og varsler. Hva er det hvite?
*
Eliminering er den ideologiske teksturs sedvanlige manér. Den unndrar seg enhver meningsdannelse utenfor sitt eget kjernekompleks og lukker seg for det forgrenende nettverket av betydninger og hendelser av det idémessige slaget: det som ikke lar seg påpeke, anvise eller fange, men som er fortellingen om viltvoksende konflikter mellom tanker og bevissthetsinnhold, bøker og stadige utkast til uferdige sannheter, som den symbolske orden fortrenger for å beholde sin likevekt.
Derfor er det alltid noe lokalt og innestengt ved ideologien, og noe svært lukket og innesluttet, hvor man midt oppe i meningskaoset i verden, med iskald konsekvens, holder fast ved bare én mening og bare ett begrep, som enhver sosial og intellektuell virksomhet bringes til stans ved og må passere gjennom, mens alle andre kunnskapsregimer og foreliggende vitensregistre og samtalene rundt disse skyves ut i mørket.
Fortrengningen den ideologiske fremgangsmåten er kjennetegnet av, hviler dermed ikke bare på en illusorisk og falsk bevissthet, da den historiske indeks som dagens sosiale koordinater er konstruert av, ikke lar seg rydde av veien og slette – men «indebærer også en slags grundlæggende, konstitutiv naivitet», slik Slavoj Žižek konstaterer det et sted i Ideologiens sublime objekt: «en miskendelse af egne forudsætninger og faktiske omstændigheder, en distance, en divergens mellom den såkalte sociale virkelighed og vores repræsentation, vores falske bevidsthed om den.»6
På det mest ekstreme er kulturrevolusjonene klassiske eksempler på en slik fortrengning, hvor den forutgående kulturarven og litteraturen, samt overleveringsprosessen, i første omgang tildeles en serie symbolske trekk og totaliseres, for så å pakkes inn i en rekke fantombegreper og kastes på historiens skraphaug og «søppeldynge»: Så langt har litteraturen vært «adelig» og «borgerlig» og «reaksjonær», tilhørende den herskende klassens blikk, eller «uren» og representativ for dekadanse og nasjonalt «moralsk forfall» – les: et hinder for harmonien i samfunnet som organisk helhet. Og derav et fra nå av, den nye tiden som erstatter den gamle, og «den rette tankegang» og det riktige blikket som omsider skal kartlegge samfunnet og virkeligheten slik den er, samt de nye bestemmelsene og betingelsene i kulturen og litteraturen, uten inngrep fra det forgangne og kjeder av forutgående meningsdannelser.
Selv om symbolisering av dette slaget, og forsøket på avskaffelse av den historiske erindringen, er alt annet enn mangelvare i den ideologiske fremgangsmåten fra det forrige århundret, er kan hende studentlederens ord på Opernplatz utenfor Humboldtuniversitet i Berlin, under de famøse bokbålene den 10. mai 1933 i Tyskland, det mest billedlige eksemplet på dette, der hele verk, tradisjoner og forfatterskap, etter å bli underkastet en «kode» og representert ved deskriptive ekvivalenter, kastes i flammene og bokstavelig talt går opp i røyk:
Mot klassekamp og materialisme – for folkefellesskap og idealistisk livsholdning! Jeg kaster i flammene verkene til Marx og Kautsky.
Mot dekadens og moralsk forfall – for tukt og sedelighet i familie og stat! Jeg kaster i flammene verkene til Heinrich Mann, Ernst Gläser og Erich Kästner.
Mot opportunisme og politisk forræderi – for hengivenhet til folket og landet! Jeg kaster i flammene verkene til Friedrich Wilhelm Förster.
Mot sjelsfortærende opphøying av driftslivet – for menneskesjelens adling! Jeg kaster i flammene verkene til Sigmund Freud.
Mot forfalskningen av vår historie og nedvurdering av dets store skikkelser – for ærefrykt for vår fortid! Jeg kaster i flammene verkene til Emil Ludwig og Werner Hegemann.
Mot den folkefremmede journalistikken med demokratisk-jødisk preg – for ansvarsbevisst medvirkning i nasjonens oppbygging! Jeg kaster i flammene verkene til Theodor Wolff og Georg Bernhard.
Mot det litterære sviket mot soldatene i verdenskrigen – for folkets oppfostring i sannferdighet! Jeg kaster i flammene verkene til Erich Maria Remarque.
Mot hovmodig ødeleggelse av det tyske språk – for pleie av vårt folks dyrebareste eiendom! Jeg kaster i flammene verkene til Alfred Kerr.
Mot frekkhet og arroganse – for aktelse og ærefrykt for den udødelig tyske folkesjel! Fortær, flammer, også verkene til Tucholsky og Ossietzky!7
Det som finner sted i denne seansen under Berlins høye nattehimmel, er ikke bare et farvel med det Gamle og en hyllest til den Nye tiden, som om også språket og dets historiske innhold og erindring mellom permene gikk opp i røyk i samme øyeblikk som de fysiske bøkene, men også et symptom som setter oss på spor av den ideologiske vrangforestillingen i form av en serie «koder» og innbilte ekvivalenter: referansefunksjoner som foruten å være rent intetsigende og imaginære, avtegner «oversiktlige» bilder over alt det antagonistiske historien er bygd på, og lager ferdigpakkede sannhetskategorier av det, slik at det hele simpelthen kan feies av veien.
Ellers ville det å åpne hver eneste av disse pakkene ha forstyrret denne ekskluderingens fremgangsmåte, avslørt illusjonen bak systemet og truet hele ideologiens konsistens: at disse deskriptive beskrivelsene er innholdsløse og tomme, og at det på utsiden av disse lukkede suturene som forbinder hele tradisjoner og domener av tenkning med ord som «arroganse», «frekkhet», «materialisme» og «folkefremmed journalistikk» – eksisterer et overskudd av meninger og ideer, og en radikal spenning og forgreinende samtale mellom dem, som den ideologiske logikken er nødt til å se bort fra og redusere til koder og identiteter, for så å kunne eliminere dem og rydde plass til seg selv.
I så måte ligner praksisen ikke bare enkelte terapiformer i dag, og den såkalte visualiseringsøvelsen, der man i sitt hode skal plassere hvert traume og katastrofebilde i en imaginær ballong og lukke øynene, og se for seg at boblen blåser bort. Og den er ikke bare forbeholdt de klassisk totalitære styreformene, som nazismen, den sovjetiske kulturrevolusjonen eller den islamske fascismen i sine mange varianter med sin utrenskning av «det vestlige». Tvert imot: Den gir også konnotasjoner til den politisk korrekte venstresidens mange forsøk på å temme det mørke, destruktive i kulturen og skrelle den for alt ubehag, enten om det er ved å lage en ekvivalent mellom Kant og «rasisme» og «kvinnefiendtlighet» for å fjerne ham fra pensumlistene, eller å skape en symbolsk overdeterminering av to tusen års spekulerende tenkning med ordet «hvit» og samtidig neglisjere dette faktum: at den europeiske åndshistorien og filosofien, langt fra å være et rent og homogent rom, er en blodig krig mellom tanker og mentaliteter og teoremer, med så radikale brudd, divergenser og antagonismer at den umulig lar seg symbolisere og totalisere i én betydningsknute.
Og at det hvite blikket tvert imot er hva som vokser ut av og kjennetegner det historiske vakuum og det akutte fraværet av denne antagonistiske samtalen gjennom århundrene, der det idémessige nettverket fra det forgangne utviskes og hva som står igjen er legemliggjøringen av en serie lesbare og kommuniserende ekvivalenter, slik tilfelle er i den skandinaviske offentligheten i dag: et førbegrepslig Europa representert av nettopp forsvarerne for det såkalte «mangfold», der en hegemonisk majoritet gjennom sosial- og kulturantropologiske inndelinger og grupperinger, artikulerer de Andre som en enklave i samfunnet og, ut fra hva Žižek kaller en «oprindelig dåbsakt»8, lokaliserer dem blant et «oss», for så å la dem komme til orde og fortelle om sine liv, og deretter hylle dem for deres livsstyrke og samtidig feire seg selv for å ha hørt på de Andre og vært del i arbeidet med denne gode sak.
*
Sigmund Løvåsens replikker i et intervju med Morgenbladet, i forbindelse med Det norske Samlagets forfatterskole «for skrivande med minoritetserfaring», da den ble grunnlagt og på samme tid inkludert i statsbudsjettet, er svært betegnende for slike lokaliseringer og artikulasjoner, der han etter å ha kommentert at «prosjektet er gjennomsyret av en mangfoldstenkning, både på elev- og lærersiden», legger til: at «selv om elevene har minoritetsbakgrunn, må de gjerne skrive dikt i Wergeland-tradisjonen, eller la seg inspirere av Gunvor Hofmo. Vi må være forsiktige med å sette stempler. Studentene kan gjerne skrive ut ifra deres eget liv, eller med en tematikk som dreier seg om minoritetsbakgrunnen deres, men også noe helt annet. Enhver forfatters bakgrunn vil uansett alltid prege det som skrives.»9
Hvor stor betydning dette «selv om» har i dag og tillegges som nøkkelindikator overalt i vår litteraturpolitiske hverdag og virkelighet, er én ting; hvor innrammende denne «dåpen» er, en annen, der individene uansett livsform og tenkemåte og handling – det virksomme liv – betraktes og tenkes ut fra en opprinnelig «benevnelse» og en representerende urform, i en forbindelse som opprettholdes og varer ved, «selvom den klynge af deskriptive træk, der oprindelig bestemte ordets betydning, skulle undergå en total forandring».10
For øvrig er det mest interessante i disse replikkene hva Žižek videre, i diskusjonen av ekvivalenter og suturer, og seriene av egenskapene de konnoterer, kaller en iboende – intern – inversjon: en ombytting av rekkefølgen i den kausale kjeden som på samme tid fullbyrder og avslører sannheten om den ideologiske logikk og den rigide designator: selv om de skriver dikt i Wergeland-tradisjonen, eller lar seg inspirere av Gunvor Hofmo, har elevene uansett minoritetsbakgrunn.
De permanente essensialismene er altså urokkelige og fri for all slitasje, og barrieren opprettholdes, mellom den såkalte majoriteten og de Andre, uansett overskytende elementer i randsonen av og brist i hjertet av denne referansefunksjonen, som om man etter teismens guddommelige natur og det attende århundrets menneskenatur, nå har kommet frem til begrepet om minoritetsnatur: en symbolsk enhet som foruten å være eksponert og oversiktlig og mediert, i tillegg er marginalisert og lidende, for i en tilstand av «ideologisk-følelsesmessig grums», slik Žižek formulerer det, å vekke vår medmenneskelige sympati og dype medlidenhet: «Meg (den pinte) versus andre (i den tredje verden eller de hjemløse i våre byer) som jeg sympatiserer med på avstand»11:
Samtidig kan vi få elever som kan ha høyere terskler for å gå ut i offentligheten gjennom skrift. De kan bli møtt med et annet blikk og en helt annen motstand når de utgir tekster og bøker, enn for eksempel det jeg møter med mine utgivelser. I mitt tilfelle er kanskje det verste som skjer at noen skriver at de hater nynorsk, men her kan folk møte et rent helvete, for å si det litt brutalt. Det er noe forfatterskolen skal ta hensyn til, og forberede elevene på.12
Dette er altså ikke individualpsykologi, og heller ikke forbeholdt Løvåsens ord eller gjeldende bare Samlagets forfatterskole, men langt på vei et sentralt regulerende kardinalpunkt i litteratur-Norge, som etter å ha holdt gravøl for det reelle subjektet og fjernet det fra sentrum, sender bud til individer som er parate til å etterkomme avsenderens krav og kommunisere videre. Og her er tegnsystemet for den som handler i blinde klart: Der mangel på kvinne- og menneskerettigheter og påbud om hijab er Midtøstens objektive korrelat og ensbetydende med «litteraturen» som skrives av individene derfra, er de fritt flytende signifikatene som afrikanske land syr sammen aids, fattigdom og stammesamfunn. Og mens de ikke-etniske nordmenns uomgjengelige ekvivalent er hverdagsrasisme og utenforskap, har de alle til felles dét at de så langt har vært stemmer som er nektet adgang til offentligheten, og har opplevd så mye motstand i sitt liv som den hvite ikke kan forestille seg.
Dermed en rekruttering av de som følger retningslinjene og innretter seg etter den politisk-kulturelle skjematikken, med verv som skal utføres og forventninger som skal innfris, men med en pseudoemansiperende gest og i kritikkens falske kostyme: lydighet og normoppfyllelse overfor systemet på den ene siden, og ivrighet etter å fremstå som kritisk, opprørsk og divergerende på den annen. Og derav skinnet av opprør som nettopp er kjernen av de litterære institusjonenes virksomhet i dag: Konformisme gir seg ut for å være avvik; status quo selges som institusjonell dissidentaktivitet, mens kravet om at verden skal bli oppmerksom på en selv, utkler seg som ønsket om at litteraturen skal vende blikket mot verden. Og rollebegrepet her, som ellers anvendes som et «kritisk» verktøy rettet mot de «hvite» for å kvitte seg med ethvert overskytende element som forstyrrer det velfungerende maskineriet, brukes også som en stige og trapp opp til festivalscener og viktige posisjoner og stillinger – og øvrige interesser i det såkalt litterære systemet.
Når Priya Bains som en reaksjon på Arne Borges kommentar om kriteriene for litterære priser i Morgenbladet13 i sin tid sendte ut et nyhetsbrev med standardformuleringen å «tro at hvite menns sentrale plass i litteraturen bare handler om at de er estetiske mestre, at resepsjonen av dem er blottet for maktstrukturer, er naivt på sitt beste», later hun derfor – og i beste fall – til å ha glemt de sentrale posisjonene og prominensene mange «minoriteter» har oppnådd i dag og stadig får i det norske litteraturlandskapet, utelukkende på grunn av sin rolle som «marginaliserte», og salget av lidelse som vare: «livet som minoritet med alt det kan innebære av fremmedgjøring, marginalisering, tap av kultur og språk».14
Typisk nok er innspill og kommentar av dette slaget ikke bare blottet for det akutt nødvendige i enhver institusjonskritikk, nemlig studiet av de mest åpenbare formasjonene – og delområdene – i de herskende sjiktene i systemet man later til å kritisere. Siden denne lidelsen ved siden av å være salgsvare, også er markedsgarantist i kultur-Norge i dag og den viktigste paragrafen i kontrakten mellom de ulike aktørene – som spilleregel og redskap – er hver minste påminnelse om lidelsen opp mot de «hvite» alltid en velkommen gest som et bundet mandat: Det holder liv i referansefunksjonenes orden og garanterer fremdriften for maskineriet hvis bevissthetstilstand, langt fra noen kritisk overlevering av det forgangne, er hva Peter Trawny i Hitler, filosofien og hatet, kommentarer til den identitetspolitiske diskursen, kaller «Empowerment»: myndiggjøring med ressentiment og diskrimineringserfaring som uvegerlig grunnlag og forutsetning.
«Er det noen som i fullt alvor vil hevde at hatideologene selv visste at de var onde? Må vi ikke tvert imot innrømme at de hadde til hensikt å redde menneskeheten med verdensanskuelsene sine?»15
*
Utgangspunktet for Trawnys diskusjon er spørsmålet om tenkning og den såkalte verdensanskuelsen og det ondes problem som en avleiring av gift og bunnfall av det idémessige slaget i filosofien, samt det ansvarsløst infantile ved denne sedvanlige tenkemåten: at «filosofien er immun mot dette onde bare fordi den reflekterte over det»16. Selv om fremstillingen av filosofiens selvforståelse og måten Trawny diskuterer det onde i filosofien på til tider kan fremstå som litt triviell, er konstateringen av dette historiske faktum hos ham av stor og skjebnesvanger betydning: at særskilte samfunnssystem og historiske formasjoner og utviklingsstadier av dem, og ikke minst den evige gjenkomst av verdensanskuelser i stadig nye akter på det politiske verdensteatret, neppe lar seg avlese uten å studere det grumsete bunnfallet av ideer og den seige bevegelsen av dem gjennom vår kollektive hukommelse.
Noe av problemet med konsum- og velferdssamfunn i senkapitalismens tidsalder er den apatiske tomheten som forankret i hverdagens virkelighet og rutiner må fylles med innovative positiviteter og forskrifter til nye idealer, og når disse positivitetene ikke er fundert på det historiske bunnfallet og elementene fra litteraturen og filosofien som fremdeles venter på å bli pirket i og iverksatt igjen og kanskje radikalisert, fremstår de ikke bare som en serialitet av moralske maksimer og aksiomer som selv etter hvert størkner og blir sannhetsbærende doxa. De åpner også med tiden for hemningsløst gjentagende gester av affektert «kritisk» karakter, som snarere enn å tangere og utsette samfunnet for noen reell kritikk, tvert imot forsterker bildet av det senkapitalistiske samfunnet som mønstergyldig og «åpent for kritikk». Og den eksemplariske kritikeren er i dette klima den som tross all velferd og trygghet fremstår som utilfreds og føler seg medskyldig i urettferdighetene i samfunnet, mens de symbolske «handlingene» hans befinner seg langt fra enhver radikalitet, som «rykker ved forutsetningene for tenkningen vår om samfunnet», slik Morgenbladets Bernhard Ellefsen en gang, i et skarpt øyeblikk formulerte det i en kritisk anmeldelse av Nils-Øivind Haagensens Det uregjerlige (2020): «Her er politikk et spørsmål om å stemme (lyserødt) ved valg, drømme om en tid da sosialdemokratiet ikke hadde mistet grepet, gjøre til latter akkurat de politiske meningsmotstanderne som ‘vennene’ også misliker, piske seg selv som hvit mann».17
I en slik tilstand har identitetspolitikken og dens engasjerte individer og ensembler av ambassadører bedre lodd og kår enn noensinne i nyere historie i skandinaviske land, da det hyppig brukte elementet det identitetspolitiske subjektet anvender for å fremme sine politiske krav er at det «blir diskriminert eller i hvert fall føler at det blir det». Og her er «empowerment», «fra community-psykologien, en retning innenfor samfunnspsykologien som har som mål å gjøre urettferdig behandlede befolkningsgrupper i stand til å hevde sin rett med selvsikkerhet»18 – et begrep som ikke bare betyr myndiggjøring, men også overføring av makt og maktforhold, noe Trawny bl.a. forstår som pakten mellom de mektige og de såkalt avmektige: «Empowerment-prinsippet gir de som er diskriminert, løfte om forfremmelse til de fremskutte posisjonene i kampen, posisjonene som de privilegerte delvis er villige til å gi fra seg fordi de plages av dårlig samvittighet, men delvis også forsvarer bak tomme løfter. Argumenter som at en mer inngående diskusjon om hva samfunn egentlig betyr og innebærer kan og må vente til senere, er lett å gjennomskue.»19
Er ikke dette sannheten om den norske litteraturoffentligheten i dag? Den uskrevne kontrakten mellom de diskriminerte og de som har dårlig samvittighet eller i det minste er opptatt av å vise at de har det?
Når Bernhard Ellefsen i sin tid kritiserte Nils-Øivind Haagensen for å «drømme om en tid da sosialdemokratiet ikke hadde mistet grepet», er det nærliggende å spørre seg hvorfor han selv fire år senere brakte denne tendensen til et klimaks, både med en serie om «representasjoner» i Morgenbladet, og med en egen hyllest til den sosialdemokratiske forståelsen av «litteraturen», der lidelsen igjen står sentralt: at «forfattere med minoritetsbakgrunn blir møtt med snevre, kulturelle kategorier i litteraturkritikken»20, altså den nærmest identiske formuleringen som Kulturrådets og Samlagets Sigmund Løvåsens benyttet tre år i forveien, i forbindelse med Samlagets forfatterskole: at elevene med minoritetsbakgrunn kan «bli møtt med et annet blikk og en helt annen motstand når de utgir tekster og bøker, enn for eksempel det jeg møter med mine utgivelser»21.
I et av intervjuene i Morgenbladets representasjonsserie, «Funksjonshemming i litteraturen: Kroppene som ikke passer inn», avslutter journalist og kritiker Olaf Haagensen saken med følgende spørsmål: «En annen ting journalisten har notert seg at vi må snakke om er utvalget av forfattere som er intervjuet og referert til i denne artikkelen: De er alle menn. […] Skyldes den mannlige dominansen journalistens blindhet, eller dreier det seg om en statistisk tilfeldighet? Eller kan det være noe med kombinasjonen funksjonsnedsatt, forfatter og kvinne som ikke finner toleranse i offentligheten?» Og den danske poeten Caspar Eric legger til: «Det tror jeg er et viktig spørsmål vi alle skal stille oss. Hvordan kan det være at vi ikke har noen kvinner? Jeg kan komme med alle mulige analyser, det er det også forskere som kunne gjort, men jeg tror det viktigste bare er å starte med å stille oss spørsmålet.»22
Hva skjer med et samfunn og hvilken fremtid venter det når litteraturen og kunsten som i sitt vesen er kalt til radikalitet, henter elementene sine fra Kultur- og likestillingsdepartement og følger retningslinjene for Integrerings- og mangfoldsdirektoratet? Hva sier det om den litterære offentligheten når den begynner å ligne styringsdokumentene i departementene?
Et sted i boken sin spør Trawny om hatet er «en sinnsbevegelse som radikalt unndrar seg enhver filosofisk diskurs» og beskriver verdensanskuelsen som «naturaliseringen av alle relasjoner, kampen for tilværelsen»,23 uten at løsningen for ham nærmer seg noen naturalisering eller normalisering av noe slag, tvert imot: ved å fjerne ethvert likhetstegn mellom tenkning og erkjennelse, der det siste står for å tenke ut noe eller komme til en uttømmende forståelse av en betydningsdannelse, insisterer han på nødvendigheten av den historiske arven og å gå inn i overleveringsprosessen, for å finne noe som ennå er utenkt. Og når han konstaterer individualiteten som immanent i identitetspolitikken, er den etiske konklusjonen åpenbar: «når de individuelle momentene som sådan begrunner et politisk krav, uten at dette formidles diskursivt, bryter det med demokratiske prinsipper. Ingen har rett bare fordi han tilhører en bestemt nasjon, en bestemt rase eller et bestemt kjønn, og ingen har rett bare fordi han blir diskriminert. Og en ting til: Selvfølgelig gjenspeiler virkeligheten i ethvert samfunn historisk-konkrete maktkonstellasjoner. Det rettferdige samfunn finnes i realiteten ikke.»24
Ideen om den renblodige verden er ikke mer enn noen tiår unna dagens tanker om det rettferdige samfunn, og den er ikke mindre umulig enn disse eller mindre imaginær, og de møtes blant annet på minst ett ubønnhørlig fordervende punkt: projiseringen av denne umuligheten på en fantasifigur, om det nå er jøden eller muslimen eller den hvite mannen som per definisjon er privilegert, uansett hvordan han tenker og lever og hvem han er, og hvor han enn befinner seg.
I en tid der ytre høyre er på fremmarsj i Europa og øvrige steder i verden, og mennesket står overfor brennbare utfordringer som med de nye lederne og populistiske bølger er brakt til et klimaks og hver dag overrasker med nye høydepunkter i sin vulgære serialitet, er omstillingen av litteraturen og kunsten til målbare forhold og sosialdemokratisk nihilisme alt annet enn optimal. Den tømmer tvert imot samfunnet for alt forsvar og all intellektuell motstandskraft: arbeidet som opp gjennom historien er gjort i skriftens medium, i et forsøk på kodifisering og avkoding av løgn og maktbegjær og det som enkelt sagt kalles barbariet.
*
For øvrig er det mest interessante ved Trawnys refleksjoner over nasjonalsosialismen og identitetspolitikken ikke bare insisteringen på filosofiens erindringskultur og sjelevirus og gjenopptakelser av betydninger, der også «’den gamle hvite mannen’, denne karikaturen som er skyteskive for tidens identitetspolitikk» dukker opp et sted, men «for trett til å forsvare seg mot volden i de identitetspolitiske diskursene»25. Det tankevekkende er snarere hvordan han selv i en av bokens senere passasjer, i en diskusjon om filosofiens ansvar i spørsmålet om det onde, legger for dagen nettopp den notoriske trivialiteten i omgangen med det nedarvede materialet, som langt på vei kjennetegner vår tids identitetspolitikk: «Nietzsches vending om ‘visdommen’ som ‘en ravn, begeistret av en eim av åtsel’, berører et moment i tenkningen som ikke kan benektes. Det finnes glimt av en begeistring for død og forråtnelse som bare en filosofisk narsissisme kan overse som på den måte vil unndra seg ansvar og nok en gang skjemme seg ut med en til sjuende og sist fullstendig ufilosofisk troskyldighet.»26
Her er Nietzsches filosofiske konfigurasjon ikke bare redusert til en formulering som foruten å «avkode» et historisk problem, muliggjør «utelukkelsen» av et filosofisk arvegods i renselsesarbeidet mot den nye tid. Når Trawnys selv i en tidligere passasje i Arendts ånd spekulerer over tenkningen som aktivitet og bevegelse, der det som viser seg «ikke [er] et resultat, men en foreløpig tanke som vil kunne inngå i en videreførende tankebevegelse» – later han selv til å ha hoppet bukk over det svært viktige faktum: hva denne forråtnelsen hos Nietzsche og like stinkende formuleringer har avfødt i senere filosofi som bevegelse, bl.a. i kritikken av det naturskjønne i estetikken før holocaust og nasjonalsosialismen, manifestert i ideen om det heslige og «anatomiens gru hos Rimbaud og Benn, det fysisk motbydelige og frastøtende hos Beckett», og «de eskatologiske trekkene i mye av samtidsdramatikken» som «anal fornøyelse» i kunstens stolthet.27
Kan hende er det heslige og begeistringen for stanken av et åtsel tvert imot et intransitivt moment i tenkningen som langt på vei burde melde sin tilbakekomst i dag og forpeste luften og skitne til, ikke den «rene filosofien» som nekter å anerkjenne momenter av ondskap i sitt vesen og forløp, men den «rene litteraturen» og dens seleksjonsaksiomer: En motbydelig mimesis, der kritikken ikke lenger fremstår som et speil for den politiske korrekte maktkonsistensen og dens kyniske myndig- og umyndiggjøringer, men tillater seg å studere enhver angivelig humanisme som arven fra nasjonalsosialismens konstruksjon og omvendt, finner grunnstrengene for nasjonalsosialismen i forglemte hjørner av humanistiske tankegods?
Er det ikke nettopp den slags dramatiske inngrep og bevisste forflytninger og forsømmelser i møte med historiske formasjoner og sedimenter, som redder individet fra å bli masseindivid? Det som er tankens aktivitet og dens sedvanlige moral; å pirke i alt, undersøke alt, og reflektere over enhver begivenhet, også av det tenkte slaget, og se etter hver minste detalj i en samfunnsmessig sammenheng, som tilsynelatende ser ut som en skinnende sol, men som etter hvert viser seg å være et gapende kranium? Konturene av en veldig død som ikke skyldes direkte ondskap, men fraværet av tenkning som inkubasjonstiden for en fortærende sykdomsutvikling: fascismen?
Cloaca Maxima har ingen relasjon til det nye Norge og dets ambassadører for den «rene» litteraturen, annet enn på ett avgjørende punkt: Vi driter der de spiser og spiser med stort behag der de gjør sitt fornødne.
- Morgenbladet, 31. mai 2024. ↩︎
- https://www.gyldendal.no/artikler/gyldendalstipendet ↩︎
- https://samlaget.no/pages/forfattarskulen-for-skrivande-med-minoritetserfaring ↩︎
- Morgenbladet, 22. oktober 2021. ↩︎
- https://www.nrk.no/kultur/kritiserer-brageprisen-for-a-vaere-for-_hvit_‑1.16155265; se også: https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/RGz9xO/bragepris-juryen-er-ikke-i-takt-med-samtiden ↩︎
- Slavoj Žižek, Ideologiens sublime objekt, til dansk ved Morten Visby, Hans Reitzels Forlag, København: 2010, s. 68. ↩︎
- Joseph Goebbels, en biografi, Lars Ericson Wolke, til norsk ved Henrik Eriksen, Spartacus Forlag, Oslo: 2011, s. 153–154. ↩︎
- Ideologiens sublime objekt, s. 136. ↩︎
- Morgenbladet, 22. oktober 2021. ↩︎
- Ideologiens sublime objekt, s. 136. ↩︎
- Slavoj Žižek, Virkelighetens ørken, til norsk ved Espen Søbye, Gyldendal, Oslo: 2002, s. 15. Også i en senere passasje bringer Žižek denne holdningen til «offeret» til et klimaks: «for å bli lyttet til som en autoritet, må man legitimere at man er et slags (potensielt eller aktuelt) offer for makt» (s. 127). ↩︎
- Morgenbladet, 22. oktober 2021. ↩︎
- Arne Borge, «Om litteraturen skal være viktig, må den først og fremst være god», Morgenbladet, 1. november 2024. ↩︎
- https://www.vinduet.no/nyhetsbrev/priser-og-deres-kritikere-nyhetsbrev-nr-114 ↩︎
- Peter Trawny, Hitler, filosofien og hatet, kommentarer til den identitetspolitiske diskursen, til norsk ved Eivind Lilleskjæret, Existenz Forlag, Oslo: 2022, s. 30. ↩︎
- Ibid. ↩︎
- Morgenbladet, 28. februar 2020. ↩︎
- Hitler, filosofien og hatet, s. 36. ↩︎
- Ibid., s. 135. ↩︎
- Morgenbladet, 31. mai 2024. ↩︎
- Morgenbladet, 22. oktober 2021. ↩︎
- Morgenbladet, 31. mai 2024. ↩︎
- Hitler, filosofien og hatet, s. 129. ↩︎
- Ibid., s. 37. ↩︎
- Ibid., s. 38. ↩︎
- Ibid., s. 127. ↩︎
- Theodor W. Adorno, Estetisk teori, til norsk ved Arild Linneberg, Gyldendal, 2. opplag, Oslo: 1999, s. 88. ↩︎
Mazdak Shafieian (f. 1980) er forfatter og redaktør av Cloaca Maxima. Siste utgivelse: Skinnende døde (Gyldendal, Oslo 2022).