På den ene siden: en forfatter som nesten militant avviser «moral, godhet, nestekjærlighet, rettferdighet, menneskeverd, osv.» som «humanistiske hedersord»1, på den andre siden: en drømmende, fabulerende, romantisk og sentimental, lettrørt og åpenhjertig entusiast som skildrer folk med stor ømhet.
Lenge før tatoveringer ble mainstream og allemannseie, var det lett å se: De gutta som blotta de råeste tatoveringene og som framsto kriminelle, var også de mest følsomme, kanskje de ømmeste, i alle fall de mest sentimentale og ganske sikkert de mest sårbare. Det går en uoverstigelig kløft mellom hva de flasher på huden og hva øynene forteller. Noen kan til og med tusje trynet for å unngå å blottstille blikket og skjerme seg for innsyn.
Dette gir en nøkkel til å forstå den litterære salighetskløften i Stig Sæterbakkens verk. Det handler om en motsetning mellom ideologi og praksis, mellom det følsomme og det tenksomme, eller hvordan et forfatterskap kan stemmes mot stillheten og dras mellom to tydelige periodiske motpoler: 1980-tallet og 2010-tallet.
For å utvide tatoveringsbildet: Stig Sæterbakkens ideologiske tatoveringer er preget av 1980-tallet, mens 2010-tallet forklarer det blikket han så på verden med, som en romantisk vandrer uten synderlig behov for ideologiske vernesko. Titallet gir sentiment, åttitallet ironi. Nå rakk Stig knapt å utfolde seg på 2010-tallet – men det heter seg at skriften er klokere enn den som skriver. Enhver god forfatter er et lyttende menneske, like mye som et talende, og lyttingen har mye større tidshorisont enn skriveøyeblikket. Brian Eno døpte det mest storslåtte tidsskuet The long Now, som er ti tusen uoverskuelige år. Da blir et lite tiår inn i framtida nesten håndfast og Stig Sæterbakkens forfatterskap er både fiksjonsmessig og essayistisk strukket mellom tidsånden i disse to periodene som avgrenser det.
Nå kan det være minst like vanskelig å lytte til seg selv som å lytte til andre. Pussig nok hører vi oss selv gjennom de andres blikk, og denne blikkstille klangbunnen gjør det tungt å finne ut hva som er vår egen sans og hva som skriver seg fra andre. Derfor er det klargjørende å lese et forfatterskap som er så tydelig forankret i ulike tider, og som bærer disse motsetningene med stor eleganse.
Hode eller hjerte: 1980-tallet var refleksjonens tiår, 2010-tallet er følsomhetens tid. Det første fokuserte på språk. Alt handlet om å skape et nytt språk. Om språkkritikk, ikke minst. Tidsånden var eksperimentell. Språkets hus har åpninger,2 het det i en typisk boktittel, underforstått: Gluggene til virkeligheten fins, men de er ikke lette å få øye på, enn si åpne. Språket er et fengsel. For den som sitter inne er det lett å bli innadvendt. Og hvorfor sitter man inne? Er det ikke urettferdig? En enda mer tidstypisk sentens er denne foredragstittelen – fra 2009, altså tidstypisk med tjue års forsinkelse: «Å skrive er å uttrykke som forbrytelse, det som ble innsatt som lov.»
Med denne setningen formulerte Stig Sæterbakken et moralsk frirom hvor det er mulig å leke med farlige tanker og forestillinger. Et fantasiens rike hvor alt er tilsynelatende fritt – «tilsynelatende», fordi denne friheten ikke anerkjennes utafor fantasirikets grenser. Litteraturen er og blir et lekerom. Et rom hvor det Rune Slagstad kalte «postmoderne leke-fascisme» kan dyrkes i fiksjonens petriskåler, som om moderniteten ikke allerede er flytende nok. Dette ga en følelse av ubehag. I klarsynte stunder kunne vi oppleve den litterære institusjonen som et hoppeslott for voksne.
Et annet tidstypisk åttitallssitat finner vi i låta «Vi har prøvd og fortalt det i alle år» av Lofotens fiskerirettledende rockepoet Dr. Fish (Ragnar Sandbæk), med refrenget: «Jeg vi’kke ha rett, jeg vi’kke ha rett …» Dette med rett og galt spiller ikke så stor rolle når vi tar på oss denne periodehatten. Faktisk blir det viktigere å stille spørsmål ved selve grunnlaget for at vi kaller noe rett og noe annet galt, enn å forholde seg til den etiske problemstillingen. Slik blir litteraturen et sted hvor også uretten kan få fritt spillerom, og hvor vi kan bevege oss inn i ellers skambelagte soner uten å støte en levende sjel. Det fins jo ingen risiko. Vi jobber i en verna bedrift. Vi spretter opp og ned i litterære svev, og fryder oss i sokkelesten på dette fantastiske hoppeslottet. Nå fins det riktignok regler for hoppeslott, med faste krav til bakkehelling, topografi og underlag, samt til utendørs farer som vei, klipper, vann, trær, luftledninger og nedgravde ting i bakken, det siste fordi hoppeslottet skal forankres. Området må sperres av, så uheldig ferdsel unngås. Det er driftsavgrensninger knyttet til vind, lyn, regn og andre farlige værforhold og evakueringsrutiner skal foreligge. Men så lenge vi gjør det godt litterært, tar vi ikke slike hensyn. Vi innbiller oss at hoppeslottet kun er en metafor – et annet sentralt åttitallssitat er nettopp «Jeg er en metafor»3 – og ikke en presis beskrivelse av hvordan den litterære institusjonen ser ut fra utsida, eller hvordan den oppleves når du betrakter den innenfra og slutter å hoppe. Kanskje du til og med blir litt oppgitt over all hoppegleden rundt deg, kanskje du aker deg ned på kanten og tar på deg de ømsålede skoene. Det er dette Stig Sæterbakken gjør i de beste bøkene, i S‑trilogien og Kapital, Ikke forlat meg. Han lytter. Han står stille og lar menneskene slippe til. Han er selv et av disse menneskene – det merker vi særlig i de beste essayene, se Dirty Things eller Block to Block. Men hva mener han egentlig når han skriver: «Mine lykkeligste øyeblikk som forfatter er når jeg har skapt noe som jeg er usikker på om jeg kan stå inne for.» Han omtaler dette som et forsøk på «å ivareta en ubalanse i verket, som en åpning mot det som ligger utenfor min egen dømmekraft, min egen vurderingsevne». Hva er det han tenker på her? Er det de overskridende ideologiske momentene i bataillesk forstand, eller er det de menneskelige, ømme og sentimentale elementene? Er det ironien eller ironiens opphør? Dette er kompliserte spørsmål som jeg ikke skal besvare, men jeg tillater meg å anføre at den siste romanen (i mine øyne) mislykkes nettopp fordi den ender med en ironisk klisjé4 og ikke følger denne dobbelte bevegelsen, gjennom de to tiåra, ut i sin kanskje – det skal innrømmes – umulige spiral og konsekvens.
Det fins et interessant punkt i Carl-Michael Edenborgs essay om Stig i den boka Audun Lindholm redigerte, Alt menneskelig. En bok om Stig Sæterbakken. Edenborg nevner skandalen da Stig, som kunstnerisk ansvarlig, inviterte David Irving til Norsk Litteraturfestival på Lillehammer: «Han hade inte gjort något fel. Kanske var det värst av allt: att han blev utskämd utan att ha gjort något fel. Det fanns liksom inget brott där. Bara ren skam.»5 Utsagnet er interessant av to grunner: For det første, den totale avvisningen av at det skulle være noe kritikkverdig i å invitere en nazist, for da ikke å snakke om måten nazisten ble presentert på.6 For det andre, vektleggingen av det skamfulle: Denne skammen omtales som påført skam. Jeg vil hevde at det første standpunktet hviler tungt i en åttitallstypisk skjødesløs omgang med det onde, mens skamfølelsen, som også målbæres gjennom hele dette forfatterskapet, virkelig sprang ut i offentligheten på 2010-tallet og fylte hovedstrømmen på 2020-tallet som Stig aldri fikk oppleve.
I parentes bemerket: Dagsrevy-innslaget 26. september 2008 framstår som et lydisolert hoppeslott i en nyhetssending som i hovedsak handler om økonomiske realiteter under den pågående finanskrisen. Vi lever fremdeles i etterdønningene av denne krisen: Stabiliseringen av finanssystemet har destabilisert verdenssamfunnet og skapt gode tider for David Irving og andre ekstremister, men jeg skal ikke grave meg ned i disse ironiene her: Jeg konsentrerer meg om tidsåndenes kløft og hvor fruktbart det var for forfatteren Stig Sæterbakken å sveve i denne kløften.
Den dialektiske dybden kan være forførende. Åttitallsestetikkens antihumanistiske drag kunne næres av Mario Perniolas beskrivelser av simulakrasamfunnet, hvor forskjellen på falsk og autentisk uthviskes i en altomfattende overflatiskhet, hvor den nye kulturen veves rituelt som innholdsløs, og hvor det som er uten substans virker sterkere enn det som, med et nå avleggs ord, er sant: Vi trenger ikke lenger å formulere noe godt, sant og nytt. Det holder å reformulere en klisjé, eller resirkulere en avglans av fordums meningsfylde i et litterært kretsløp hvor alt som ytres får en symbolsk fylde som fullstendig overdøver den intetheten de representerer, for se: Av Intet skapte Gud verden, og i dette tidsrommet Stig aldri fikk oppleve ble det tidligere så livlige, litterære hoppeslottet omgjort til en mye mindre leken, men til gjengjeld pompøs institusjon som står det virkelige slottet veldig nær.
- Sitatene er fra Stig Sæterbakkens debattinnlegg «Hvorfor Irving?», trykt i Gudbrandsdølen Dagningen 7. oktober 2008. ↩︎
- Liv Lundbergs diktsamling fra 1982. ↩︎
- Tittelen på Per Højholts pristale da han fikk Det Danske Akademis Store Pris i 1982. ↩︎
- Hovedpersonen i Gjennom natten reiser til et slovakisk hus hvor hans dypeste angst skal virkeliggjøres. Marerittet viser seg å være overflatisk julehygge på evinnelig loop; en banalitetens faenskap, en flirende forvrengning av ondskapens banalitet. ↩︎
- Audun Lindholm (red.): Alt menneskelig: en bok om Stig Sæterbakken, Flamme forlag, Oslo 2018, s. 133. ↩︎
- Som første og eneste programpost ble David Irving annonsert sammen med festivaltemaet «Sannhet» på Dagsrevyen 26. september 2008. https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/sesong/200809/episode/NNFA21127008 ↩︎
Denne teksten er en redigert versjon av en innledning om Stig Sæterbakken på Norsk Litteraturfestival, 5. juni 2026. Øyvind Berg (f. 1959) er forfatter. Siste utgivelse: Smuldre – et dikt (Forlaget Oktober, Oslo 2026).