Det anonyme forfatterkollektivet Le comté invisible, «Den usynlige komité», springer ut av det av det innflytelsesrike filosofitidsskriftet Tiqqun som kom ut i to numre rundt årtusenskiftet. Tidsskriftet ble presentert som det «bevisste organet» til Le Parti imaginaire (Det imaginære parti). Navnet Tiqqun stammer fra jødisk teologi, og betyr ‘reparere’, og i sin makt- og kapitalismekritiske samfunnsanalyse tar tidsskriftet opp i seg elementer fra poststrukturalismen, nymarxismen, situasjonismen og feminismen, særlig sterk er innflytelsen fra Foucault, Agamben og Hardt & Negri. Politisk kretser artiklene mye om revolusjonære bevegelser i etterkrigstidens Europa, som oppstanden i Paris i mai 1968, den italienske Autonomia-bevegelsen og antiglobaliseringsdemonstrasjonene på 1990- og 2000-tallet.
Den usynlige komités senere utgivelser har vært mer direkte aktivistisk orientert enn de teoritunge tekstene i Tiqqun. L’insurrection qui vient («Den kommende oppstand») fra 2007 fikk en slags herostratisk berømmelse, idet flere eksemplarer ble funnet i bilen til Julien Coupat da han ble stanset av politiet i forbindelse med den såkalte Tarnac-affæren. Etter en sabotasjeaksjon som forsinket TGV-trafikken i Frankrike i 2008, ble det iverksatt en storstilt antiterroroperasjon, som førte til arrestasjonen av flere (antatte) medlemmer av et anarkistisk kollektiv i landsbyen Tarnac, på et heller tynt bevisgrunnlag. Coupat selv måtte sone halvannet år i fengsel.
Manifestet À nos amis («Til våre venner») kom ut i 2014, mens Maintenant («Nå») fra 2017 refererer direkte til demonstrasjonsbølgene i Frankrike i 2016. Det følgende utdraget er hentet fra denne hittil siste utgivelsen. Alle titlene er utgitt på det venstreradikale forlaget La Fabrique.
Thomas Lundbo (overs.)
Alle gode grunner til å gjøre revolusjon er allerede til stede. Ingen mangler. Politikkens havari, makthavernes arroganse, falskhetens herredømme, de rikes vulgaritet, krisene i industrien, den nakne utbyttingen, den økologiske apokalypsen – vi blir ikke skånet for noe, ikke engang for å bli opplyst. «Klima: Ny varmerekord i 2016» er overskriften i Le Monde, så godt som hvert eneste år. Alle gode grunner er her, men det er ikke grunner som gjør en revolusjon. Det er kropper. Og kroppene sitter foran skjermer.
Vi kan sitte og se på hvor raskt en presidentvalgkamp når bunnen. Når «det viktigste øyeblikket i det franske politiske livet» forvandles til en eneste stor utslagslek, blir det bare mer spennende å følge med på. Vi kunne ikke forestilt oss Robinsonekspedisjonen med slike deltakere, med så svimlende overraskelser, så nådeløse eller så gjennomført ydmykende oppgaver. Forestillingen om politikken overlever som en forestilling om oppløsningen av politikken. I dette redselsfulle landskapet er vantro det beste egnede. Front National, selve den politiske negasjonen av politikken, selve negasjonen av politikken på politikkens eget felt, har helt logisk tatt plassen som «sentrum» av dette sjakkbrettet av rykende ruiner. Menneskeheten er forheksede tilskuere til sitt eget skipbrudd, som om det var topp underholdning. De er så opptatt at de ikke kjenner vannet som står over føttene deres. Til slutt skal alt forvandles til søle. De skipbrudnes skjebne er at alt de tar på, blir til søle.
Vår verden er ikke lenger noe man trenger å kommentere, kritisere, avvise. Vi lever livet i en tåke av kommentarer og kommentarer om kommentarene, av kritikk og kritikk av kritikken, av avsløringer som ikke utløser noe som helst, eller i så fall bare avsløringer om avsløringene. Tåken umuliggjør ethvert grep om verden. Det er ingenting å kritisere hos Donald Trump. Uansett hva man sier om ham, har han allerede integrert det i sin egen person. Han inkarnerer det. Alle anklager man noensinne har trodd man kunne rette mot ham, bærer han som et kjede rundt halsen. Han er sin egen karikatur, og stolt av det. Til og med skaperne av South Park har måttet kaste inn håndkleet: «Det som er vanskelig nå er at satiren har blitt virkelighet. Vi har virkelig forsøkt å le av det som er i ferd med å skje, men vi klarer ikke å henge med lenge. Det som skjedde, var mye morsommere enn alt vi kunne klare å forestille oss. Så vi har bestemt oss for å gi opp, og la dem spille sin egen komedie, så får vi lage vår.» Vi lever i en verden som springer ut hinsides enhver legitimering. Her kan ikke kritikken utrette noe lenger, heller ikke satiren. Det har ingen effekt lenger. Om man bare fortsetter å peke på diskrimeringen, undertrykkelsen, urettferdigheten og samtidig forvente at det skal komme noe ut av det, har man tatt feil epoke. Den venstresiden som tror at det fortsatt er mulig å få noe til å skje ved å bruke den dårlige samvittigheten som brekkstang, har misforstått grundig. De må gjerne klø på skorpene sine i full offentlighet og rope ut sine klager i den tro at det framkaller sympati, men de framkaller ikke annet enn forakt, og et ønske om å knuse dem. «Offer» er blitt et skjellsord i alle verdens strøk.
Det finnes en sosial språkbruk. Men det er ingen som tror på den lenger. Kursen står i null. All verdens prat er blitt en inflasjonsboble. Alle vet at det sosiale er blitt en løgn. Det er ikke bare makthaverne, reklamefolkene og de offentlige personene som «driver med kommunikasjon», samfunnet vil gjøre oss alle til jeg-entreprenører som uopphørlig bygger omdømme. Når språket er blitt et kommunikasjonsverktøy, opphører det å eksistere som en egen virkelighet, og blir et redskap for å operere på virkeligheten, for å oppnå effekter ut fra mer eller mindre bevisste strategier. Ordene settes bare i omløp for å fordreie ting. Tilsnikelsen er blitt altomfattende. Alt seiler under falskt flagg. Man viker ikke tilbake for noen paradokser. Unntakstilstanden er blitt rettstilstanden. Det er krig for fredens skyld. Sjefene «tilbyr jobb». Overvåkningskameraer er «sikkerhetstiltak». Bødlene klager over at de blir forfulgt. Forræderne bedyrer sine ærlige hensikter, sin trofasthet. De middelmådige blir holdt fram som gode eksempler. På den ene siden har vi den egentlige praksisen, på den andre har vi talen, som uforsonlig kontrapunkt, den generelle begrepsperversjonen, det altomfattende bedraget overfor en selv og andre. Det snakkes ikke om annet enn å ivareta og hevde interesser. Samtidig befolkes verden av de tause. Noen av dem eksploderer i vanvittige handlinger som ligger nærmere og nærmere hverandre i tid. Hvem kan la seg overraske? Ikke si: «Ungdommen tror ikke på noe lenger.» Si heller: «Faen ta! De sluker ikke løgnene våre lenger.» Ikke si: «Ungdommen er nihilister.» Si heller: «Faen ta! Hvis dette fortsetter, kommer de til å overleve hele vår verdens sammenbrudd.»
Språkets kurs står i null, og likevel skriver vi. For det er en annen bruk av språket. Man kan snakke om livet, og man kan snakke fra livet. Man kan snakke om konflikter, og man kan snakke fra konflikten. Det er ikke det samme språket, ikke den samme stilen heller. Det er heller ikke den samme ideen om sannhet. Det finnes et «sannhetsmot» som består i å ta tilflukt bak «kjensgjerningenes» objektive nøytralitet. Et annet er å mene at ord som ikke oppfordrer til noe, ikke er tale, at ord som ikke innebærer en risiko for å miste noe, som ikke koster noe, heller ikke har noen verdi. All verdens kritikk av finanskapitalismen blekner mot et knust bankvindu og taggen: «Her har du gebyrene dine!» Det er ikke manglende dannelse som gjør at de unge henter inspirasjon til de politiske slagordene sine fra rappernes punchlines i stedet for filosofiske maksimer. Det er av anstendighet de lar være å gjenta «Vi gir oss aldri», som er det aktivistene roper idet de gir opp alt. Det er fordi noen snakker om verden, mens andre snakker fra en verden.
Den egentlige løgnen er ikke den man forteller andre, men den man forteller seg selv. Sammenlignet med sistnevnte er førstnevnte ganske sjelden. Løgn er å nekte å se det man ser, det er å nekte å se det slik som man ser det. Den egentlige løgnen er alle skjermene, alle bildene, alle forklaringene man legger mellom seg selv og verden. Det er måten vi tramper på våre egne begreper på, hver eneste dag. Og derfor, så lenge det ikke er spørsmål om sannhet, kan det ikke være spørsmål om noe som helst. Da blir det ikke noe heller. Bare dette globale galehuset. Sannheten er ikke noe man må strekke seg mot, men et ubeskyttet forhold til det som er til stede, her. Den er bare et «problem» for dem som allerede betrakter livet som et problem. Den er ikke noe man forkynner, men en måte å være i verden på. Sannheten er altså ikke noe man kan holde på, eller akkumulere. Den er gitt fra situasjon til situasjon. De som er i stand til å kjenne falskheten hos noen, det skadelige ved en representasjon eller kreftene som er i bevegelse under bildene, frigjør seg fra grepet de har om dem. Sannhet er full tilstedeværelse for seg selv og verden, en vital kontakt med det virkelige, en skjerpet mottakelighet for eksistensens kjensgjerninger. I en verden der alle spiller, der alle iscenesetter seg selv, der man kommuniserer desto mer jo mindre som sies, er ordet «sannhet» i seg selv nok til å framkalle frysninger, irritasjon, hånlatter. Alt som er av sosialitet i denne epoken er så vant til å støtte seg på løgnens krykker at man ikke kan slippe dem lenger. Det er ikke nok å «hevde sannheten». Å forkynne sannheten for dem som ikke engang holder den ut i minimale doser, innebærer kun å utsette seg for hevnen deres. I det som følger har vi uansett ingen pretensjoner om å si «sannheten», det vi framholder, er vår oppfatning av verden: det vi holder oss til, det som holder oss oppe og i live. Man må vri halsen om på den sunne fornuften. Sannhetene er flerfoldige, men løgnen er én, for den er alltid i forbund mot hver minste sannhet som viser seg.
Året rundt får vi høre om alle de tusenvis av farer som omgir oss – terrorister, hormonforstyrrende kjemikalier, innvandrere, fascisme, arbeidsløshet. Slik fortsetter den kapitalistiske normalitetens tredemølle å rulle: mot en bakgrunn av tusenvis av ugjennomførte angrep, hundrevis av avvergede katastrofer. Paradoksalt nok er det opptøyene som evner å frigjøre oss fra den likbleke angsten som daglig forsøkes innprentet i oss, med væpnede militære patruljer, breaking news og regjeringsuttalelser. Det er dette de ikke kan forstå, alle de som er så glade i disse gravfølgene som kalles «demonstrasjonstog», alle de som over et glass rødvin nyter det evige nederlagets bitre glede, alle de som fiser ut et «Nå kommer det til å bli bråk» og drar rolig tilbake i bussen sin. I konfrontasjonene på gata har fienden et presist ansikt, enten det er i sivil eller i utrustning. Fienden har velkjente metoder. Fienden har et navn og en funksjon, og tar da rollen som «funksjonær», i all nøkternhet. Men det finnes også venner, med en væremåte, et bevegelsesmønster og et utseende som lar seg gjenkjenne. I opptøyene er det en troskyldighet i tilstedeværelsen overfor seg selv og andre, et innlysende brorskap som Republikken ikke er i stand til å framkalle. Organiserte opptøyer er i stand til å skape det som dette samfunnet ikke makter å frambringe: levende og ugjenkallelige bånd. De som stanser opp ved bildene av vold, går glipp av alt det som utspiller seg i den felles risikoen man tar ved å knuse, tagge, konfrontere politiet. Man kommer aldri fra sine første opptøyer som den samme. Dette er den positiviteten tilskuerne til opptøyene helst vil slippe å se, og som egentlig er mye mer skremmende for dem enn skadeverket, angrepene og motangrepene. I opptøyene oppstår en produksjon og en stadfestelse av vennskap, en åpen konfigurering av verden, tydelige handlingsmuligheter, tilgjengelige virkemidler. Situasjonen har en form og man kan røre seg i den. Faren er definert, i motsetning til alle «farene» styringsmaktene tåkelegger tilværelsen vår med. Opptøyene innebærer et øyeblikk av sannhet som er attråverdig. De innebærer en midlertidig oppheving av forvirringen: Inne i gassen virker alt merkelig nok klart og tydelig, virkeligheten blir leselig. Det er ikke vanskelig å se hvem som er hvem. Om opprørsdagen 15. juli 1927, da proletarene brant justispalasset, skrev Elias Canetti: «Det er det nærmeste en revolusjon jeg har opplevd. Flere hundre sider ville ikke vært nok til å beskrive det jeg opplevde.» For Canetti ble hendelsen en viktig inspirasjon for Masse og makt. Opptøyer er en formativ hendelse gjennom opplevelsene de skaper.
I den engelske marinen var det ble det i gamle dager utbrakt en skål da man sa: «Confusion to our enemies!» Forvirringen har strategisk verdi. Den er ikke tilfeldighet. Den sprer viljene og hindrer dem i å samle seg på ny. Forvirringen kommer med en smak av nederlagets aske, selv om slaget ennå ikke har stått og antakelig aldri skal stå. Alle de siste terrorangrepene i Frankrike ble fulgt av langvarig forvirring, som bare økte av styringsmaktene. De som tok på seg ansvaret for angrepene, og de som kaller til krig mot de som tok på seg ansvaret, har like stor interesse av forvirringen. Når de gjelder de som utførte angrepene, er de ofte barn av den – de er barn av forvirringen.
Denne verden som skravler så mye, har så lite å si: Den er tømt for utsagn. Kanskje var det i troen på at den ville gjøre seg uangripelig på denne måten, men snarere er den nå prisgitt ethvert konsekvent utsagn. En verden der den eneste positiviteten oppstår av ødeleggelser, fortjener ikke annet enn at de levende utsagnene tar form av hærverk, plyndring, opptøyer. Enhver anledning blir brukt til å kalle oss håpløse, med den begrunnelse at vi handler, vi bygger, vi angriper uten håp. Håpet er nettopp den sykdommen dette samfunnet ikke har klart å smitte oss med. Det betyr ikke at vi er håpløse. Ingen har noensinne klart å handle av håp. Håpet står i ledtog med forventningen, med fornektelsen av det man ser, med frykten for å bryte inn i nået: med frykten for å leve. Å håpe er å erklære, først som sist, at man venter seg noe man ikke har noe grep om. Å håpe er å trekke seg ut av prosessen for å slippe å måtte holde seg til det konkrete resultat. Det er å ønske seg at tingene skal være annerledes uten å ønske seg midlene til å endre dem. Det er feighet. Man må vite hva man har å holde seg til, og holde seg til det. Selv om man risikerer å skaffe seg fiender. Selv om man risikerer å skaffe seg venner. Når vi ikke lenger vet hva vi ønsker oss, er vi ikke lenger alene, verden befolkes på ny. Overalt er det allierte, nære forbindelser, og en uendelig økning av antall mulige vennskap. Håpet, den lette, men konstante impulsen mot morgendagen som formidles til oss hver eneste dag, er det beste middelet for å bevare orden. Daglig blir vi opplyst om problemer vi ikke kan gjøre noe med, men som morgendagen sikkert vil gi oss løsninger på. Hele den knusende følelsen av maktesløshet som denne samfunnsorganiseringen dyrker i det uendelige, i alle og enhver, gjennom, er ikke annet enn en altomfattende opplæring i forventning. Det er en flukt fra nået. Men det har aldri eksistert noe annet enn dette nået, det vil heller aldri eksistere noe annet. Og om fortiden kan ha en innvirkning på nået, er det fordi denne fortiden selv en gang var et nå. Slik morgendagen skal bli det. Den eneste måten å forstå noe fortidig på, er å forstå at også det en gang var et nå. Det er å kjenne det svake vindpustet fortidens mennesker levde i. Når vi er så tilbøyelige til å flykte fra nået, er det fordi det er her avgjørelsene tas. Det er her «jeg godtar» eller «jeg nekter». Det er her «jeg lar det gå» eller «jeg holder meg til det». Det er her handlingen følger logisk av persepsjonen. Nået er det nærværende, det er her nærværet finnes. Det er det uopphørlig fornyede øyeblikket for å ta stilling. Å tenke gjennom fjerne mål er alltid mer komfortabelt. «Til slutt» skal alt endre seg; «til slutt» skal menneskene omskapes. La oss bare fortsette mens vi venter, la oss forbli det vi er. En bevissthet som tenker i det framtidige, er ute av stand til å handle i det nærværende. En slik bevissthet oppsøker ikke forandringen, den unngår den. Den nåværende katastrofen er som en monstrøs akkumulasjon av alle fortidens utsettelser, som hver eneste dag, hvert eneste øyeblikk, vokser i et permanent skred av nye. Men livet utspiller seg nå, og nå, og nå.
Alle kan se at denne sivilisasjonen er som et tog som kjører rett i avgrunnen, og stadig fortere. Jo fortere det går, jo høyere lyder de hysteriske hurraropene til tørstingene i diskotekvognen. Man må spisse ørene for å oppfatte den paralyserte tausheten til de rasjonelle åndene som ikke lenger forstår noe som helst, til de angstridde som biter negler, og den falske sinnsroen i de sporadiske utbruddene blant dem som spiller kort mens de venter. Innenfor er det mange som har bestemt seg for å hoppe av, men de blir stående på springbrettet. De føler seg holdt igjen. De har tatt valget, men ikke avgjørelsen. Det er denne avgjørelsen som stipler opp en mulighet til å handle i nåtiden, og en måte å gjøre det på. Avgjørelsen er å falle fra, tre ut av geledd, organisere seg, løsrive seg, om det så er umerkelig, men i alle tilfeller nå.
Tiden tilhører de iherdige.
Oversatt fra fransk av Thomas Lundbo
Den usynlige komité, Le comté invisible på fransk, er et anonymt forfatterkollektiv. Siste utgivelse: Maintenant (La Fabrique, Paris 2017).
Thomas Lundbo (f. 1971) er forfatter og oversetter. Siste utgivelser: Den som jubler sist (roman, Cappelen Damm, Oslo 2023); Gilles Deleuze: Film 1: Bevegelse-bildet (oversetter, Existenz, Oslo 2024).