En mandag morgen i sommer tikket et nyhetsbrev e‑post inn i innboksen. I sin ukentlige leveranse av tekster opplyste tidsskriftet lundimatin at var det «ruinert». Kulturelle nedgangstider kjennetegnes ikke av en mangel på gode stemmer, men av at andre opptar all plassen, fastslo filosofen Gilles Deleuze på slutten av 1980-tallet.1 Diagnosen er ikke blitt mindre pertinent i dag med den evinnelige økende produksjonen av innhold for atspredelse som fortrenger stadig mer de genuine forsøkene på å tenke og engasjere for andre perspektiver og horisonter. Men under radaren og de mange lagene med ultraprosessert tekst finnes det drøssevis av publikasjoner fulle av slike forsøk, og en av disse er lundimatin. Det franske nettidsskriftet har siden 2014 levert tusenvis av reportasjer, gravejournalistikk og ustriglete essays om historie, filosofi og ikke minst poesi, ut fra tanken om at «det er bedre å løpe faren for konfrontasjon og utforskning enn å holde seg til behaget i det innforståtte og identitetens forgiftede komfort».2
Meldingen om at lundimatin var «ruinert» kom på ingen måte som et sjokk. I Frankrike, som i Norge og resten av verden, er det regelen snarere enn unntaket at tidsskrifter sliter med økonomien. Gitt at ambisjonene er andre enn pene årsregnskap, har tidsskriftsøkonomien alltid vært – og vil sannsynligvis alltid være – prekær. Det finnes selvsagt eksempler på tidsskrifter som er blitt regelrette institusjoner og har gjort egen overlevelse til sin fremste eksistensberettigelse og jakten på penger til hovedbeskjeftigelse. Men i de fleste tilfeller er inntekter i stor grad et nødvendig onde, for å dekke serverleie, trykk, og kanskje til og med lønn og honorarer. Samtidig er det ikke bare et onde, for pengene har også en annen side: De er i dag kanskje den fremste sosiale relasjonen. Å ha betalende lesere er ikke bare et spørsmål om økonomi. Det handler også om å knytte bånd til leserne, om å etablere en forpliktende relasjon. I tilfellet lundimatin er problemet ikke akutt mangel på inntekter fra lesere. Med åpne artikler har mye av tidsskriftets midler kommet fra salg av bøker og fysiske temanummer. Det som i sommer satte lundimatin i fare, var at distributøren av bøkene, Makassar, var i ferd med å gå konkurs og ta med seg i fallet alle inntektene fra salg i bokhandler og kiosker som ikke var utbetalt til tidsskriftet – en situasjon som også truet mange andre uavhengige publikasjoner og forlag. Selv om en innsamlingsaksjon synes å ha reddet lundimatin, gjenspeiler hendelsen en skjør eksistens i margen av et fransk medielandskap preget av en drastisk høyredreining der milliardærer med en affinitet for ytre høyre slår kloa i stadig flere mediekonsern (for eksempel Bolloré-familiens oppkjøp av Canal+, som siden har gitt blant andre høyreekstremisten Éric Zemmour betydelig skjermtid på tv-kanalen CNews).
I likhet med i USA – der både sosiale (X, TikTok) og tradisjonelle medier (CBS, CNN, Washington Post) har havnet i hendene på milliardærer med ambisjoner om å dytte den offentlige debatten så langt til høyre som mulig – går Frankrike i stadig mer reaksjonær retning i en variant av tesen Slavoj Žižek feilaktig tilskriver Walter Benjamin, nemlig at det bak enhver fascisme finnes en mislykket revolusjon. lundimatin er i dette perspektivet ikke bare interessant som en antifascistisk publikasjon. For tidsskriftet har også vært tett på «oppstandens epoke»3 i Frankrike – og har etter sigende bånd til Den usynlige komité, som har blitt beryktet for sine opprørske refleksjoner. Denne epoken som for øyeblikket synes forunderlig glemt, med langvarige protester og demonstrasjoner fra Occupy Wall Street og los indignados i Spania via den arabiske våren, til gilets jaunes («de gule vestene») og George Floyd-protestene i 2020.
Da finanskrisen brøt ut i 2008, svarte regjeringene med å pumpe penger inn i finanssektoren og forverre de sosiale ulikhetene som på den tiden nådde nye høyder, men som var blitt kamuflert av økt tilgang til gjeld i fattigere deler av befolkningen. Protestbevegelsen Occupy Wall Street rettet seg direkte mot dette ulikhetsskapende finansmaskineriet med slagordet «Vi er de 99 prosentene» (som ekskluderes fra kapitalakkumulasjonen og ‑konsentrasjonen til den øverste prosenten). I eurosonen utviklet finanskrisen seg til en statsgjeldskrise, der redningen av finansinstitusjonene ble gjort med kutt i velferd og offentlige tjenester for å kanalisere samfunnets ressurser til de europeiske bankene. Til tross for lokale bedringer noen steder av ulike grunner – og en tildekkende børsoppgang – har den økonomiske krisen egentlig ikke blitt løst eller forsvunnet, bare utsatt med stadig større skjevfordeling. I Frankrike kom et ekko av protestene i andre land med okkupasjonen av Place de la République og mange andre plasser i landet i 2016 i protest mot et nytt lovforslag som ville svekke arbeidstakernes rettigheter. Mobiliseringen utviklet seg til en større protest, døpt Nuit debout, mot økonomiske innstramminger og en samfunnsnedbrytende politisk orden. Bare to år senere dukket gilets jaunes («de gule vestene») opp, som i halvannet år rystet landet med sine heterogene aksjoner og demonstrasjoner mot alle utslag av en forfeilet nyliberalisme.
I skrivende stund rystes Frankrike av store demonstrasjoner fra videregåendeelever som blokkerer adgangen til skolene sine i protest mot nedslitte klasserom, et ulikhetsskapende skolevesen og nedprioritering av utdanning og mer generelt dystre framtidsutsikter for dem og samfunnet. I likhet med mot gilets jaunes, har regjeringen reagert med en illiberalisme som har blitt et kjennemerke for Frankrike under Emmanuel Macron: Opprørspoliti med et liberalt forhold til tåregass og sjokkgranater har blitt satt inn mot skoleelevene. I sine seneste leveranser har lundimatin satt protestene inn i en historisk sammenheng med visse likhetstrekk til mai 68. Tidsskriftet går også i dybden på politivolden som lenge har preget Frankrike, men nådd nye høyder under Macron, på et diskriminerende utdanningssystem og sviktende framtidsutsikter ikke bare individuelt, men for samfunnet generelt. I motsetning til gilets jaunes, som i stor grad ble diskvalifisert selv i enkelte sentrum-venstremedier som et ruralt-egoistisk opprør mot miljøpolitikk (mot høyere beninprinser), har konteksten for elevprotestene blitt nokså grundig reflektert i aviser som Libération og Le Monde. Men lundimatin skiller seg ut med å gå lengre og gi rom for andre aspekter, blant annet det følgende formulert av en lærer som forsvarer «destruktiviteten» myndighetene anklager elevene for:
«Jeg synes for øvrig å skimte at flertallet av disse opprørerne ikke krever noe av regjeringen. Faktisk vil de føkke opp, ødelegge et liv med undertrykkelse, gjennom materiell destruksjon (skade statsmakten, skade den hierarkiske makten, skade politiet, fiendtlige rektorer og skoleveggene). Hvorfor er det så vanskelig å ville se nyttelsen i det rene opprøret, ødeleggelsen av det som i våre liv og våre byer er det institusjonelle symbolet på en så stygg verden? Hvorfor er man så redde flammer i disse kalde og striglete gatene? […] Elevene vil ikke bare ha bedre arbeidsforhold. Jeg tror ikke det først og fremst handler om det. Som alle oss andre, vil de ha noe annet enn det som finnes nå, selv om de ikke vet nøyaktig hva.»4
Bort med det skadelige, det stygge, for å gi plass til noe annet. Sentimentet klinger som et ekko av en tekst i temanummeret om gilets jaunes: «Situasjonen er enkel: Folket vil styrte systemet. Og systemet vil bevare seg selv. Situasjonen må derfor defineres som opprørsk. […] Spørsmålet er dermed: Hva betyr det å avsette systemet? Åpenbart betyr det ikke å velge nye representanter fordi fallitten til dagens system er fallitten til det representasjonelle systemet. Å avsette systemet er å ta hånd om lokalt hele den materielle og symbolske organiseringen av livet, fordi det er nettopp dagens organisering av livet som står på spill, det er den som er katastrofen.»5
Hvis noe kunne kalles redaksjonell linje i lundimatin, er det avsettelse, destitution. Ordet knytter an til en politisk grunnstemning de siste tiårene, som kan spores tilbake til slagordet i folkeopprøret i Chile i 2001: Que se vayan todos! – «måtte de alle gå». Og det ofte glemte tillegget: que no quede ni uno solo! – «så ikke en eneste blir igjen». Slagordet sier, kort fortalt, at ønsket ikke er å ta makten, ikke en revolusjon for å innsette nye folk, men å frata makt. Det er ikke bare en utfordring mot politikerstanden, men også institusjonene som har sviktet med å levere «noe annet enn det som finnes nå». Denne utfordringen har også bli tilranet og pervertert av «antisystem»-krefter på høyresiden, som nå har kommet til makten i mange land, og forsterket den generelle politiske krisen.
Denne dynamikken gjenspeiler det fundamentale politiske problemet Giorgio Agamben formulerer i Homo sacer (1995). Her utleder Agamben begrepet om «det nakne liv» fra det greske skillet mellom zoé, det livet som alle levende vesener har til felles, og bios, det spesifikke, kvalifiserte livet til enkeltindivider eller grupper i samfunnet. I dette skillet lokaliserer Agamben den politiske makten i statsformen, nemlig som makten til å ekskludere på innsiden, altså frata mennesker bios og redusere dem til nakent liv innad i samfunnet. Med denne makten kan det som truer statsformen inkluderes og nøytraliseres. Den moderne statsformen har i et seg et grunnleggende element av unntak som gjør at det kan inkorporere selv revolusjonære utbrudd, slik det «antisystemiske» inkluderes gjennom ytre høyres simulerte opprør. Dette elementet av inkluderende eksklusjon har skapt en slags evig gjenkomst av mer eller mindre undertrykkende institusjoner. I epilogen til siste bok i homo sacer-serien, L’uso dei corpi (2014), skriver Agamben: «I moderne tenkning har radikal politiske endring blitt tenkt gjennom begrepet ‘konstituerende makt’. Denne tankegangen forutsetter at enhver konstituert makt må ha sin opprinnelse i en konstituerende makt, som gjennom en prosess som vanligvis har form av en revolusjon, gir den eksistens og garanterer den.»6 Mot denne dialektikken mellom revolusjon og restitusjon, der en ny konstituerende makt ender med å reprodusere den gamle, setter Agamben en destituerende strategi: «å deaktivere noe og gjøre det uvirksomt – en makt, en funksjon, en menneskelig virksomhet – uten simpelthen å ødelegge det, men snarere frigjøre dets potensialitet som har vært uvirksomt for å åpne det for annen bruk.»7
I kulturelle nedgangstider gjelder det å aktualisere potensialet i andre stemmer og tilsynelatende lukkede perspektiver, hvor nettopp publikasjoner som lundimatin kan vise vei.
- Se «C comme Culture», i dokumentaren L’Abécédaire de Gilles Deleuze, spilt inn i 1988–1989, premiere på Arte i 1995. ↩︎
- «lundimatin 10 ans», lundimatin nr. 457, 30. desember 2024. ↩︎
- Jf. Alain Bertho, Le temps des émeutes, Bayard, Paris, 2009. ↩︎
- «Des cauchemars et des rêves», lundimatin, nr. 536, 6. oktober 2026. ↩︎
- «Prochaine station: Destitution», lundimatin, nr. 168, 3. desember 2018. ↩︎
- Giorgio Agamben, L’uso dei corpi, Neri Pozza, Vicenza, 2014. ↩︎
- Ibid. ↩︎
Remi Nilsen (f. 1977) er skribent, oversetter og redaktør for norske Le Monde diplomatique.