Thomas Pynchon, V.
Nothing was coming. Nothing was already here.
Overraskelsen – at man hos Jarvoll kan følge norsk språk helt andre steder enn dem man til da ville forestilt seg og bøkene hans legger fra seg rester i nervebanene lesingen følger, eller åpner baner man ikke ble klar over fantes før øyet falt på akkurat disse linjene, slagg og forgreninger, muligheten at du fortapes langt utenfor dette norske, kanskje mister evnen til å gjenkjenne denne grensen annet enn som en slags skraping, uviljen mot å løfte blikket og få øye på ting fra en litt annen kant, og selv kan bli en slik ting, en man for eksempel fikk adgang til mens man leste boken. Noen bøker, presangen til den som gikk seg vill i det kjente, fortapt der, som en sau.
Og (selvsagt) andre grenser, ortografiske, syntaktiske, modale hjelpeverb – litt karrig historie, alskens skrekk for ikke å høre til og motsatt: høre til – innesperret og gjenkjent – møll på nåler under glasslokk i en trekasse, foreldreløst. Bare fremtid.
Eller mannen, denne skallen og stemmen som kom fra den, for sivilisert og for vill, magen og blikket, din egen stemme en seismisk bølge gjennom mannens øre inn til lagene av stein og vann man ikke kjenner, men ser er der – ansiktet – ikke akkurat umerkelig, heller ikke uten videre lesbart, tektonisk & for det meste rolig, kunne minne om Japan? Og faktisk California.
Denne teksten er ett av flere minneord over Svein Jarvoll (5. mai 1946–18. februar 2026), publisert samlet i Cloaca Maxima 3. mars 2026. Arve Kleiva (f. 1960) er forfatter.