Like mye begynnelse som slutt

Da for­fat­ter­stu­den­tene Hage­rup og Axén per hen­holds­vis bil og tog ankom tett­ste­det Bø i Tele­mark – som strek­ker seg langs et enkelt linje­stykke fra der riks­vei 36 ender navn fra Sel­jord­ve­gen til Bøgata til sitt omtrent­lige

Dagen du fyllde tjugo, Simen, satt du, jag och Svein på Den gode nabo och firade. Ett halvt år innan det hade jag blivit drab­bad av mitt livs kärlek – plöts­ligt. I vår utgåva av En Aust­ra­liareise i bok­hyl­lan står föl­jande text på första bladet: «Til Simen H på 20-års­da­gen 17.2.2000 med takk for mange fine sam­ta­ler og les­nin­ger fra Svein J».

slutt­punkt ved rund­kjø­rin­gen – for i nevnte tett­sted å til­bringe et år på For­fat­ter­stu­diet, var noe av det første de to bemer­ket, hver­andre (SMAKK), men etter kort tid også en herre, stun­dom i rød blazer, som skulle være deres hoved­læ­rer i løpet av de to semest­rene skrive­kur­set strakte seg over,

Svein, vi tänker på dig med båge och pil. Utan dig var vi alltför skygga. Vid ditt bord pratade vi först med dig, och sen med varandra!

og som alle­rede den gang var beund­ret som en «for­fat­te­res for­fat­ter», hvis teks­ter de to snart utsatte for den typen les­ning som gjerne bistås med en opp­slått ordbok, for å gjøre et slags oroubo­roe­isk hode og hale ut av teks­te­nes makro­lo­gier, inn­fløkte sa brura-vitser, gongo­ris­mer, iøyne­fal­lende hapax,

Du er død.

Levende menn

har for­længst vendt sine hæn­ders vold
og strør sine drøm­mers vilde prakt
annen­steds hen.

Fordi du er død.

Og glemt for et hvil­ket­som­helst glass vann.
Men dine døende ord om livets sold
ånder i høst­da­ges røk fra en gjemt katar­akt:
om dette å dø

hvirv­lende hen.

fra et spill av skyg­ger på rin­nende vann.

(Claes Gill, 1939)

Den gamla regeln – lägg bort det du tror du måste göra, det kan plöts­ligt vara för sent!

Jeg husker en refe­ranse til et essay om en stak­kar som stres­ser med alltid å avklare abso­lutt alle sine anlig­gen­der, før han for eksem­pel legger ut på en reise, men jeg husker ikke om han frem­stil­les som en ulykk­sa­lig og mis­for­stått type, eller tvert imot idea­let til for­fat­te­ren.

En gammal pola­roid­bild från en kväll med stu­den­terna i Bø. Svein vilar huvu­det i väns­ter hand, med arm­bå­gen på den övre delen av en grå­ran­dig soffa. Han har på sig en blå skjorta och ett bälte. Han utstrå­lar ett milt lugn och man kan nästan skymta ett leende. Kanske han sover.

Noen ganger kunne han stanse opp midt i en sam­tale, det var som om han så på noe veldig langt borte.

Den gode nabo stän­ger och vi har ingen­stans att gå. Jag jobbar som ser­vi­tris på det lokala värds­hu­set och jag använ­der mina nyck­lar för att låsa upp baren och låna en flaska whisky. Jag tar det bil­li­gaste de har, det blir Bell. Är det då Svein spelar fla­menco på gitarr? Är det då han somnar med huvu­det i handen?

Sent på natt ble vi sit­tende og høre på adagio-satsen til Schu­berts stry­ker­kvin­tett med Alban Berg-kvar­tet­ten og dis­ku­tere om det var punkt eller linje.

När jag frå­gade Svein om laby­rin­ten, beskrev han ett fiskenät. Fiska­ren som rensar nätet och tar bort fisk som har fast­nat. Mas­korna och öpp­nin­garna i nätet är som gångar i laby­rin­ten. Är den levande massan blanka fiskar irrande vand­rare i denna ana­logi?

Ett av Et hvil­ket som helst glass vann sine «nota­ter om les­ning» består av en eneste begeist­ret anlyse av en set­ning av Vir­gi­nia Woolf. Det er både lit­te­ra­tur­for­mid­ling og lyrisk prosa, like jord­nært som him­mel­sve­vende.

Jag ringde till Svein och frå­gade vad man ska läsa om man vill skriva om Ulys­ses. Han sva­rade James Joy­ce’s Ulys­ses: A Study av Stuart Gil­bert. Jag tydde mig också till den bok som jag mest av allt för­knip­par med Svein, The Idea of the Laby­rinth from Clas­si­cal Antiquity through the Middle Ages av Penel­ope Reed Doob.

Buss­ut­fluk­ten til Sau­he­rad, med Svein og gjeste­læ­rerne på essay-semi­na­ret, for å se på demon­veg­gen i kirken. Var det noen som klat­ret opp på døpe­fon­ten for å se bedre?

I Et hvil­ket som helst glass vann beskri­ver du demon­väg­gen i Sau­he­rad som en av dina beset­tel­ser. De hundra­tals små djävuls­an­sik­tena någon målat på väggen inne i sten­kyr­kan i koret, kunde bara ses av präs­ten under guds­tjäns­ten, inte av menig­he­ten.

Unreal city. Så mange døde. Vel, de andre er bare syke og vet ikke hva de gjør. Laozi som ler av at eddik smaker søtt. Vi gråt til vi begynte å elske.

Denne teks­ten er ett av flere minne­ord over Svein Jar­voll (5. mai 1946–18. februar 2026), pub­li­sert samlet i Cloaca Maxima 3. mars 2026. Anne­lie Axén (f. 1975) og Simen Hage­rup (f. 1980) er for­fat­tere.