Og nå er jeg nødt til å fortelle dere hva som klart og tydelig skiller futurismen fra den anarkistiske oppfatning.
Sistnevnte stanser, med sin benektelse av det uendelige prinsippet om menneskelig evolusjon, ansatsen sin i en idealtilstand av universell fred og et idiotisk paradis fullt av folk som klemmer hverandre i åpne enger og bølgende palmetrær.
Vi derimot setter som absolutt prinsipp for futurismen menneskets kontinuerlige tilblivelse og uendelige framskritt både fysiologisk og intellektuelt.
Vi mener at hypotesen om folkenes sammensmeltning i all vennskapelighet er utdatert og bør overskrides, og vi anerkjenner bare en eneste hygiene for verden: krig.
Det fjerne målet for den anarkistiske ideen, det vil si en saktmodig ømhet, feighetens søster, framstår for oss som en motbydelig fordervelse som innvarsler folkenes dødskvaler.
Anarkistene nøyer seg også med å angripe de politiske, juridiske og økonomiske grenene til samfunnstreet. Vi vil mye mer. Vi vil rive opp og brenne de dypeste røttene, de som er plantet i menneskets hjerne og som heter: ordensmani, ønsket om å anstrenge seg minst mulig, fanatisk tilbedelse av familien, bekymring for søvn og regelmessige måltider, ussel kvietisme, kjærlighet til det antikke og det gamle, til det lytefulle og syke, skrekk i møte med det nye, forakt for ungdom og opprørske minoriteter, aktelse for tiden, for år akkumulert, for døde og døende, instinktivt behov for lover, lenker og hindringer, redsel for vold, for det ukjente og det nye, frykt for en total frihet.
Har dere noen gang sett en forsamling av unge revolusjonære eller anarkister? … Vel, det finnes ikke et mer nedslående syn.
Dere vil der legge merke til den akutte, umiddelbare manien i alle disse røde sjelene til å kvitte seg så raskt som mulig med deres glødende uavhengighet, for å gi ledelsen av forsamlingen til den eldste blant dem, det vil si den mest opportunistiske, den mest forsiktige, med andre ord til den som allerede har skaffet seg litt makt og autoritet og dermed vil være fatalt interessert i å bevare tingenes tilstand, til å dempe volden, ved å gå imot enhver lyst på eventyr, fare og heltemot.
Samtidig som den nye lederen styrer tilsynelatende rettferdig den generelle diskusjonen, vil han lede saueflokken til trauet av sin personlige interesse.
Tror dere, revolusjonære ånder, fortsatt seriøst at slike forsamlinger har noen nytte?
I så fall må dere nøye dere med å velge en enkel ordstyrer eller enda bedre en diskusjonsteller. Velg den yngste blant dere, den minst kjente, den minst viktige, og sørg for at denne aldri får noen annen rolle enn å fordele taletiden helt likt og kontrollere det med klokke i hånd.
Men det som skaper en enda større avgrunn mellom den futuristiske og den anarkistiske oppfatning, er det store problemet med kjærligheten, følelsenes og den kjødelige lystens store tyranni, som vi vil frigjøre menneskeheten fra.
Fra Le futurisme (E. Sansot & Cie, Paris 1911), oversatt av Remi Nilsen
Filippo Tommaso Marinetti (1876–1944) var en italiensk forfatter og grunnlegger av futuristbevegelsen.
Remi Nilsen (f. 1977) er skribent, oversetter og redaktør for norske Le Monde diplomatique.
Les også Remi Nilsens tekst om fascisme og futurisme, «Fanget i fortiden».