En syk, muligens skabbefengt, hund vakler seg frem mot Mercato Ittico, det gamle, nedlagte fiskemarkedet i det østlige Napoli. Det er fredag, tidlig ettermiddag, og den store utfarten har begynt. Ute i via Marina pågår en larmende eksorsisme. Alt som hjemsøker byen finnes her nede, og i sine rykkvise bevegelser er det som om bilene og mopedene imiterer den besatte kroppens kramper. Noe må ut, noen skal ut.
Den stakkars hunden har flere sår i pelsen, og når aprilkvelden etter hvert skal senke seg, legger den seg med det ene øret inntil asfalten, kanskje for en siste gang å lytte til det stjerneløse elvestryket dypt under bakken.
Jeg husker ikke lenger hvorfor jeg ville hit ut, annet enn en ganske enkel plan: å finne spor etter elven Sebeto som en gang fløt fritt fra nedsiden av Vesuv og inn mot Napolis østlige deler.
«Bare de gamle kjenner til Sebeto», hadde jeg hørt. Det er flere hundre år siden noen sist så noe til den, men likevel har elven strømmet fritt i byens minne. Jeg forsøkte å lese meg opp, og Sebeto og dens omland fremstod som et delta av rykter og historier, besunget av diktere og feiret av befolkningen. Den ble kalt Rivus, deretter Ribeolo, så Ninpha, og, kjærlig på napolitansk, Sciummitiello. I romertiden plasserte diktere og historikere som Lykofron, Polyb, Strabon og Titus Livius elven midt i beretningen om byens opprinnelse: Sebetos strøm skal ha markert hovedgrensen mellom Neapolis og resten av verden.
Nei, det er ikke mulig å forstå seg på Napoli uten å forstå seg på Sebeto. Byens omegn var en gang full av små og store elveløp. Fra høydedragene rundt byen buktet de seg gjennom det kuperte landskapet. Lenger ut i periferiene rant større elver som førte til andre bosetninger og andre byer. I Aeneidens syvende bok omtaler Vergil nymfen Sebéthis, datter av elveguden Sebeto, og elven Sarnus som passerte Pompeii og i dag er kjent som Sarno, Europas mest forurensede elv.
Sebeto skal ha hatt sitt opphav i åssidene under Monte Somma inntil Vesuv, og senere fulgte diktere som Francesco Petrarca, Veronica Gambara og Jacopo Sannazaro etter Vergil, jaktende på Sebetos tapte løp inn mot den voksende byens sørøstlige deler. Men etter hva jeg har lest, virker elven å være sunket i jorden, borte vekk. Heldigvis finnes det spor og skygger som kan antyde hvor Sebeto en gang fløt. Jeg vil følge dem.
Midt i den moderne trafikkmaskinen står rester av en eldgammel bro: Ponte della Maddalena. Med en plan full av motstridende informasjoner, begynner jeg vandringen dit.
*
Jeg ankommer først Piazza Mercato, Napolis gamle handelssentrum i retning sjøsiden, bare for å innse at jeg har fulgt den dødsdømtes rute. Corteo, kalte de den, de fortaptes vandring gjennom de trange gatene i bykjernen og ned hit hvor galgene ventet. Ruten var ikke alltid fastsatt på forhånd: Etter hvert ble det vanlig at den dømte måtte innom åstedet for ugjerningen. Ikke ulikt de religiøse prosesjonene som fremdeles setter sitt preg på byen, trakk fangefølget til seg store menneskemengder. Det slynget seg gjennom byens gater, og fikk i det tidlig moderne Napoli sin helt egne plass i de spanske og franske regentenes maktdemonstrasjon.
Både helgener og kriminelle var eksemplariske skikkelser. Gud eller djevelen stod bak dem, og på hvert sitt vis var kroppene deres åsteder for en åndelig kamp. Derfor måtte de dødsdømte, slik helgenene ble det i byens kirker, vises frem – fra vest mot øst – i følge med i bianchi, de kuttekledte geistlige. Vandringen fremkalte den gradvise forvandlingen fra levende til død – lenge før den kunstferdige henrettelsen fant sted på Piazza Mercato.
Fredager klokken to. Minst 32 ganger i året.
Under galgene skulle de dømte resitere et credo og unnskylde seg for skadene og smertene de hadde påført fellesskapet. Ritualet skulle føre til forsoning med både de verdslige og himmelske makter, og gjenopprette og bekrefte enheten innenfor bymurene. Jeg ser for meg galgene her på den åpne halvsirkelformede plassen, omgitt av skuelystne. De henrettede dinglende i ettermiddagssolen.
Avhengig av alvorlighetsgraden på den henrettedes forseelser, ble de døde kroppene noen ganger partert, og kroppsdeler vist frem på steder knyttet til ugjerningen. Resten havnet ute ved Ponte della Maddalena, det gamle brostykket jeg forsøker å finne, og hvor Sebeto en gang fløt. Der ble de hensatt til forråtnelsen, før kroppsdelene, uvisst i hvilken tilstand, ble kastet i elven eller brakt til det voksende antallet massegraver utenfor bymurene.
Midt oppe i alt dette forsøkte naturforskere ved byens akademier å forklare hva som skilte helgeners og kriminelles kropper fra andre mennesker. Blant dem som gransket kroppsdelene, var den berømte adelsmannen og naturmagikeren Giambattista della Porta. Han var særlig opptatt av føtter og hender, og forsøkte å systematisere fortolkningen av dem. Della Porta visste å skaffe seg de rette forbindelsene, og gjorde seg til venn med visérkongens bøddel som oppdaterte ham på hvem som skulle i galgen. I forkant, som regel nattestid, ble det tatt gipsavstøpninger av de dødsdømtes hender og føtter, og på sitt spekulerende vis forsøkte della Porta og akademifellene å finne tegnene som indikerte at veien til galgen var skjebnebestemt.
I verket Chirophysiognomia (skrevet mellom 1599 og 1608) la han frem livets ubønnhørlige naturlov, slik han hadde truffet på den i sitt laboratorium. Hver enkelt av oss bærer våre egne prognoser på kroppene våre, som kors og stjerner, sirkler og triangler – skjebnens hellige geometri.
Fremvisningen av de dødsdømte, vandringen gjennom byen, credoet og henrettelsen: I ritualets dramaturgi ble stedene det utfoldet seg på til usynlige templer for en ordensmakt utpekt til å bestemme over liv og død. Kanskje derfor ble Piazza Mercato også den napolitanske aktivismens og revoltets arnested.
Den 7. juli 1647 brøt det ut voldelig oppstand da den unge fiskeren Masaniello ledet en hær av folk fra fattigkvarterene som ønsket å kvitte seg med spanskekongens åk, de tunge skattene og vilkårlig maktutøvelse. Slik fiskeren Peter hadde reddet Roma og verden fra Satan og gitt dem nåde i Kristus, skulle «kaptein» Masaniello gjøre det samme for Napolis befolkning. Ni dager senere ble han myrdet av sine egne.
I forkant hadde underlige hendelser funnet sted her på Piazza Mercato: Én dag skal Masaniello ha kastet en kniv inn i folkemengden. Den neste skal han ha foreslått å bygge en bro herfra og helt til Spania.
«Forgiftning», sier historiebøkene.
Vel 150 år senere, søndag den 7. juli 1799, ble Piazza Mercato åsted for det store oppgjøret etter revolusjonen som førte til proklameringen av en kortlevd republikk. Kong Ferdinand IV hadde rømt byen, og ved hjelp av franske invasjonsstyrker hadde den lokale liberale intelligentsiaen tatt makten. Turbulente uker og måneder fulgte for Den partenopeiske republikken før en motrevolusjon ble satt i gang fra hoffet i Palermo. Med støtte fra russiske og tyrkiske skip, satte kardinal Fabrizio Ruffos kristne hær kurs for Napoli. I golfen lå allerede admiral Nelsons britiske skvadroner, og den 13. juni landet Ruffos Esercito Cristiano della Santa Fede på Ponte della Maddalena, klare til å rykke inn. Franskmennene trakk opp til Castel Sant’Elmo og republikanerne inn i festningene nede ved sjøsiden. Snart var samtlige republikanske befestninger falt og kapitulasjonen et faktum.
13 aristokrater, 26 jurister, 10 prester, en biskop og 6 andre geistlige, 16 universitetsprofessorer, 17 militæroffiserer, 7 håndverkere og en bonde: Henrettelsene den julidagen inkluderte fremstående borgere som admiral Francesco Caracciolo, opplysningstenkeren Francesco Pagano, og den patriotiske tenkeren Vincenzo Russo.
Flere måtte bøte med livet senere, blant dem to fremstående kvinnelige aristokrater med iberisk opphav. Luigia Sanfelice, som senere er blitt portrettert av Alexandre Dumas og i Puccinis Tosca, ble kjent skyldig i å ha spionert for republikken, og mistet hodet i en oppsiktsvekkende og opprørende henrettelse. Hun var svanger med barn og søkte kong Ferdinands benådning. Henrettelsen ble utsatt frem til barnet var født, men den 11. september år 1800 var det ikke mer nåde å hente. Den portugisiskfødte aristokraten og redaktøren Eleonora Fonseca Pimentel hadde på sin side oppildnet befolkningen med sine skriverier i Monitore Napoletano. Hun ønsket å bli halshugd, slik det sømmet seg for en av hennes rang, men ble i stedet hengt som en forræder. Ved galgen skal hun ha bedt om en kaffe og deretter deklamert Vergil: Forsan et haec olim meminisse iuvabit. «Kanskje selv dette en dag blir skjønt å se tilbake på.»
Fortapelsen og fornyelsen vikler seg i hverandre, for Piazza Mercato ble også åsted for de siste forsøkene på å mane til støtte for bourbonnerkongens styrker under Garibaldis fremstøt i 1860. Det meste som kan minne ettertiden om alt dette, ble pløyd ned i bakken under den store opprydningen – risanamento – som ble gjennomført få år senere, mellom 1889 og 1915. Da ble den nye havneveien etablert, det gamle slottet inntil plassen revet og store deler av middelalderklosteret tilhørende Carmine-kirken avviklet. Corso Umberto skar seg gjennom byen fra togstasjonen, og delte det sentrale Napoli i to.
Etter de voldsomme bombardementene under Andre verdenskrig fortsatte bydelene ned mot havna å forfalle i et fryktelig tempo. Byens handelssentrum hadde gradvis flyttet seg fra området, og på slutten av 1950-tallet ble ydmykelsen av Piazza Mercato kronet med en høy og bred koloss som fjernet alt utsyn mot sjøsiden, en gang for alle.
I gatene rundt plassen fikk lyssky aktiviteter gradvis større spillerom. Butikkene forsvant. Skoddene ble lukket. I dag er disse hardt prøvde bydelene en selvfølgelig del av det moderne Napoli, men demografisk sett en sørgelig, nedkjørt utkant der kriminaliteten og volden jevnlig overmanner de som er blitt igjen.
En fotballkamp og et og annet mopedkappløp om kveldene til tross: Den ærverdige gamle plassen fremstår ofte helt øde, omringet av medtatte bygninger og megaboards med reklame for parfyme. Hele området virker å være fanget i en blanding av langsom forringelse og stagnerte tiltak. Den underlige stillstanden hviler tungt, som om en tykk og usynlig tåke har veltet inn fra havet og blitt liggende, tett og ugjennomtrengelig, ikke minst for oss utenforstående.
Jeg passerer det 75 meter høye klokketårnet på Carmine-kirken, og på vei gjennom det som en gang var en bymur ned mot sjøsiden får jeg øye på restene av tårnene fra det gamle slottet som ble revet i 1906. I forkant raser bilene forbi. Senere leser jeg at kostbare gjenopprettingsprosjekter er planlagt for å gjøre innfarten gjennom byens gamle industriområder mer innbydende. Langs via Nuova Marina skal det plantes trær. Visstnok finnes det også en sykkelsti her et sted. Ifølge offentlige etater skal også belysningen ha blitt bedre, og stadig sperres det av nye områder der nye overflater skal erstatte de gamle, falmede og oppsprukne. Una via Marina dal volto umano. «En via Marina med et menneskelig ansikt.»
Jeg nærmer meg via Ponte della Maddalena og passerer den ulykksalig plasserte søppelsorteringsstasjonen inntil det gamle og verneverdige fiskemarkedet, Mercato Ittico. Innenfor gjerdet ligger hauger av forkullet avfall, vridd skrapjern og plast i mengder, og jeg klarer ikke å unngå å telle de provisoriske husene av pappesker og presenninger.
15, 16, 17. Madrasser og skitne tepper.
Flere titalls mennesker har sine hjem der inne, ulovlig, selvsagt – i avisen er det blitt skrevet om situasjonen etter oppløsningen av flere andre ulovlige bosetninger den seneste tiden. Søket etter et hjem er selv blitt hjemsøkt: Leiren er blitt ryddet flere ganger, og noen sendt til ulike mottakssentre, men nøden flytter bare på seg, den forsvinner ikke, den vender tilbake. Her, på et gulv av papp og under et tak av plastsekker, med utsikt til en av kommunens administrasjonsbygninger – en skueplass for noe av lidelsen byen unektelig rommer. På baksiden: tollkontoret, tinghuset, prefektet.
Utenfor tusler den medtatte løshunden – jeg har ikke sett mange av dem i byen. Den går i bue, så langt unna menneskene den kan komme, og har noen stygge flekker i pelsen. Den klynker og virker stresset, slik det meste her nede er ute av seg selv, fremmed og bortkomment, som i en gammel film fra et ukjent land.
Nei, det virker som om forholdet mellom Napolis sentrum og randsoner følger logikken til kikkhullkameraet: Jo lenger ut du kommer, desto mer uklart blir bildet. Til slutt fremstår bylandskapet helt uskarpt, styrt av usynlige krefter, som her, av ansiktsløs import og eksport, både lovlig og ulovlig, av varer, av mennesker, av kriser som blir forsøkt holdt på avstand.
Det universelle befinner seg i randsonene, sies det, men her er historiens lærdom kanskje heller denne: Det universelle befinner seg i gråsonen.
Ut mot den avstengte sjøsiden kommer stadig nye bygninger og bygningstyper til syne i en flimrende revy over nyere arkitekturhistorie. Inne i den kommersielle delen av havneområdet tårner det retrofuturistiske Casa del Portuale, med sine brutte sirkelformer og vertikale pipelignende konstruksjoner, kantete og runde på samme tid. Jeg har lagt merke til bygget på farten inn og ut av byen, blant kraner og containere stikker det seg ut som et stålgrått fort reist på rester fra en nedlagt romstasjon. Bygget er ikke lenger i bruk, men rundt surrer truckene, og blodmerker i ett av takene er blitt koblet til mafiaens likvideringer.
Scenen fremstår underlig illusjonsløs mot den pastellrosa horisontens skjær av varm oransje. Bak det glamorøse forfallet ved inngangen til Middelhavets underverden skimter jeg havoverflaten, men helt uten synlige spor av urkreftene den skjuler. Jeg har et av de dramatiske fugleperspektivsmaleriene til den gåtefulle 1600-tallsmaleren Monsù Desiderio frisk i minnet: Ute i bukta et opprørt hav, og inn over plassen som omgir Casa del Portuale skyller bølgene. Jeg ser det for meg: fremtidens fyrtårn, i ferd med å bli slukt av havet. Litt videre langs sjøsiden har Monsù Desiderio, hvem han nå var, funnet plass til Sebetos munning, et kontrollert utløp i den urolige bukta.
Et øyeblikk står trafikken helt stille, og jeg er fremme: via Ponte della Maddalena, veistubben over broen som en gang markerte byens østlige grense.
«Ingen går her!» ropes det plutselig fra en bil idet jeg stanser foran en liten forhøyning i veistrekket. Jeg skvetter til siden og ser meg rundt.
«Hva gjør du her?» Det er den samme stemmen som snakker, denne gangen litt høyere: En godt voksen kvinnestemme, midt iblant rusingen fra flere titalls biler. Jeg snur meg og får øye på en gammel Fiat Panda med nedrullet vindu. Fra det overfylte baksetet skuler to mørksminkede øyne og en mine som oser av ertende indignasjon. Jeg tør ikke si at jeg er på leting etter Sebeto, og svarer i stedet at jeg er på vei ut til San Giovanni in Teduccio.
«Hvor kommer du fra?» pareres det kjapt fra den bulkete hvite bilen. Det sitter flere der inne, og det virker som om reisefølget er i gang med en for dem alminnelig syssel: den tilfeldige tilsnakkingen av fremmede. Jeg anstrenger meg for å sende et vennlig svar inn gjennom bensineimen og rusler videre opp langs det gamle brolegemet.
Sekunder senere stanser trafikken på ny. «Salmone?» Det er tydelig at de har snakket sammen. «Ja, og olje», parerer jeg gjennom bilduren. Jeg angrer i samme øyeblikk, og reddes av det grønne lyset der fremme. Nok en hissig tutekonsert kan begynne, og den hvite bilen seiler av gårde inn i krigen. Jeg trekker pusten og blir stående igjen på toppen av det gamle brolegemet, som strekker sine magre armer fra bredd til bredd. Mer var det ikke å si. «Olje.» Om ikke annet, en passende bekreftelse på napolitanernes gamle dom over nordboerne, slik Goethe formidlet den: Sempre neve, case di legno, gran ignoranza, ma danari assai. «Alltid snø, trehus, stor uvitenhet, men penger nok.»
Og midt i all denne ødsligheten ligger altså Ponte della Maddalena som en gjenglemt rest fra en annen tid. Før det sumpaktige området ble fylt igjen, før togene og bilene, asfalten og betongen, industrien og lagerhallene, var det hit Napolis befolkning kom for å møte Vesuvfjellet. Det var også denne veien de som ankom Napoli tok, på det som var et siste stopp før byporten.
For de som kom fra bygdene og byene under Vesuv, som Portici, Torre del Greco, Torre Annunziata, via våtmarkene her ute, markerte broen en både høyst virkelig og symbolsk barriere, ikke kun som en overfart, men som en overgang mellom vest og øst for elven på vei inn til byen. Mange av dem, i forastieri, kom for å selge eller kjøpe varer på Piazza Mercato, mandager eller fredager, dagen for henrettelsene. Men først måtte de passere galgene og de råtnende kroppsdelene som lå dandert som et stinkende bevis på verdensbyens vellykkede utstøtelse av ondskapen. Hoder, hender og føtter. Tegn og spor på skjebnens scene.
Motsatt: Å krysse Ponte della Maddalena på vei ut av byen, enten til fots eller ridende, i kortesjer eller vogner, var å bevege seg inn i det ukjente, Territorium plagiense parte foris fluvium – et myrlendt område som til ulike tider har vært i stand til å tvinge hvem det skulle være ned i kne.
På hver side av broens naturlige høydepunkt trer to gamle helligdommer fremdeles støttende til. I hver sin nisje, mellom to hvite marmorsøyler under en trekantet gavl, står San Gennaro, byens skytshelgen, og San Giovanni Nepemuceno, den böhmiske dronningens sjelesørger som beskytter mot oversvømmelser og drukninger. Skulpturene, reist etter vulkanutbruddet den 28. mars 1767, holder seg oppreist, enn så lenge. San Gennaro er vendt mot fjellet. Han strekker ut sin høyre hånd og holder en bibel i sin venstre. Både tommelen og lillefingeren er brukket av. Ved den ene foten har noen plassert en bukett falske røde roser. Fra plinten henger et smykke. Telysene er for lengst utbrent. På motsatt side av veibanen går San Giovanni Nepemuceno nærmest i ett med det grå fortauet og veggen bak. Mye tyder på at det går en stund mellom hver gang noen forbarmer seg over disse skulpturene. Porene i helgenenes ansikter er fylt av svevestøv – de dype furene mørknet av eksos.
Det åtte dager lange utbruddet i 1767 gjenoppvekket de grufulle minnene og beretningene fra 1631 – da San Gennaros ry som byens fremste beskytter ble hugget i stein en gang for alle. På et maleri av Pierre-Jacques Volaire, som bevitnet det hele, er himmelhvelvingen så full av flammer at det kan se ut som om murene til verden bakom er rast sammen. Fullmånen står lavt på himmelen og lavaen strømmer nedover fjellsiden. Helvetes gap har åpnet seg. På Ponte della Maddalena stimler dyr og mennesker sammen. Malerne har satt opp sine staffelier mens andre haster ombord i båter. Fra byene under Vesuv er det mulig å skimte horder av mennesker på flukt fra den tunge skyggen som nærmer seg broen, elven og byen.
Også denne gangen skal lavaen ha størknet på vei mot San Gennaros føtter, og slik står han ennå og gestikulerer i skyggen av fjellet som rager i horisonten. Det er som om han sier: «Hva du enn har fore, her passerer du ikke!» Og imens durer bilene forbi så fingrene faller av og øynene svartner. «Hit, men ikke lenger.»
For det finnes ingen mellomting her. Enten står trafikken helt stille eller den raser av gårde. Avisene har skrevet om sjåfører som ranes mens de venter på grønt lys. Jeg krysser over til den andre siden av veibanen, i retning sjøsiden. I alt ståket er det umulig å høre sildring eller brusing, om det så var noen. Det er heller ingen passasje eller åpning under veibanen som kunne ha sluppet mennesker, gjenstander eller vann gjennom. Jeg titter ned i søkket og ser store mengder søppel. Gamle dekkrester, tekstiler, kanskje noens gamle gardiner. Et gulvteppe. Et respatexbord. Et toalettsete.
Kanskje var det det som hendte? At de gamle skulle ut, en gang for alle, da etterkommerne fikk det travelt med å rydde plass til sitt.
*
Før trafikkmaskinen, havnelageret, industribyggene, lagerhallene, dekket av asfalt og betong inntok området, må det ha vært ganske idyllisk her ute – om man ser bort fra skrottene som jevnlig ble plassert ut på broen og langs elvebredden. Rett her borte skal det i riktig gamle tider ha vært et kultsted dedisert sirenen Partenope, hvis grav ble opphav til den første bosetningen i denne delen av golfen, Paleopolis, «den gamle byen». Senere skulle Neapolis’ ivrige mytologer fremstille «den nye byen» som det ektefødte barnet til Partenope og Sebeto.
Jeg har studert nok gamle bykart og malerier til å holde fast ved tanken om at elven en gang rant fritt under Ponte della Maddalena. Giovanni Boccaccio skal ha brukt dager og uker på å lete etter elveløpet da han bodde i Napoli i første halvdel av 1300-tallet. Det var også på denne tiden, nærmere bestemt den 15. november 1343, at et jordskjelv førte til dramatiske endringer i området. Enkelte steder steg grunnivået, andre steder sank det, heter det i Carlo Celanos legendariske bybeskrivelse Delle Notizie del bello, dell’antico e del curioso della città di Napoli (Underretning om det skjønne, gamle og kuriøse i byen Napoli) fra 1692. Steinmasser skal ha tårnet opp til en høyde på 24 håndflater og vannmassene måtte, ifølge Celano, finne nye veier ned til havet, både over og under bakken. Passende gjentar han Francesco Petrarcas ord om Sebeto etter et besøk i byen som kong Robert av Anjous gjest: Ryktet er kun røyk og ingen ild, eller i Pietro Metastasios folkespråklige oversettelse «så fattig på bølger, så rik på ære».
Mer enn hundre år etter Boccaccio og Petrarca omtalte Jacopo Sannazaro Sebeto som «min napolitanske Tiber», og Veronica Gambara skrev ømt om Là dove or d’erbe adorna ambe le sponde, il bel Sebeto … «Hvor grønne planter flyter og blomstrer ved bredden, den vakre Sebeto …» Ja, selv Giambattista della Porta, naturmagikeren som også ble berømt for sine dramaer, beskriver «en liten og ydmyk elv» som «vasker bymurene». Hva som var nostalgiske ekko av gamle hyllester og hva som var virkelighetsnær skildring, er sannelig ikke lett å si.
Jeg forsøker litt til: I tiden som fulgte jordskjelvet på 1300-tallet skal elvene og bekkene fra åsene i byen ifølge Celano ha samlet seg til én elv som med tiden nærmet seg Sebetos gamle løp. På den tyske barokkmaleren Joachim von Sandrarts tegninger fra utbruddet i 1631, som henger oppe på San Martino-museet, strømmer elven både bred og klar under Ponte della Maddalena. Kun ett år senere beskriver den franske libertineren Jean-Jacques Bouchard området, og fremhever at elven ikke er annet enn en liten bekk. Ved munningen ned mot sjøsiden, som kanskje finnes i grunnen under det enorme havnelageret, var ikke vannåren bredere enn noen få fot og knapt én meter dyp.
Forvirringen virker komplett, og som et resultat av en naturkatastrofe i en by vokst ut av kontroll, uforberedt på hvordan traumene virket på nervebanene. Kanskje hadde Celano rett? Kanskje var Sebeto hele tiden flere elveløp som viklet seg sammen i den siste strekningen ned mot havet? På ett av Monsù Desiderios vedute over Napoli, malt i samme tiår som Sandrarts og Bouchards skildringer, er det ikke ett, men to elveløp i bildets høyre kant. Det ene kommer som en smal renne ned fra en høyde innover i landet, det andre er bredere og krummer seg temmelig brått inn fra under Vesuv og i denne retningen.
Selv om det er vanskelig å forestille seg her jeg står, midt i den napolitanske trafikkmaskinen, er det ingen tvil om at det en gang rant en livlig elv i området. Den aller første broen som ble reist over Sebeto het Pons padulis og ledet ut til romerske villaer, vingårder, frukthager og grønnsakshager. Senere fikk broen et annet navn, Ponte Guizzardo eller Ponte Ricciardo, etter normannerridderen Robert Guiscard som beleiret byen på 1000-tallet og la grunnlaget for den senere etableringen av kongedømmet Sicilia.
På restene av Ponte Guizzardo reiste i 1527 de spanske visérkongene en ny bro over elven som fikk omfattende skader etter kun ett år, da den franske hærføreren Lautrec rykket frem mot byen. Under en flom i 1556 raste det som stod igjen mer eller mindre sammen, og småbyene under Vesuv, som var avhengige av broen for å nå inn til Napoli med varer, gikk sammen om en fullstendig gjenoppbygning. Det var da broen fikk navnet Ponte della Maddalena, etter en kirke som var blitt reist nær elvens munning, og som er borte for lengst. På toppen av åtte irregulære brospenn, tre på den høyre siden og fem mot den venstre, ble det også reist hus ut mot sjøsiden. Fra det høyeste punktet kan den besøkende ha sett de store festningsanleggene mot Porta del Mercato, borgene, moloen og arsenalet.
Selv om de ikke er mulig å se på kartene eller bymaleriene jeg har kommet over, var det på denne tiden det ble reist galger på broen. Ifølge Tommaso de Santis’ Storia del tumulto di Napoli (Historien om opprøret i Napoli, 1652) var det i Sebetos frittstrømmende vann Masaniellos kropp ble vasket før han ble lagt i jorden. Ifølge Benedetto Croce ble også levningene etter de henrettede jakobinerne, så vel som de som tok sitt eget liv, kastet fra broen etter at bourbonnerkongen tok Napoli tilbake i 1799. Constance Giglioli hevder i sitt klassiske verk om Den partenopeiske republikkens vekst og fall, utgitt i 1903, at også levningene etter Vincenzo Russo, oratoren som nektet å uttrykke anger før hengningen, ble liggende inntil bredden.
En russisk offiser som trådte støttende til skal ha moret seg med at broen var altfor lang for den lille bekken som fløt under den, knapt nok egnet til å dumpe en død katt. Dypt nede i byens minne var elven uansett blitt en grumsete forekomst, en surklende blodstrøm i det symbolske landskapet, merket av tiders oppstand og bønners utilstrekkelighet, verre enn sitt eget rykte.
Fremdeles står en liten rekke bygårder inntil restene av den gamle brokonstruksjonen. Flere av dem har vinduer ut mot veibanen og det er mulig å titte inn i dem. Boligene er slett ikke billige, får jeg vite, med utsikt til Vesuv og en vag forbindelse til det store havet. I sjeldne øyeblikk hører beboerne kanskje Sebetos sildring? For å parafrasere en som én gang stod meg nær: «Dette er ikke en elv jeg kan tenke meg å drukne i.»
*
Stemmer, antydning til snakk, overdøves av sirener idet jeg beveger meg inn i den ugjestmilde trafikkmaskinen i enden av veistrekket over broen. Én etter én kaster bilene seg opp på den lille forhøyningen ment for den sjeldne fotgjengeren. Ambulansen raser forbi.
Veibanen fra det gamle brostykket kobler seg på floden av biler som strømmer ut fra via Nuova Marina, før nok en bred boulevard skjærer rett mot sør. Siden biltrafikkeksplosjonen i andre halvdel av 1900-tallet, har den delvis opphøyde autostradaen A3 viklet seg herfra, gjennom Zona Industriale, San Giovanni in Teduccio og inn i mylderet under Vesuv. Innimellom de synlige skamplettene bærer enn så lenge forhøyningene. Bærer gjør også rester av ruinøse bygninger og brutte veibaner, slik også forlatte kirker kan lede til guders miskunn. Nærheten demper aktelsen.
I 1965 var det 364 industrielle produksjonssteder med arbeid til rundt 75 000 mennesker her i Sebetodalen. Metaller, mekanikk og kjemi, et termoelektrisk kraftverk, et oljeraffineri og gasometeret. Ute i San Giovanni in Teduccio lå Italias den gang største produsent av hermetiske tomater som overlevde to verdenskriger og på det meste hadde 10 000 ansatte.
På nordsiden av jernbanesporene fantes et mylder av småbedrifter, først og fremst innen tekstil- og trearbeid. Offentlige tjenester, boliger og småhandlere fant også plass inntil de høye skorsteinene, som symboliserte det østlige Napolis redning i disse tiårene. En himmelsk by reist på toppen av en sump, der det meste raste sammen i løpet av ett tiår, først med oljekrisen i 1973 og deretter militær- og markedskrisen i 1979. Siden har tomrommene blitt flere og flere, og skjelettene stadig skrøpeligere.
Ambulansen forsvinner ut av synsfeltet og jeg fortsetter. Gangveien fører videre inn i et tynt felt av oppsmuldret asfalt innimellom provisoriske sperringer av hard nettingplast i kraftig oransje. Jeg har sett hundrevis av slike allerede i dag. Sperringene signaliserer det uventede i landskapet, steinene som raste ut, veibaner som sank i grunnen, arbeid som er satt på vent. Hva blir det neste?
Det er ikke mer å hente i jakten på Sebeto her, men jeg prøver et siste spor: et veikryss vel en kilometer opp fra havnelageret, inntil den nedlagte tobakksfabrikken. Der skal et lite elveløp, som noen mener tilhørte Sebeto, visstnok være synlig. Jeg nøler. Jeg ble i utgangspunktet advart mot å legge ut på denne turen til fots, og mye tyder på at denne avstikkeren er mer forlokkende i tankene enn på bakken. Men jeg setter kurs og krysser via Reggia di Portici.
Inne i den lille bydelen Sant’Erasmo, som har fått navnet sitt fra 1700-tallskirken Sant’Erasmo ai Granili, blir jeg endelig kvitt bensinsmaken i munnen. Her inne er det matbutikker, bettingbuler og endelig en kaffebar. I gamle tider lå en rekke garverier her, som sendte det giftige avfallet rett ut i Sebeto, og området ble ansett for å være svært usunt frem til det ved inngangen til 1900-tallet ble tilrettelagt for boligformål, og fikk blomstre, i alle fall for en stund.
Den betingete idyllen blir brått avbrutt av den opphøyde autostradaen, som ruver over hustakene. Etter hvert som jeg legger de bebodde områdene av bydelen bak meg, blir veibanene mer og mer ugjestmilde. Først forserer jeg én undergang fylt med søppel, bare for å bli møtt av en ny. «Alt dette for en liten kulp, kanskje bare et lite oppkomme av en elv forsvunnet i tidens strøm.» Slik tenker jeg idet fortauet i den tredje undergangen blir ufremkommelig og to biler suser forbi. Nei, elveløpet må ha blitt tvunget dypt ned under bakken, av jordskjelv, av modernitet og rasjonalitet, av ren og skjer forglemmelse.
Jeg gir opp, snur og tar raskeste vei tilbake. Idet jeg kommer ned til via Reggia di Portici, 1200 høydemeter nedenfor Vesuvs kjegleformede topp, står bilene fremdeles og tuter, fanget blant den industrielle tidsalderens skrøpelige skjeletter. Alt blander seg uansett til slutt. Elver, strømmer, veier og tider.
På fortauet får jeg igjen øye på den medtatte løshunden fra Mercato Ittico. Ettermiddagslyset danser i asfalten, og den legger seg ned. Måtte den snart få slippe.
*
Jeg fortsetter i retning San Giovanni in Teduccio og passerer de nesten usynlige restene etter Granili, det gamle kornlageret bourbonnerne fikk reist i 1779, halvannen kilometer fra Ponte della Maddalena. Bygningen, tegnet av arkitekten Ferdinando Fuga, var et av den franske kongemaktens store prestisjeprosjekter i siste halvdel av 1700-tallet, og lenge Napolis største bygning sammen med fattighuset inntil Poggioreale, som ble reist på samme tid.
Det ferdige bygget strakk seg hele 560 meter langs denne østlige kystlinjen i retning Portici, og ble brukt som lager for våpen, tauverk og korn. Bygget var 30 meter høyt og hadde 87 vindusåpninger i hver av de fire etasjene, og var malt i pompeiansk rød. Senere var Granili fengsel og deretter militærbrakker, før det ble bombet av de allierte under andre verdenskrig. Jeg ser utover og oppover, og forsøker å trekke opp dimensjonene med mitt indre øye. Det er knapt noe igjen. Det er sant: det universelle befinner seg i gråsonene.
Stedet skildres i den reportasjelignende novellen «La città involontaria» (Den ufrivillige byen) av Anna Maria Ortese (Il mare non bagna Napoli, 1952). I etterdønningene av den andre verdenskrigen har det formet seg en landsby av nødlidende i det utbombede bygget. De fattige husokkupantene, mer enn tre tusen i tallet, har inntatt de lavere etasjene som ennå står, og Orteses detaljrike nedtegnelser fra de grotteligningene husværene er nærmest surrealistiske, hallusinerende. Lyden av stemmer er mer overdøvende og avslørende enn hva øyet får med seg, og forfatter-jeget betoner sin nesten tvangsmessige tittelyst og avskyen som vekkes i henne.
Øynene flakker i den svake belysningen når hun møter Signora Antonia Lo Savio, Granilis matriark og forfatterens Vergil i dette infernoet. «Hun er en kvinne svellet opp som en døende fugl», men har påtatt seg å gjøre det hun kan for at barna, mange av dem tuberkuløse eller syfilitiske, skal ha det så bra som mulig i de dystre omgivelsene. Barna har knapt noe å ta seg til her ute, de kaster stein eller imiterer på forstyrret vis de seksuelle aktivitetene de altfor ofte blir vitner til. Antonia gir brød til den sultne og foreldreløse Luigino. Litt senere høres et skrik. Hun løper ut og ser at en annen ung gutt er falt død om på den lille provisoriske lekeplassen.
En annen sannhet kommer for dagen: At fellesskapet ikke har mer å tilby sine fattige etter krigens herjinger enn ruiner. At selv krigsårene var bedre enn det som skulle komme. Orteses effektive demontering av det idylliske Napoli – sangens, solens og havets by – er rystende, og oppstusset etter utgivelsen av Il mare non bagna Napoli, som samlet Orteses tekster fra etterkrigstidens Napoli, førte til at hun forlot byen for godt. Granili ble revet kort tid etterpå, og de mange beboerne ble forflyttet til offentlige boligprosjekter lenger ut i byens periferier. Bare langveggen inntil via Reggia di Portici står igjen.
Her jeg går er det vanskelig å se en sammenheng i alt dette. Flere tiår senere er det som om stedet selv er i ferd med å bli visket ut av historien, tappet for egenskapene som tidligere fikk noen til å stanse opp ved det. Navnene består, men kun som fjerne ekko fra en fortid knapt noen kjenner til. Selv skyggene virker kraftløse.
Etter en liten kilometer ankommer jeg San Giovanni in Teduccio. Det lange gateløpet, med sine lave bygg og slitne fasader, minner om en amerikansk småby. Noen steinkast herfra tøffet Italias første lokomotiv forbi en gang i oktober i 1836, langs en syv kilometer lang jernbanelinje fra Napoli og ut til kongepalasset i Portici, Reggia di Portici. Strekningen inngår i dag i den private jernbanen Circumvesuviana, som snor sine fire linjer ut fra Napoli og til byene inntil Vesuv og ut til Sorrento-halvøya.
Inne i den gamle stasjonsbygningen sitter en guttegjeng og viser frem videoer til hverandre på mobilen. Jeg skaffer meg en billett og venter ute på perrongen. En ny vei til Sebeto langs en ryggrad av jern.
*
Ettermiddagen er i ferd med å bli til kveld, og det henger et blekt lys over perrongen idet jeg går ombord. Disse vognene er alltid fulle av mennesker. Søvnige pendlere, støyende ungdommer og forundrede turister som tviholder på eiendelene mens de gradvis gir opp å nyte utsikten gjennom de fettbelagte vinduene. Landskapet får sine helt egne filtre på denne strekningen. Sett fra et av de harde plastsetene, flimrer stadig nye ukontrollerte bygningsprosjekter forbi – både nye og gamle, bebodde og aldri ferdigstilte – som uregelmessige spark i rygglenet.
Og imens gjør havet der ute sitt beste for å drukne alles bekymringer. I det fjerne ser jeg fiskebåter duppe i små havner inntil strender dekket av alt hva havet har brakt i land. Men i fremste rekke står rader av forlatte industrilagre som enten forfaller eller brukes til midlertidige aktiviteter, drikkedepoter, bilopphuggingssentre, fyrverkeriproduksjon og alt mulig annet i lovlighetens grenseland. Her og der følger noen skrotansamlinger, snart veksthus med prangende jasminer inntil ytterveggene.
To russere diskuterer høylydt. Det spilles musikk fra mobiltelefoner, det drikkes brus og det ropes. Vi passerer Portici.
For bare noen år siden, etter en nesten regnfri vinter og vår, herjet en rekke påsatte branner disse åssidene opp mot Vesuv. Det var noen intense sommeruker og svært mange mennesker måtte evakueres. Over ni kvadratkilometer skog og landbruksarealer ble lagt øde. Ytterligere seks kvadratkilometer ble påført store skader. Men svidde fjellsider og stengte veier er ingen verdensbrann, bare en bekreftelse på de ulmende fornemmelsene mange bærer på: at byens kriminelle syndikater står bak slikt som dette. «Folk glemmer at Vesuv også er en dumpeplass for Camorraens ulovlige søppelhåndtering», uttalte forfatteren Roberto Saviano etter at brannene var slukket.
Uten vegetasjon eroderer fjellet hurtigere. Stadig vekk forårsaker tungt regn ras og kollapser, og veiene langs åssidene – det er mange av dem – stenger i ukesvis av gangen.
Vind, hav, sol, regn, ras og risting. Elementene blør inn i hverandre. Her vet naturen å svare.
I Ercolano kommer et nytt lass med andpustne turister ombord. Over den tette bebyggelsen, hager som bugner og lommer av brent betong troner golfens ubønnhørlige majestet. Sterminator Vesevo.
Snart to tusen år har gått siden byene her ute først forsvant, i stein, jord og aske. Det europeiske fastlandets eneste aktive vulkan står på toppen av et lag av magma, 400 kvadratkilometer i utstrekning, dypt inne i jorden. Ulik sin sicilianske fetter, Etna, omtales ikke Vesuv som en vulcano buono, «en god vulkan», som slipper ut damp og lava i én konstant påminnelse om alt den rommer. Vesuv holder det meste inne, helt den plutselig slipper fri sitt voldsomme raseri. Statistisk sett skjer dette én til to ganger hvert hundre år – rundt tretti ganger siden den gravla Herculaneum og Pompeii i år 79 e.Kr., senest i 1944.
Enkelte ganger i løpet av dette landskapets lange historie har Vesuv holdt raseriet inne så lenge at de nakne fjellsidene har grodd igjen. Da mykner de skarpe linjene på fjellets symmetriske kjegle opp av et oppviglersk sammensurium av vekster, like omsvermet av syngende fugler som bukta nedenfor har vært full av fisk. Sommerfuglene, sa man, bar med seg sjelene til de døde, der de føk oppover Vesuvs skråninger på sine vektløse vinger. Menneskene her har kunnet glemme vulkanens temperament.
I dag vitner den ukontrollerte bebyggelsen oppetter vulkanens rygg om at Vesuv liker å bedra. Den underjordiske tråden som forbinder Napoli og småbyene her ute, er nettopp dette skjebnefellesskapet. Den ulmende bevisstheten om at livet rundt dem når som helst kan bli overmannet av sterkere krefter.
Et eksplosivt utbrudd vil kunne sende brennende aske og pimpstein 20 kilometer av gårde, i en fart på 160 kilometer i timen. Over 600 000 mennesker bosatt i de atten småbyene ved vulkanens fot befinner seg i faresonen. Osservatorio Vesuviano overvåker den seismiske aktiviteten, gassutslipp og andre indikatorer døgnet rundt for tidligst mulig å vite når noe vil skje, og det uforutsigbare trusselbildet har fått styresmaktene til å utarbeide en evakueringsplan som skal kunne tømme hele den røde sonen 72 timer forut før et ventet utbrudd. For snart to tiår siden lanserte regjeringen et program der de tilbød beboere penger for å flytte på seg, uten at det har ført til store folkevandringer.
Circumvesuvianas krummende bane viser frem steder og gjenstander det en dag blir umulig å finne tilbake til. Hvem vet? Og hva skjer med de levende elvene i slike miljøer? Det var det jeg tenkte å finne ut av.
Jeg hopper av på Villa delle Ginestre-stoppet, rett utenfor Torre del Greco, opprinnelig en av Herculaneums periferier. Jeg titter ned på Angioletti-skolen, som huset de evakuerte under skogbrannene som herjet i fjellsiden sist sommer, og smyger meg innunder motorveien. Det har begynt å skumre.
For ikke å kaste bort tiden, og for bedre å forstå kreftene som brakte Sebeto under jorden, har jeg bestemt meg for å tilbringe natten her ute. Med meg har jeg et minne fra borgbyen Casamale di Somma Vesuviana, ikke langt herfra, en perfekt diagonal linje inn i Vesuvs krater og ut igjen på den andre siden: I likhet med mange andre italienske småbyer feirer Casamales befolkning Santa Maria della Neve, «Maria av snøen», i begynnelsen av august. Det ligner en videreføring av et eldgammelt fruktbarhetsritual, og som seg hør og bør, fører ordensbrødrene en Maria-skulptur gjennom gatene. Hvert fjerde år utvides imidlertid feiringen. Tre kvelder på rad mørklegges Casamales gamle gater og smug fullstendig, og det plasseres ut tusenvis av terracottalykter. De små oljelampene festes til rammer med ulike geometriske former og symbolske mønstre, og når de tennes, er det som om en glitrende elv former seg i mørket.
Lyktene lyser opp buer, balkonger, vinduer og gårdsrom, og langs den magisk-matematiske åndelige lyselven vandrer befolkningen utkledd som «årets måneder», i en intim, nesten uvirkelig seanse der både det hellige og det profane, og de levende og de døde, samles i et fellesskap som regelmessig må gjenoppdage seg selv.
Gjennom gatene vandrer de, og jeg tenker igjen på den eklektiske magikeren Giambattista della Porta og hans verk Chirophysiognomia, om menneskekroppen og spådomskunsten, der han hevdet at hver enkelt av oss bærer våre egne livsprognoser på kroppene våre, som kors og stjerner, sirkler og triangler. Kanskje gjør også byene her oppe det?
Ja, kanskje er fortolkningen av formene langs lyselven bare del av menneskets ørkesløse kamp mot en natur den aldri vil kunne kontrollere?
Litt lenger opp i fjellsiden fra Casamale holder Madonna di Castello til. Kulten rundt henne stammer fra det enda eldre ildfjellritualet med sitt årlige høydepunkt i perioden mellom påskelørdag og tredje mai. Først tennes store nattbål på sidene av fjellet og rundt helligdommen for å drive ut frykten for vulkanen. De påfølgende dagene ankommer pilegrimene fra nabolandsbyene i hopetall. Det tennes flere bål og festlighetene begynner. Til den rituelle hyllesten av madonnaen toner tammurriata-musikken ut over hustakene mens bålene lyser i natten som et flimrende stjernebilde, og bringer vissheten om at fjellets farer før eller siden vil melde seg og stanse tidens strøm.
Her i Torre del Greco, den vesuvianske byen som ligger nærmest vulkanen, er det Marias ubesmittede unnfangelse, doktrinen som sier at Maria er uten synd, som med samme standhaftighet feires. Da et fryktelig utbrudd i 1861 meldte seg på dagen for feiringen, og fjerne lavastrømmer og drislende aske truet byen i nesten to uker, gikk hele befolkningen sammen i bønn. De lovet å vie seg til tilbedelsen av jomfruens ære ved å bygge en vakker vogn som kunne føre statuen av henne i triumf gjennom byen.
Jeg går videre inn i skumringen her oppe i Torre del Grecos utkant, og ser noen små lyspunkter gjennom den tette vegetasjonen opp en skrånende bakke. Helt på toppen ligger en svakt opplyst barokkirke dedisert erkeengelen Mikael og et kloster jeg senere leser har tilhørt de eremittiske kamaldulenserbrødrene.
Taushet er gull, tenker jeg.
Akk, den som hadde en vakker vogn. Det gjenstår et par kilometers vandring før jeg er fremme ved overnattingsstedet, helt i utkanten av det bebygde området opp mot vulkanens rygg. Inne i den dunkelt belyste frukt- og grønnsaksbutikken i via Giovanni XXIII, er sønnen i huset i ferd med å stenge for dagen, men jeg får sikret meg litt proviant før han stenger helt. Snart smalner veien, og jeg elver meg gjennom kurvene, i håp om at motgående biler ikke kommer for fort. Jeg passerer via Sebeto og forserer snart via Fiume Sarno, oppkalt etter det døende elveløpet som renner ut i Middelhavet en liten mil unna.
Hittil har jeg kun sett elvene som spøkelsesaktige fremtoninger, og knapt nok det. Jeg aner ikke hva dette er, men noe har drevet dem under jorden, ut av kartet, kanskje for godt eller i påvente av en stor omveltning som en dag vil stokke om på alt.
Nå blir lysene oppunder fjellsiden færre og færre, og alt blir mer og mer fargeløst. Videre oppover avtar også bebyggelsen. Det samme store mørket faller over de skrinne åsene, og stjernene blinker beskjedent. Snart reiser pinjene seg, én etter én, og den smale veien blir til en sti. Der inne skal jeg sove, under trærnes beskyttende skjold.
Det er et lunt og godt sted. Verten, Alessandro, geleider meg bort til teltet og spør meg om det er noe jeg trenger. Jeg finner meg en matbit, og trekker meg tilbake. Flaggermusene piper i trekronene. Jeg hører en sløv rytme i den svake vinden.
Når som helst, tenker jeg. Når som helst.
Det vil skje nesten helt uventet. Denne store høyden, som har kronet landskapets bølgende former ut mot havet, skal igjen forvandle seg til en glødende kjegle. Der oppe skal jordens indre skrike, kaste ut sin galle. Flammene vil sakte spise horisonten. Havet blir blodrødt, snart grått av askeskyen som former seg.
De underjordiske krampeanfallene vil tilta. Først vil kongler og murpuss lande i hodene på folk, bygninger rase. Gatene vil åpne seg. Snart forsvinner hele kvartaler. Trær rives opp med roten. Elver og bekker forsvinner inn under jorden. Det frodige landskapet skal omformes til et ødslig og ensomt sted.
Sår og revner, begravde byer, ja, det er knapt noe igjen av dem, i alle fall for det blotte øye. Jeg vil rømme, men kan ikke.
Plutselig vil det bli helt stille.
Dagene i etterkant suser droner rundt over askeskyene som aldri ser ut til å legge seg. Et spøkelsesaktig slør dekker landskapet. Ennå kjenner ingen omfanget. Alt liv virker å være forsvunnet eller spredt vilkårlig omkring. Evakueringen fremstår permanent.
Ettervarmen avtar, og byene ser ut som om de har vært forlatt i mange, mange år. Ingen er der til å fortelle om panikken, den fryktelige panikken, som sendte befolkningen på flukt i nattetimene. «Var det noensinne mennesker i disse husene, i disse gatene?»
Hva om frø og sporer fløy uforstyrret inn i hulrommene mellom de sammenraste byggene, om ugresset fikk vokse fritt i ruinene, og snart også slippe andre vekster til? Trær vil kunne begynne å vokse, alm, pinjer, eik og or, og røttene vikle seg ned gjennom de enorme massene av svart, løs jord, i et usynlig flettverk som binder tiden og stedet sammen til ett, et triumferende monument over menneskenes ubetydelighet.
Snart vil fuglene komme flaksende. Vandrefalker og nøtteskriker som skal kjempe med duene og måkene om det lille som finnes av mat. Svalene, snipene og rapphønsene. Om litt vil de andre dyrene komme ut av innlandsreservatene de har skjult seg i. Rever, røyskatter, murmeldyr og villsvin – alle de som en gang holdt til her, men som forsvant da menneskene gikk berserk, vender tilbake til krattskogene som igjen vil kle fjellsiden.
Etter hvert kommer også menneskene tilbake, for å på ny å klamre seg til fjellet de elsket å frykte. Bygge og tilpasse så mye de kan. Tenne nattbål når de må.
Det er slik spøkelser fødes, til lyden av hakker og meisler. Trykkluftbor og splintvester. Dynamitt, gravemaskiner. Giftige injeksjoner i et landskap som naturen så vidt rakk å lege.
Kun de mest tilpasningsdyktige blir igjen, i nye hus, huler, hi og reir. Nye stier vil formes oppover åssidene og på slettene innover i landet.
Å erkjenne naturens villskap er å tre ut av menneskenes historie.
Et sted finner kanskje Sebeto sin nye kurs, for så å fosse frem i dagen?
*
Morgensolen er sterk her oppe og inne i teltet er det knapt luft igjen. Utenfor er det stille. De andre gjestene sover fremdeles og jeg finner fasilitetene, får i meg en kaffe og beveger meg ut. Nå i mai bades området rundt Ercolano og Torre del Greco i laurbær, rosmarin og ginst, den viltvoksende og gule erteblomsten som klorer seg fast i fjellet, og som fikk Giacomo Leopardi (1798–1837) til å dikte om menneskelig dødelighet i «La ginestra», mot slutten av sitt liv.
På vei ned i retning villaen Leopardi oppholdt seg i, forserer jeg igjen via Fiume Sarno, passerer via Sebeto, og ser rett mot havet, Sorrento-halvøya og Capri. Ned langs hovedveien bugner det i veksthusene, og idet jeg tar inn mot Villa delle Ginestre ser krydderhagene allerede ut til å være klare for den første innhøstingen. Luktene eksploderer, og tre gutter raser forbi på nytrimmede mopeder. Fra ett av husene hører jeg et barn våkne av spetakkelet.
Jeg tar inn til venstre og ser den gulmalte villaen. Utenfor porten til Villa delle Ginestre, eller Villa Ferrigni som bygningen het på Leopardis tid, ligger en grå katt og later seg i ettermiddagssola.
Leopardi skrev «La ginestra» mot slutten av 1836, få måneder etter at et voldsomt utbrudd hadde åpnet et nytt krater i kjeglen her oppe. Hele åssiden lå badet i aske. Da hadde vulkanen vært i ro i nærmere sytti år, og Leopardis askelagte ørken var full av mineraler, frodig og grønn, med akantuser, den skinnende, planten som er å se på alle korintiske søylers kapiteler, granatepler, roser og røde popler.
Det var søsknene Antonio og Paolina Ranieri som eide Villa Ferrigni. Leopardi hadde møtt dem i Roma, og de hadde pleid tett kontakt fra han ankom Napoli høsten 1833 og frem til de sammen forlot den koleraherjede byen i 1835. Det er et privilegert sted. På en morgen som denne er millionbyen knapt synlig bak den tette pinjeskogen nedenfor eremitthøyden og disen som stiger opp fra havet. I små øyeblikk kjenner jeg havbrisen bære helt opp hit.
På tross av den tilsynelatende idyllen, må nærheten til det fryktelige fjellet ha virket med skjellsettende kraft på den plagede dikteren. Det hevdes at det var her ute – om noe sted – at han omsider fant fred for ulykkene som hadde forfulgt ham. Mer og mer var Leopardis diktverk blitt til en undersøkelse av menneskelivets betingelser. Ifølge Leopardi var det mulig å formidle mellom den dype fortiden og et svimlende univers likegyldig til menneskets fortredeligheter. I «La ginestra» folder han ut sin nådeløse anklage mot opplysningsrasjonalitetens formastelige ideer om menneskelig fremskritt og perfektibilitet. For Leopardi var det innlysende at samtidens forfengelige moderniseringsiver var et feilsteg der kulturen mistet kontakten ikke bare med naturen, men også med sine overleverte kunnskaper. Samtidig stod den på en krakelerende grunn, omgitt av falske illusjoner.
I den ekspansive tankestrømmen diktet utgjør, ser han likevel sin egen troløshet overfor samtidens idealer som utilstrekkelig. Han omfavner heller et positivt syn på menneskelig solidaritet, på verdien av menneskelige følelser og handlinger, på grenseløse drømmer – de livgivende kreftene kunsten og poesien henter sin næring fra og inspirerer.
Med dette områdets forbrente åser fikk Leopardis verdensbilde en materiell motivasjon som han nå trakk til sin ytterste konsekvens: Lengselen etter en uskyld som ikke lar seg realisere.
Som en motsats til forestillingen om menneskets storslåtte fremskritt, setter han den gule gjenstridige blomsten som vokser oppover fjellsidene her ute. Dens uskyldsrenhet, er det lett å tenke med Leopardi, ligger i dens tilsynelatende aksept på veien mot sin sikre ødeleggelse. Ginsten hevder sin skjøre vitalitet ved å vente tålmodig på og bukke varsomt for sin skjebne, der den klorer seg fast til den karrige fjellsiden under vulkanen. Den er, som Leopardi skriver, «tilfreds i ødsligheten».
Tankene trekkes videre mot de tvetydige, deformerte restene av den spøkelsesaktige byen Pompeii, ifølge Leopardi et emblem på menneskehetens evige underkastelse for krefter utenfor nådens rekkevidde. Spørsmålene melder seg: Hvordan vil det se ut her nede om femti år? Fem hundre år? Fem tusen år? Fem millioner år?
Forestillingsevnen svikter, historien legger seg ikke i oversiktlige lag, men hulter til bulter, innimellom jevnlige ødeleggelser – vulkanutbrudd, jordskjelv og flom. Slik jobber geologen og historikeren på samme vis: med objekter overflaten aldri gir mer enn et første inntrykk av, en hinne det er mulig å prelle av.
Det dypere sjiktet, som nåtiden umulig kan tenkes uten, må det arbeides hardere for å avdekke, tenker jeg idet jeg forlater Villa delle Ginestre. Under den smale veien, går avrenningen fra de mange veksthusene sakte i retning sjøsiden. Et rør har sprukket ute i via Giovanni XXIII. Jeg følger det sildrende vannet tilbake ned til stasjonen, og hører en hund gjø i det fjerne.
*
I oktober 2018 vakte regelmessige oversvømmelser og ustadige vannforekomster oppsikt i Napolis østlige deler. I flere år hadde naboene til det nedlagte kommunale slakteriet i Poggioreale forundret seg over et krystallklart vann som til stadighet steg opp av grunnen og innimellom forvandlet den nedre delen av området til en liten sump. Vannet nådde helt frem til motorveiene, og under etableringen av nye metrostasjoner i byens østlige periferi, piplet det inn i de underjordiske kamrene.
Den 23. oktober meldte Il Mattino om at det var gjort undersøkelser i slakteribygningens avløp. Det klare vannet stammet ikke fra ødelagte rør. Kanskje tok Celano feil? Kanskje var det ikke et jordskjelv som førte til Sebetos forsvinning, men den gradvise etableringen av infrastruktur, kanaler, tilpasning til jordbruk, ulike veinett, industri og boliger?
Noen var i alle fall ikke i tvil: Det var Sebeto som gjorde opprør mot kreftene som hadde tvunget den under bakken.
Tore Engelsen Espedal (f. 1984) er skribent, redaktør og førstelektor ved Kulturakademiet. Siste utgivelse: Wolves Evolve: The Ulver Story (House of Mythology, London 2020).