Gjentagelsessang

Ben Lerner, Transcrip­tion: A Novel (2026)

Ben Ler­ners fjerde roman Transcrip­tion begyn­ner såpass flatt og almin­ne­lig at man må tilgi seg selv for å lure på hvem det er man egent­lig leser. Er dette vir­ke­lig den ord­rike, nesten paro­disk opp­finn­somme sti­lis­ten bak den svim­lende debut­ro­ma­nen Lea­ving the Atocha Sta­tion (2011)? Kan det være snakk om mannen som kver­net ut sin form­full­endte opp­føl­ger 10:04 (2014) tre år senere, eller har noen byttet ham ut med en gjengs obser­va­tør av tids­ån­den? «I sat sta­ring out the window through the faint reflection of my masked face in the glass. I felt that I needed only to think of a good ope­ning ques­tion for the inter­view and then the con­ver­sa­tion would flow. My main con­cern was that I would somehow fail to record us on my phone, or that I’d manage to delete the voice memos when I tried to send them to the magazine.»1 Med andre ord eks­po­si­sjon av verste sjekk­liste-sort, helt uten de knud­rete sti­lis­tiske omvei­ene han alltid har påført teks­tene sine?

I årets roman ankom­mer en navn­løs for­tel­ler Pro­vi­dence i Rhode Island for å gjøre et omfat­tende inter­vju med sin nitti år gamle mentor – den tyske eksi­lan­ten Thomas, multi­kunst­ner og pen­sjo­nert pro­fes­sor i medie­teori ved pre­sti­sje­fylte Brown Uni­ver­sity – og mister sin iPhone i vasken på hotell­rom­met like før han skal treffe denne sin sym­bolske far på kvelds­tid til noen for­be­re­dende sam­ta­ler. Thomas dro i sin tid i ope­raen med Adorno, var på for­navn med den vest­tyske kult­re­gis­sø­ren Werner Schroe­ter og puster nær­mest ut det lange 20. århund­ret etter hvert mon­ta­sje­ak­tige ånde­drag. Med sine store, ube­sværede sveip fra medi­sinsk forsk­ning på hør­sels­or­ga­net, til Kafkas sulte­kunst­ner, film­in­du­stri­ens fødsel og 9000 år gamle grotte­ma­le­rier i Pata­go­nia, er han en asso­sia­sjons­kunst­ner av sjel­dent merke, inn­for­li­vet med den ver­dens­om­spen­nende kul­tur­his­to­ri­ens minste hulrom og sprek­ker.

Ler­ners for­tel­ler og alter ego, opp­lest lit­te­ra­tur­ar­bei­der eller ikke, er der­imot en hvil­ken som helst ame­ri­kansk mann fra mid­del­klas­sen som bruker skjerm­brett og må huske på å ringe dat­te­ren på Face­Time? Hver­dags­li­vets banale frem­vis­ning av his­to­riske og ideo­lo­giske teks­tu­rer har vært en sen­tral del av Ben Ler­ners skjønn­lit­te­rære reis­verk i to tiår. Men denne gangen gjen­gir han altså dette, i alle fall inn­led­nings­vis, uten den form­mes­sige livs­kraf­ten han har bygget et av 2010-tal­lets mest lovende ame­ri­kanske for­fat­ter­skap på.

Lerner, hvis pro­ta­go­nis­ter er opp­merk­somme på ling­vis­tiske irr­gan­ger og ulike lit­te­rære dis­kur­ser på gren­sen til det usunne, må jo med dette ha prøvd seg på en sar­kas­tisk aktua­li­se­ring av noe man ikke har sett mye til siden det franske 60-tallet, nemlig en nøy­tral, hvit og uaf­fek­tert skrift – og parrer dette eks­pe­ri­men­tet med gjen­kjen­ne­lige rekvi­sit­ter fra sin­gu­la­ri­te­tens for­nøy­el­ses­park, livet som omrei­sende utstil­lings­vindu for Apples strøm­linje­for­ming av all men­nes­ke­lig kom­mu­ni­ka­sjon? Eller så har han tatt på seg klovne­mas­ken og prøver ut posi­sjo­ner, slik han gjør med stor vigør i alle sine hittil fire dikt­sam­lin­ger? For det kan jo bevi­se­lig ikke være snakk om en inder­lig u‑sving over i en rent «umid­del­bar» skild­ring av vår tids skjerm­av­hen­gig­het? «How was it that even though I’d been con­cerned about bung­ling the tech­no­logy I hadn’t bor­rowed a backup recor­ding device from my anthro­po­lo­gist wife? In my head a poet friend who was retra­i­ning as an ana­lyst sug­ge­sted I’d been uncon­sciously driven to sabo­tage my inter­view» – tåle­lige set­nin­ger som kalk­u­lerte ledd i en eks­po­si­sjon, men sti­lis­tisk sett abso­lutt ikke hva man for­ven­ter av Lerner, så dette er vel nøye uttenkt lokke­mat som snart skal for­tæ­res?2

Om for­vir­rin­gen ikke ennå kan betrak­tes som en for­mid­lende omsten­dig­het (kon­sep­tu­ell ironi har aldri vært en god unn­skyld­ning for slepp­hendt hånd­verk), er den i alle fall sti­mu­le­rende. Og det lokke­ma­ten sti­mu­le­rer er den uhørte gleden over å for­tolke: nytel­sen i å for­tape seg i en avko­dings­pro­sess som ennå ikke har blir for­kalket, og som fort­satt befin­ner seg på betyd­nings­dan­nel­sens tid­lige stadie – «in the moment before the acry­lic dries, before it’s recu­pe­ra­ted into / the white walls of medium spec­i­fi­city», som det heter i et karak­te­ris­tisk lang­dikt fra The Lights (2023).3 Det er nev­ro­sens hel­di­gere utslag: opp­stemt ana­lyse som skatte­jakt uten kart eller kom­pass.

Å gå med på dette for­ut­set­ter der­imot litt erfa­ring med å anse at Lerner er en for­mi­da­bel selv­for­tol­ker, som for det meste lykkes med å iscene­sette sine egne her­me­neu­tiske laby­rin­ter før han skjen­ker dem til lese­ren. Han er kan­skje ikke like kon­se­kvent eller kom­pro­miss­løs i dette som Enri­que Vila-Matas, en for­fat­ter han defi­ni­tivt må ha lest, og som for­me­lig velter seg i meta­fik­tive skrø­ner og erte­lystne borgesia­nis­mer, men det skor­ter vir­ke­lig ikke på dra­ma­ti­se­ring av for­hol­det mellom fik­sjon og for­tolk­ning. Ikke minst er for­tolk­ning hos Lerner en este­tisk erfa­ring i seg selv – det intra­teks­tuelle rebus­lø­pet er intimt for­bun­det med hva som måtte hende med roman­ka­rak­te­rene, og han deltar med største glede, med like lite skrå­sik­ker­het som sin tenkte lesere. Med andre ord: Når Transcrip­tion åpner med en over­ras­kelse av denne sorten, har det et formål. Hvil­ket?

*

Det fantes knapt én svak set­ning i Ler­ners for­rige og hittil mest kri­ti­ker­roste roman The Topeka School (2019). Langt mindre fantes det vel­lyk­kede set­nin­ger som ikke hele tiden pekte til­bake på – kom­men­terte, omfor­delte og jus­terte – det over­ord­nede pro­sjek­tet i en roman man kan betrakte som et ten­ta­tivt opus om trum­pis­mens genea­logi, i alle fall den korte vari­an­ten av den. I retro­spekt, etter fascis­mens eks­pli­sitte til­bake­komst på ver­dens­are­naen, har det vært mye snakk om 1990-tal­lets glad­li­be­ra­lisme, Clin­ton-årene og the end of his­tory-jubel­stem­nin­gen som en eneste lang latens­fase uten merk­bar sym­ptom­ut­vik­ling: et tiår hvor den libe­rale mid­del­klas­sen smidde sin egen lykke mens klasse­for­skjel­lene semen­terte seg i påvente av finans­kri­sen i 2008. Én ting er å stad­feste dette i en dia­gnos­tisk artik­kel, uan­sett hvor poeng­tert den måtte være. Noe helt annet er det natur­lig­vis å klare å fange opp, slik Lerner gjør, atmo­sfæ­ren og følel­ses­struk­tu­rene i til­bake­blik­ket på sin egen, lett fik­sjo­na­li­serte barn­dom, der alte­re­goet Adam Gordon vokser opp i Topeka i Texas omgitt av psyko­ana­ly­ti­ker­for­eld­re­nes gode inten­sjo­ner og upå­kla­ge­lige for­tolk­nings­ap­pa­rat. Roma­nens minne­bil­der av en grunn­leg­gende brist i den ame­ri­kanske selv­for­stå­el­sen, og det poli­tisk-øko­no­miske hava­riet som fulgte da Wash­ing­ton-kon­sen­sus måtte vike til fordel for reak­sjo­nær kon­tra­re­vo­lu­sjon, er sim­pelt­hen ikke noe som blir kla­rere og mer hånd­gri­pe­lig. Tvert imot kom­pli­serte og for­vans­ket The Topeka School enhver for­nem­melse av et ana­ly­tisk over­sikts­bilde. Selve avstan­den mellom dia­gno­sens til­bake­skuende klar­het og en ugjen­kal­le­lig, «empi­risk» fortid er roma­nens ubehag – fra­væ­ret av de sta­bile årsaks­for­kla­rin­gene på ond­ska­pens gjen­komst (var den noen gang borte?) som flo­rerte i årene etter Trumps første pre­si­dent­valg­seier.

Mange pekte imid­ler­tid med rette på at det skjer noe sær­de­les uven­tet i roma­nens aller siste, svært korte del, der vi har for­latt ung­doms­årene og plut­se­lig befin­ner oss i 2019. Hoved­per­sonen har blitt voksen. Det er tre tiår siden han og kame­ra­tene moret seg med den behand­lings­re­sis­tente lands­by­idio­ten Darren, som kommer til orde i utpre­get Faulk­ner- og Woolf-aktige bevisst­hets­strøm­mer, og som utgjør roma­nens mest eks­pe­ri­ment­vil­lige sekven­ser: slik Dar­rens for­rykte tale ikke lar seg assi­mi­lere i Topeka, lar den seg heller ikke føye enkelt inn i roma­nens kom­po­si­to­riske appa­rat, og i det ende­lige er han et enkelt bytte for kris­ten­fun­da­men­ta­lis­tene som utgjør den lille, libe­rale ana­ly­ti­kerenkla­vens anti­tese. Adam slut­tet på sin side (i gre­vens tid) å posere som reto­risk stor­ta­lent i mer og mer nihi­lis­tiske debat­tur­ne­rin­ger på tvers av del­stats­gren­ser, og vendte seg mot språk­poesi, John Ash­bery og en frem­tid i aka­de­mia. Som Ben Lerner er han bosatt i New York (der han anta­ge­lig­vis, i likhet med sin skaper, er pro­fes­sor i engelsk ved Brook­lyn Col­lege) med kone og to barn, og de er på vei mot en anti-ICE-demon­stra­sjon som skal okku­pere immi­gra­sjons­myn­dig­he­te­nes hoved­kon­to­rer. Vel fremme bryter den bro­kete grup­pen ut i kol­lek­tiv sang.

Her opp­he­ves ato­mi­se­rin­gen av den ame­ri­kanske stem­men, som roma­nen frem til dette har under­søkt med borende trist­het, i akti­vis­mens enhet. Ikke nok med det: poe­si­ens solip­sisme, den ensomme skri­ve­ren, neg­e­res av det nye poli­tiske fel­les­ska­pet i gru­somme krise­ti­der. «It embar­rassed me, it always had, but I forced myself to par­ti­ci­pate, to be part of a tiny public speak­ing, a public lear­ning slowly how to speak again, in the middle of the spread.»4 Det er usik­kert om Lerner selv vir­ke­lig tror på en såpass despe­rat og direkte gestus, og den er så tids­rik­tig at den alle­rede har blitt for­el­det; ven­din­gen snev­rer inn roman­kuns­tens fler­stem­mige kamp­sone, dens psyko­ana­ly­tiske grunn­mur: alle per­spek­tiv­skif­tene fra Gor­dons mor til hans far til ham selv og til psy­ko­tiske Darren og til­bake igjen, som over nesten 300 sider har vært et eks­pe­ri­ment i inn­le­vel­sens gren­ser, et studie i objekt­re­la­sjo­ne­nes over­vint­ring og en serie forsøk, både for karak­te­rene og i selve formen, på å bryte med trau­me­nes gene­ra­sjons­mes­sige skje­maer og men­tale livs­di­rek­ti­ver. Det er kan­skje også menin­gen. Men denne poli­ti­se­rin­gen dukker ikke opp igjen i Transcrip­tion.

Hva skjer da i spran­get fra det som ikke bare var en bram­fri over­gang fra poly­foni til poli­tisk enhet, men også en frem­fø­ring av mange­ty­dige og mot­si­gel­ses­fulle stem­me­sym­fo­nier, til denne ord­kna­ppe, nesten hvis­kende flisen som Transcrip­tion gir seg ut for å være? Det første man legger merke til, er at dette er Ler­ners første roman uten Adam Gordon, men lik­he­tene er bety­de­lige – de deler til og med det infan­tile trau­met som har blitt gjen­tatt og meis­let ut i tre vari­an­ter i tre roma­ner: de fort­satt virk­somme min­nene om en kjæ­reste fra stu­die­da­gene som ringer fra utveks­ling­sopp­hol­det sitt i Spania og for­tel­ler at hun har møtt en spansk sjar­mør, hvorpå for­tel­le­ren går i hun­dene. I Transcrip­tion, som er ori­en­tert mot alle slags lyder, stem­mer og soniske mønstre, tenker for­tel­le­ren til­bake på en rekke gru­fulle audi­tive hal­lu­si­na­sjo­ner der ørene plut­se­lig begynte å smi menings­gi­vende lyder av støy, bråk, vei­ar­beid og maski­nell during. Men selv om også dette er en slags Gordon, er det uan­sett en form for avskal­ling som har funnet sted, for her har vi utvil­somt å gjøre med en mindre tale­trengt for­tel­ler­stemme. Han er kan­skje nesten like hen­gi­ven til rast­løs tanke­gym­nas­tikk som sine lit­te­rære fet­tere i Ler­ners uni­vers, men denne gangen blir den selv­for­glem­mende lyt­tin­gen – absorp­sjo­nen i ora­ke­let Thomas’ mono­lo­ger, som utgjør bror­par­ten av roma­nens første av tre deler – lan­sert som selve opp­tak­ten til et lit­te­rært forsøk på å finne alter­na­ti­ver både til den stadig nær­væ­rende ame­ri­kanske fascis­men og til dens pro­gram­ma­tiske mot­par­ter.

Når mobi­len er borte og det ikke lenger er mulig å ta opp sam­ta­len med Thomas, må den altså rekon­stru­eres fra hukom­mel­sen, og her er roma­nen på sitt hvas­seste, i den lit­te­rære livs­kraf­ten som baner seg vei gjen­nom de første seksti sidene der Lerner spe­ku­le­rer i hvor­dan de ten­ta­tive sam­ta­lene mellom for­tel­le­ren og hans for­bilde kan ha tatt form. Kraf­ten består ikke så mye i lese­rens gjet­nin­ger om hva som har blitt kor­ri­gert, hva som «egent­lig» ble sagt og hvor mye av dette som er påfunn i spen­nin­gen mellom uen­de­lig nys­gjer­rig, fritt­fly­tende opp­merk­som­het og begyn­nende demens i Thomas’ munt­lige, selv­bio­gra­fiske asso­sia­sjons­fes­ti­val. Alt er jo uan­sett fabu­le­rin­ger, vel­vil­lige pro­jek­sjo­ner og ønske­tenk­ning, og i en kort, subtil replikk­veks­ling som dette ser man for­tel­le­rens inn­sten­dige begjær etter en både frivol og presis kol­lasj fra Thomas’ munn kol­li­dere med et sinn som er i ferd med å miste sitt tid­li­gere så faste grep om kul­tu­relle sam­men­kob­lin­ger:

’You will also con­tri­bute, yes? How you came to be here, and your art, should be part of it.’
      ’It’s you they want to hear from. The ’inter­viewer’ is pretty ano­ny­mous, they’ll edit me out. I thought–’
      ’How you have arrived at Governor Street, from Okla­homa–’
’Omaha. Nebraska.’
      ’The Nature Thea­ter of Okla­homa. But also the ele­ments of your body formed in stars. And some lit­hium from the big bang. Like the lit­hium in your phone. It is the ligh­test of all metals.’5

Slike små vern mot sorgen over et kom­mende tap er sår­bare, men de med­fø­rer også gleden over å trekke slump­ak­tige, lekne tråder til Kafkas Ame­rika (1911–1914). Og det er denne typen inn­hugg som gjør roma­nens andre del desto mer sørg­mo­dig og etter­tenk­som: et kort inter­messo i Madrid, der for­tel­le­ren har tatt del i et stort retro­spek­tiv med utgangs­punkt i mes­te­rens kunst­ner­skap og blir ankla­get for å ha fab­rik­kert utta­lel­ser i sitt inter­vju med Thomas, etter at han ærlig medgir, som et uskyl­dig mea culpa i kjøl­van­net av Thomas’ død, at han aldri hadde noe reelt lyd­opp­tak. Så tar tredje del form av enda en dialog, eller ret­tere sagt mono­lo­gene til Thomas’ fak­tiske sønn Max, for­tel­le­rens gamle stu­die­venn, som tømmer seg for ham og kaster nytt lys over roma­nens både fak­tiske og inn­bilte fedre og sønner.

Idéen til alt dette skal Lerner ha fått under for­be­re­del­sene til et stor­stilt inter­vju for The Paris Review, med den gang snart nitti år gamle Rose­ma­rie Waldrop – det nær­meste den ame­ri­kanske poe­sien kommer et euro­pe­isk kraft­sen­trum i dag, og kvin­nen bak Bur­ning Deck Press sammen med ekte­man­nen Keith Waldrop, som døde i 2023 og i lang tid var en av Ler­ners for­bil­der. Roma­nens Thomas er på sin side eks­pli­sitt model­lert etter den tyske for­fat­te­ren og mon­ta­sje­ve­te­ra­nen (og Adorno-eleven) Alex­an­der Kluge, som Lerner sam­ar­bei­det med om det tverr­me­diale ekfra­se­pro­sjek­tet The Snows of Venice i 2021, og som døde bare uker før Transcrip­tion gikk i tryk­ken i vår. Og etter de drøyt femten første sidene hvor det nevnte pro­sa­iske hava­riet utspil­ler seg – hvor­dan skal han rekke dat­te­rens god­natt­ru­tine nå? Skal han droppe inter­vjuet? Er det mulig å huske noe som helst uten tek­niske verk­tøy? – kommer ganske riktig den form­mes­sige vrid­nin­gen man har ventet på, som et bevis på at Lerner fort­satt behers­ker sine lit­te­rære balanse­kuns­ter.

Vende­punk­tet inn­tref­fer når for­tel­le­ren vand­rer av gårde fra det stan­dar­di­serte hotel­let gjen­nom sin uni­ver­si­tets­tids gater og de for­ma­tive min­nene tryk­ker på. Han dveler etter hvert ved et besøk på Har­vards natur­his­to­riske museum: En far og sønn fra et glass­blå­seri i Dres­den har en gang i tiden laget ana­to­misk upå­kla­ge­lige rekon­struk­sjo­ner av veks­ter i blomst og for­fal­len frukt, minu­tiøse glasskulp­tu­rer inn­kaps­let i sir­lige utstil­lings­bok­ser av tre, og foran disse kokon­gene, i møtet med tynne hyl­stre som beskyt­ter, men også avdek­ker sam­rø­ret av en natur under press og et utret­te­lig begjær etter å inn­fange skjønn­het i for­råt­nelse, blir spe­ku­la­sjo­nene over denne meka­niske bota­nik­ken brått noe helt annet enn den slappe, ukon­sen­trerte stem­men vi hittil har blitt eks­po­nert for:

And say that as I stood in the dim, quiet room with Anisa–there were few other visi­tors that afternoon—I sensed that the tiny stems and styles and petals sur­round­ing us were vibra­ting imper­cep­ti­bly, or maybe just per­cep­ti­bly, from our foot­steps and voices, that the little wires in the models could regis­ter even our breath, but also that the spec­i­mens were trem­bling from the exha­la­tions and voices and foot­steps of all the people who had ever been in their pre­sence, still vibra­ting, too, from the jour­ney by boat from Europe (how could the fra­gile things have sur­vi­ved such a trip in their velvet-lined cases?), vibra­ting with the street life of Dres­den out­side the work­shop where the father and son sat sof­t­e­ning tiny tubes and rods in a jet of flame. The flow­ers were recor­ding instru­ments of exqui­site sen­si­ti­vity; their glass anthers cap­tu­red some­one pou­ring a glass of water, the tur­ning of a page.6

Dette er utvil­somt mer over­ty­de­lig enn noe man kunne ha kommet over i Aus­ter­litz (2001), og over­gan­gen fra ame­ri­kansk muse­ums­rom til for­gan­gent tysk verk­sted er instruk­tiv på en måte W. G. Sebald holdt seg for god for. Men i til­legg til å koble seg på Thomas – to ganger tysk eksil­pro­fes­sor med et årvå­kent blikk for natur­his­to­rie og his­to­risk øde­leg­gelse! – er pas­sa­sjen defi­ni­tivt en erind­rings­tun­nel i Sebalds ånd, helt ned til de buk­tende set­nings­led­dene og den insis­te­rende sam­men­trek­nin­gen av nåti­dig per­sep­sjon og glimt­vise bilder av en fortid som sild­rer opp gjen­nom laku­nene. Alle­rede i Lea­ving the Atocha Sta­tion, med en rekke inn­stikk av foto­gra­fier som brøt opp og reka­li­brerte tekst­strøm­men, stjal Lerner fra Sebald uten skam. I bok­es­sayet «The Story­tel­ler», som tar utgangs­punkt i Carole Angi­ers Sebald-bio­grafi fra 2021, lodder Lerner mulig­he­ten for en pro­ble­ma­tisk åre i sitt ube­stridte for­bil­des for­fat­ter­skap – like ube­ha­ge­lig som tyv­lå­net av både lit­te­rære og hver­dags­lige kilder og stem­mer – nemlig myto­lo­gisk tota­li­se­ring og este­ti­se­ring av his­to­riske ruin­hau­ger. Men, skri­ver Lerner: Sebalds stor­het består jo uan­sett ikke i at han «mente det godt», eller at han var i besit­telse av det Angier kaller «mirror-touch-syna­esthe­sia-like pene­tra­bi­lity»: «The work poses but does not answer the ques­tions of when empathy shades into appro­pria­tion or his­tory into myth or a moral reckoning into the aest­he­ti­ciza­tion of tragedy. Wri­ting is a ques­tio­nable busi­ness.»7 Det er dette spørs­må­let Lerner tar med seg inn i Transcrip­tion, inn i rekon­struk­sjo­nen av en sam­tale som mer enn noe hand­ler om hvor­dan skrift for­val­ter fortid.

*

I det som hittil er den eneste ram­salte slak­ten av årets roman, som strengt tatt bare har fått god mot­ta­gelse, blir heller ikke denne semi-essay­is­tiske pas­su­sen skånet for kri­tikk. For essay­is­ten og for­fat­te­ren Adrian Nathan West, som har kves­set pennen for det nett­ba­serte tids­skrif­tet The Baffler, lider nemlig boken, i likhet med Ler­ners øvrige, av «the dre­ad­ful seduc­tion of the topi­cal»: De er vage tema-roma­ner for et mid­del­klasse­pub­li­kum som føler seg enga­sjerte og bedre av å kjenne seg igjen i til­stands­be­skri­vel­sen.8 I les­nin­gen av Transcrip­tions slap­peste par­tier er det ikke vans­ke­lig å gi West rett i over­ha­lin­gen; også han fester seg ved den slappe åpnin­gen. Men karak­ter­dra­pet stam­mer fra en marx­is­tisk orto­doksi som tref­fer hardt når den er beti­me­lig – roma­nen blir en pseudo­po­li­tisk sove­pute, en for­bruks­vare fra ett kura­tert selv til det neste – men som ligner en auto­ma­ti­sert rygg­margs­re­fleks av mest pro­gram­ma­tiske art når den bommer. Grun­nen til at den bommer i dette til­fel­let er at les­nin­gen blir så for­els­ket i sin egen modus at den går glipp av de fak­tiske moti­vene i Transcrip­tion, utover noen syr­lige bemerk­nin­ger om tek­no­logi og inspi­ra­sjon.

Her er det nemlig ingen­ting som nærmer seg en dis­ku­sjon av selve driv­kraf­ten i Ler­ners mer eller mindre eks­pli­sitte pro­gram helt siden den første dikt­sam­lin­gen, den emi­nent sar­kas­tiske og dritt­unge­ener­giske The Lich­ten­berg Figu­res (2004): en inn­sten­dig og mange­fa­set­tert utforsk­ning av stem­men. Det er ikke bare snakk om en særlig varhet for audi­tive feno­me­ner som tone­leie, fre­kvens, into­na­sjon og dik­sjon, men om hvor­dan strupe­ho­det tar til seg sam­fun­net i over­le­vert form – om ideo­lo­gi­ens og den kul­tu­relle syn­tak­sens til­stede­væ­relse i de fritt­stå­ende røs­tene. For det er natur­lig­vis også alltid snakk om den ame­ri­kanske stem­men, der entall alltid skju­ler et bes­tia­rium, et plu­ra­lis i for­hand­ling med de uklare grense­opp­gan­gene mellom den store, eufo­riske sangen i Whit­mans kol­lek­tive «jeg» og utra­de­rin­gen av sin­gu­lære, auten­tiske former for sub­jek­ti­vi­tet i et infer­nalsk, sen­ka­pi­ta­lis­tisk USA. På sett og vis tar Lerner utford­rin­gen etter mulig­hets­rom­met Don DeLillo skapte seg med den aller første set­nin­gen i mas­to­don­ten Under­world (1997): «He speaks in your voice, Ame­ri­can, and there’s a shine in his eye that’s hal­fway hope­ful».9 Roman­stem­men i The Topeka School til­hørte utvil­somt det samme egoet som den over­ten­kende sti­pend­mot­ta­ge­ren i Atocha, eller det selv­kri­tiske stor­ta­len­tet i 10:04, men bestre­bet seg på å gjøre ego­sen­tris­men mer elas­tisk og selvet smi­di­gere, mer mot­ta­ge­lig – uten at det ble tappet for kon­tu­rer og egen­art. I Transcrip­tion hand­ler det ikke bare om en uro­vek­kende miks­tur av men­neske­stemme og maskin­læ­ring, og om vil­kå­rene for stem­mens indi­vi­dua­li­tet i en tota­li­tær algo­ritme­kul­tur, men om hvor­dan selve roman­for­men som stemme kan gi fra seg lyd uten å drukne i larmen.

Grunn­pro­ble­met føyer seg dermed inn i en inkvi­si­sjon Lerner har beskjef­ti­get seg med i roman­tekst etter roman­tekst, i prosa­dikt etter prosa­dikt, og kunne lyde som følger: Hvor­dan kan lit­te­ra­tu­ren omgi seg med kul­tu­rens vrenge­bil­der uten å mal­trak­tere det sin­gu­lære? Og nå altså i Transcrip­tion: ikke bare hvor­dan en liksom «mindre medi­ert» men­nes­ke­lig­het kan gi seg til kjenne i sprek­kene mellom de alle­steds­nær­væ­rende tek­no­lo­giske pro­te­sene som diri­ge­rer og form­gir sub­jek­tet, men om det over­ho­det finnes sprek­ker som ikke bare er smerte­stil­lende skinn? Hvor langt kan en roman­tekst gå i å erverve hele opp­set­tet til det bejub­lede Paris Review-inter­vjuet, og fort­satt besitte et drag av roma­nens stor­sla­gen­het – ikke nød­ven­dig­vis i stør­rel­ses­or­den, men i seriø­si­tet og kom­plek­si­tet? Den fik­tive tran­skrip­sjo­nen av en munt­lig sam­tale, med alle dens ska­van­ker og bana­li­te­ter, med all dens este­ti­se­ring av en idea­li­sert guru, «the only adult I knew wit­hout a smart­phone»,10 «His white hair was thicker than mine and always care­fully parted»,11 «For Thomas, to listen to a story was to become involved in its com­po­sition»12 – når slut­ter den å være et eks­pe­ri­ment i for­hol­det mellom tale, tekst og erind­ring, og når begyn­ner den å bare være banal eller idea­li­se­rende? For selv om det har vært en klisjé i flere hundre år at roma­nen spiser opp ethvert annet kul­tur­ut­trykk og for­døyer det etter eget for­godt­be­fin­nende, er det ikke ten­ke­lig at roma­nens egen tåle­grense skal ha vært ufor­and­ret like lenge. Så ja, med Adorno: Når går en inten­dert lek med avkunstin­gen av kuns­ten over i noe som ikke engang minner om kunst?

Her melder Wil­liam Gaddis’ svane­sang Agapē Agape (2002) seg: 97 sider med ill­sint munn­diaré, gal manns tale og vill­fa­rel­ser på døds­leiet, en despe­rat preken om meka­ni­se­rin­gen av kuns­ten med utgangs­punkt i opp­fin­nel­sen av piano­laet, det selv­spil­lende pia­noet, i 1895. Det er en infan­ti­li­se­ring av for­falls­his­to­rien om hvor­dan meka­nisk repro­duk­sjon lik­vi­derte kunst­ne­risk auto­nomi, men den suger opp i seg frik­sjo­nen fra repro­du­ser­bare uttrykk­s­for­mer inntil det psy­ko­tiske. Vir­ke­lig­hets­bris­tene og de avbrutte set­nin­gene med vil­kår­lig tegn­set­ting stam­mer like mye fra bivirk­nin­gene av alle medi­ka­men­tene i en falmet kropp, som fra per­ver­te­rin­gen av den språk­lige musik­ken hos for­bil­det Thomas Bern­hard, som fra den avbrukne og aura­løse klimp­rin­gen på et auto­ma­ti­sert piano, den gru­fulle ur-juke­boxen. Som i en sata­nisk spøk på bekost­ning av egen ald­ring, for­ener Agapē Agape den anale og den orale drif­ten: om hver­andre utstø­ter den, spyr ut brok­ker av ord, ustan­se­lig logoré, og tar grådig til seg, fråt­ser og mesker seg i kul­tur­in­du­stri­ens aller kvalmeste nihi­lisme.

Men det er når Gaddis’ syn­taks er helt opp­løst i deli­rium, når stem­men blir full­sten­dig inn­smurt i tek­ni­fi­se­rin­gen av stem­men, at mono­lo­gen slut­ter å være mono­lo­gisk. Når tek­nik­ken for alvor har satt sin preg­ning på stem­me­bån­det blir de ana­ko­lutte døds­skri­kene til set­nin­ger som åpner seg opp og kan leses på et utall måter, som gjør det mulig for lese­ren å tre inn og bidra til trans­for­ma­sjo­ner av et for­kalket inn­hold. Transcrip­tion er ikke i nær­he­ten av å iscene­sette en så radi­kal dia­lek­tikk med tek­no­lo­gien: Thomas’ opp­styk­kede mono­lo­ger er ulo­giske og fam­lende først og fremst hva logisk kon­sis­tens angår, en desta­bi­li­se­ring av pro­gre­sjon og sam­men­heng som langt på vei befin­ner seg i for­len­gel­sen av det Lerner skild­rer som ånds­men­nes­kets livs­pro­sjekt, hans barn­ak­tige nai­vi­tet og ustan­se­lige, ener­giske tale­strøm­mer: «His speech was as rapid as his move­ments, often delive­red in little puffs, often with his eyes shut, like a child––I’d once told him––dispersing the seeds of a dan­de­lion after having made a wish.»13

Ned­teg­nel­sen av denne talen befin­ner seg sam­ti­dig på kloss hold av tek­nik­ken med sin kan­skje medi­erte, kan­skje men­nes­ke­lige glos­solali. En frase som raskt fikk fot­feste i offent­lig­he­ten etter at OpenAI-maskin­vare ble til­gjenge­lig­gjort for all­menn bruk, og som umid­del­bart melder seg i les­nin­gen av dia­lo­gen mellom Thomas og for­tel­le­ren, er at gene­ra­tiv kuns­tig intel­li­gens «hal­lu­si­ne­rer» når den pro­du­se­rer språk som ikke rimer med den men­nes­ke­lige inten­sjo­nen, eller som er ugram­ma­ti­kalsk eller menings­løst. Denne antro­po­mor­fi­se­rin­gen er både til­syne­la­tende uskyl­dig og dess­uten psy­ko­lo­gisk for­ståe­lig, men tale­må­ten røper også en svært inter­es­sant anta­go­nisme i den algo­rit­miske mar­keds­li­be­ra­lis­men. På den ene siden til­sier meta­fo­ren at maski­nene slett ikke er så ulike men­nes­ket. Nivel­le­rin­gen vitner om blind aksept for tek­nik­ken som annen-natur, og fører med seg en uro­vek­kende nøy­tra­li­se­ring av for­skjel­lene mellom men­neske og maskin. På den andre siden får vi en pato­lo­gi­se­ring av pro­duk­tet, som igjen gir opphav til mer pro­jek­sjon og ansvars­fra­skri­velse: De for­rykte og irra­sjo­nelle er de andre – som i dette til­fel­let er maski­nene, som vi uan­sett ikke har kon­troll over. Hvis Claude ikke fun­ge­rer slik «han» skal, er det ikke pro­gram­me­re­rens kode – eller de multi­na­sjo­nale kon­ser­nene, og i enda mindre grad den poli­tiske øko­no­mien – det er noe galt med. Selv­sagt led­sa­ges en slik avstands­ta­gen av skyld­pro­duk­sjon hos den enkelte kon­su­men­ten: «jeg behers­ker ikke varen», «det er min feil», «derfor må jeg kjøpe en bedre vare» – den nyli­be­rale ideo­lo­gi­ens sine qua non.

På lig­nende vis vender pro­ta­go­nis­ten i Transcrip­tion frust­ra­sjo­nen over den tapte skjerm mot seg selv og sin egen udu­ge­lig­het. Men når verden igjen får farge, når omgi­vel­sene opp­står som gjen­for­tryl­let i for­tel­le­rens ikke-mobil­bæ­rende blikk – «I was expe­ri­en­cing a wit­hdra­wal indis­tin­guis­hable from mild intox­i­ca­tion, the lands­cape made strange, the stones sto­nier … more aware of sili­ca­tes glit­te­ring in the asphalt, the little plumes of vapor that was my breath, the arti­cu­la­tion of bran­ches and their sha­dows on the sidew­alk» – er det nett­opp fra­væ­ret av medie­ring som viser seg.14 Det skjer ikke minst når og fordi han nærmer seg, rent fysisk, i opp­stemt gange, Thomas’ ærver­dige resi­dens i Pro­vi­dence (uni­ver­si­tets­byen er altså ikke til­fel­dig valgt) – nes­to­ren, skjøn­ner vi, har lært ham alt han kan om for­hol­det mellom men­neske og maskin. Selv om det er umulig å være uenig i vit­nes­byr­det om en mobil­fri san­se­lig­het, er grepet akku­rat litt for enkelt. Og det er jo enda enk­lere å anse den mnemo­tek­niske Sebald-etter­lig­nin­gen som Ler­ners uni­ver­sal­hu­ma­nis­tiske til­svar til den trans­hu­ma­nis­tiske ideo­lo­gi­ens stre­ben etter å lik­vi­dere alt som måtte ligne feil­mar­gi­ner i sitt eget maski­neri: Den er levende, inder­lig og feil­bar­lig.

Logiske bris­ter og ana­ko­lu­tier kan man også pro­du­sere i rike­lig monn foran skjer­men, men de vil alltid være dår­lige etter­lig­nin­ger av ori­gi­na­lens så altfor men­nes­ke­lige util­strek­ke­lig­he­ter. Jo, dette er en litt popu­lis­tisk diko­tomi, og det er noe annet enn Gaddis’ gro­teske mime­sis. Men finnes det ikke også en bety­de­lig verdi i å bli påmint at det er gren­ser for hvor mange ganger man kan pro­kla­mere umu­lig­he­ten av sub­jek­tet i den digi­tale ete­rens tid? Er det ikke på tide å lete annet­steds når iro­nisk til­eg­nelse av sosiale pato­lo­gier har vist seg å være en tam remedi? «’But there is always music play­ing that we cannot hear … We are deaf to the bats sin­ging in ultrasound, or the elep­hants con­ver­sing in their infrasound, slow waves that travel miles and pass through rock … But none of us truly knows what’s in the air; that is one of the few uni­ver­sals. A neg­a­tive uni­ver­sal. The air is alive with mes­sa­ges. Mes­sen­gers, angels.’»15 Det finnes dår­li­gere medi­sin enn denne typen skjelmsk, ydmyk og kri­tisk huma­nisme.

Don DeLil­los kort­ro­man Point Omega (2010) kan betrak­tes som en direkte for­lø­per for Transcrip­tion, ikke bare på grunn av lik­he­tene i omfang – også den kret­ser nemlig omkring en inter­vju­si­tua­sjon mellom en eldre herre og en yngre mann der fra­væ­rende og for­trengte barn spøker i kulis­sene. Lerner har så avgjort også pluk­ket opp ett og annet fra DeLil­los hånd­lag med muse­ums­sce­ner; begge har de en for­kjær­lig­het for å la karak­te­rene sine stanse opp ved kunst­ob­jek­ter i scener der roma­nens tanke­stoff både får nye kon­tu­rer av, krang­ler med og grunn­stø­ter i møte med visu­elle uttrykk. Men der DeLil­los inter­vju­ob­jekt var en lur­vete mili­tær­fi­lo­sof som har søkt til­flukt i Cali­for­nias golde ørke­ner med sine kos­miske vyer om milli­me­ter­pre­sis masse­øde­leg­gelse, er Ler­ners Thomas, på tross av sine pri­vate feil­grep og pro­ble­mer med å forene liv og lære, en beund­rings­ver­dig skik­kelse. Ikke minst i erind­rin­gens milde kor­rek­tur, i det man må anta at er for­tel­le­rens komiske, men også ufat­te­lig sår­bare omskri­vin­ger av men­to­rens ord­sa­lat – et skjønt kom­pli­ment: «through your pen, the poet as seis­mo­gra­pher», en aner­kjen­nelse av en enkel, men svært vakker verse­linje han feil­ak­tig har til­skre­vet sin gamle elev: «All light is social».16

*

Det Thomas i de sene kvelds­ti­mene under for­be­re­del­sene til inter­vjuet beteg­ner som en etter­kom­mer av Kafkas sulte­kunst­ner, viser seg i roma­nens tredje del å være en skole­jente: Emmie, Max’ datter, som nekter å spise. Hel­dig­vis faller ikke Lerner for fris­tel­sen til å gjøre den feterte medie­teo­re­ti­ke­rens barne­barn til et eksemp­la­risk kasus – den svært selek­tive og mer og mer ufor­ståe­lige spise­ve­grin­gen hennes, kunne (og ville nok) i andre hender ha blitt frem­stilt som en slå­ende, alle­go­risreak­sjon på en kultur som avkre­ver kon­ti­nu­er­lig, direkte­sendt og iakt­tatt konsum fra morgen til kveld. For der bak­enden i medie­rin­gens for­døy­el­ses­sys­tem alltid er vid­åpen, sten­ger hun meta­bo­lis­men; der det aldri finnes noen ende på for­bru­ket, kort­slut­ter hun inn­ta­ket: den sam­men­rul­lede, for­ræ­derske krop­pen som setter seg inn på «at kunne skabe sig en anor­ga­nisk krop», «en poli­tik, en mikro­po­li­tik: at und­slippe kon­su­me­rings­nor­merne for ikke selv at være et objekt for kon­su­me­rin­gen».17

Det er en beslek­tet inver­sjon Susan Sontag for­sy­ner «The Aest­he­tics of Silence» (1967) med når hun åpner med å si at vår tid larmer med krav om still­het. Hennes pre­sen­ta­sjon av eksemp­la­risk til­bake­trek­ning fra over­for­bruk av språk­for­mer, lyder og bilder – John Cages’ for­stum­melse, Rim­baud som legger ned pennen og blir våpen­hand­ler, New York-skolen av abs­trakte eks­pre­sjo­nis­ter – er imid­ler­tid anti­te­tisk til Thomas’ aktive inter­ven­sjo­ner i kon­ven­sjo­nelle sys­te­mer, som til og med deko­re­rer veg­gene på det over­fylte kon­to­ret hans: «a pho­to­mon­tage, by or remi­ni­scent of Hannah Höch, in which an image of an Afri­can mask was spliced with the head of a girl who might have been Shir­ley Temple, dis­played next to a small, only half-finis­hed cross-stitching of the word ’Bake’, which I always mis­read as ’Blake’.»18 For­bin­del­ses­lin­jene mellom den sul­tende jent­un­gen og kul­tu­ren er, takk og lov, uan­sett tenkte skis­ser og for­slag, ikke fer­dige meta­fo­rer. Men roman­for­mens etikk, dens for­valt­ning av men­neske­skjeb­ner, settes aldri så mye på spill som akku­rat her. Ikke bare fordi det er snakk om et stem­me­løst barn hvis his­to­rie kon­stru­eres og for­mid­les i tredje potens – en hjelpe­løs far bekjen­ner seg til den som senere skal rekon­stru­ere his­to­rien i tekst­form – men fordi den stil­ler selve roma­nens hånd­te­ring av sine egne betyd­nings­til­bli­vel­ser til skue.

Så du har en nestor og en sym­bolsk far som har manøv­rert seg gjen­nom 1900-tallet med enorm appe­titt på kul­tu­rell menings­pro­duk­sjon, og så har du en liten jente som avvi­ser føde. Og i en roman­tekst som hele tiden opp­ford­rer til å la ulike tolk­nin­ger gnisse med og mot hver­andre, er det mulig å se på den selek­tive spise­ve­grin­gen som sym­pto­met på et ned­ar­vet traume, som til­bake­koms­ten av hen­del­ser som ikke engang har latt seg inte­grere i svakt anty­det form i kuns­tens sym­bo­li­se­rings­pro­ses­ser, i den tyske teo­re­ti­ke­rens mon­ta­sjer og kom­po­si­sjo­ner. Det hintes nemlig til at Thomas’ kone, Max’ mor, tok livet sitt i Paris på 1980-tallet, og multi­kunst­ne­rens kjø­lige avvis­ning av sin egen bio­lo­giske sønn til fordel for en flokk av til­be­dende, meta­fo­riske sønner tryk­ker også på mellom lin­jene før den blir erkjent og arti­ku­lert av Max i den siste sam­ta­len.

Men når Lerner nekter å følge gjen­ta­gel­ses­tvan­gen, slik han i The Topeka School grad­vis begynte å fjerne de utal­lige, nesten maniske opp­hop­nin­gene av gjen­tatte fraser, ord og ven­din­ger, løser Max dat­te­rens kom­pleks ved å til­late alt – fjerne alle begrens­nin­ger, åpne opp for en flom av kon­sum­va­rer og kon­stant til­gjen­ge­lig­het. I til­legg til å la de mulige for­tolk­nin­gene flo­rere, igang­set­ter tria­den mellom beste­far, sønn og små­barn en pro­duk­tiv tema­ti­se­ring av roma­nens eget for­male pro­blem­kom­pleks. Nå blir det for lett å redu­sere roma­nens kom­pri­me­ring av fler­stemt­het til et kul­tu­relt til­svar, som om det var snakk om stram­het imot fråt­seri, småt­teri på litt over hundre sider som kon­tra­punkt til en over­mett kultur som for­bru­ker omver­den. Dette er abso­lutt en brøk i Ler­ners regne­stykke, men det som vir­ke­lig settes i spill er und­rin­gen over hva slags form­mes­sig tota­li­tet som er i stand til å hånd­heve en uut­hol­de­lig situa­sjon: en der kuns­ter­fa­ring har blitt byttet ut med for­bløf­fede, mani­erte ansikts­ut­trykk, og der asso­sia­sjons­rik­dom har søkt til­flukt i perm­a­nent utbytt­bar­het.

Lerner er inne på noe når han i tredje og siste del gjen­gir Thomas’ for­svin­nings­num­mer – en medi­ert død fra akutt­mot­ta­ket i april 2020 like etter at pan­de­mien har brutt ut. Syke­plei­erne ringer Max og ber ham ta farvel med sin døende far over Face­Time – og så over­le­ver faren like­vel, men trau­met består, i form av en utset­tel­ses-loop av sor­gar­bei­det. Denne medie­rin­gen gjør det ikke bare umulig å dø med ver­dig­het, men å i det hele tatt inn­skrive døden i menings­fulle struk­tu­rer. I januar 2021 bemer­ket Judith Butler at den første Trump-admi­ni­stra­sjo­nen var ute av stand til å sørge over døde lands­menn- og kvin­ner: pan­de­mi­ens hundre­tu­se­ner av ofre. I for­len­gel­sen av Freuds «Sorg og melan­koli» (1917) heter det her at pre­si­den­ten var full­sten­dig blot­tet for evnen til å inte­grere det tapte objek­tet, og som kjent resul­te­rer en slik for­fei­let sorg­pro­sess i at selv­be­brei­del­sen pro­ji­se­res over på den fra­væ­rende – ankla­gen rettes mot en verden som rommer død og løs­ri­velse, og som aldri kan hente den døde til­bake igjen. Da må vir­ke­lig­he­ten destru­eres, om man da ikke kon­stru­erer egne, hal­lu­si­na­to­riske rea­li­te­ter, fan­tas­ma­tiske indre ver­de­ner som legger seg over den ytre, og året etter fikk denne svik­tende evnen til å bear­beide neder­lag og fravær over­ho­det sitt mest infan­tile uttrykk i stor­min­gen av kon­gres­sen etter valg­ne­der­la­get.19 Som ufull­endt og fam­lende sorgskrift betrak­tet er Transcrip­tion det indi­rekte til­sva­ret til en sam­tids­kul­tur hvor post­hu­ma­nis­mens for­tropp inves­te­rer mil­li­ar­der av dollar i evig liv og holo­gram­mer som skal repre­sen­tere avdøde fami­lie­med­lem­mer – for er ikke vir­tu­elle avata­rer og for­fals­kede repre­sen­ta­sjo­ner snart den eneste måten den nye tek­no­fa­scis­men synes å være i stand til å inte­grere ikke bare sorg, men enhver sterk affekt på?

Og i det som høyst sann­syn­lig er et nikk til Jean-Luc Godard, som valgte å avslutte livet som­meren 2022 ved en eutana­si­kli­nikk i Sveits før lidel­sene ble for eks­treme, for­tel­ler Max at faren, noen år etter å ha over­levd direkte­sen­din­gen av sin egen vars­lede død, har gått samme vei. Den mest potente hukom­mel­ses­knu­ten i Transcrip­tion dreier seg nett­opp om en reise til Sveits, der Thomas aldri husker hvil­ken av søn­nene – inter­vjue­ren, eller den fak­tiske sønnen – som led­sa­get ham i fot­spo­rene etter God­ards tid­lige kort­fil­mer Une femme coquette (1955) og Opé­ra­tion béton (1958). Ler­ners indi­rekte pant­heon av for­bil­der – Kluge med sine dis­so­nante his­to­rie­fi­lo­so­fiske kon­stel­la­sjo­ner, Sebald med sine son­de­rin­ger i inn­fø­lin­gens pro­blem og for­ti­dens util­gjen­ge­lig­het, (den tid­lige) Godard med sine pop art-pro­vo­ka­sjo­ner – utgjør for det første en spri­kende liten kanon av euro­pe­iske for­fat­tere og ten­kere som alle opp­holdt seg ved ulike former for mon­ta­sje, og som arbei­det iher­dig med å dekom­po­nere ved­tatte sann­he­ter i uven­tede sam­men­stil­lin­ger. For det andre er det snakk om ten­kere som alle arbei­det med inten­dert pro­ble­ma­tiske grå­so­ner, med resir­ku­la­sjon av iko­no­gra­fisk mate­rie og uklare for­hold mellom ori­gi­na­li­tet og kopi. For det tredje er disse tita­nene – de kommer såpass tett og er såpass mar­kante at det uten tvil er snakk om en besver­gelse, en påkal­lelse av for­ti­dens nærvær i et øye­blikk av krise – ikke bare en måte å inn­skrive seg som kron­prins på, men i seg selv en ansats til en begyn­nende reflek­sjon over for­hol­det mellom for­gjen­gere og etter­kom­mere. «I’m at work, rea­lig­ning and inter­lock­ing bar­bu­les, lubri­ca­ting what are essenti­ally dead struc­tu­res with a fatty oil I’ve devel­o­ped for that pur­pose», som det sies på både selv­ref­sende og inder­lig vis i prosa­dik­tet «The Media».20

Men hvor er grense­opp­gan­gene mellom selvet som en kri­tisk-teo­re­tisk kol­lasj av sita­ter, og sub­jek­tet som et falskt selv, en maski­nell kom­post­haug av et pro­no­men­kon­strukt som vel­vil­lig lar seg resir­ku­lere, og som skyf­ler nedpå med kultur? I The Topeka School utøver Adam Gordon reto­riske piru­et­ter som munt­lig auto­mat­skrift. Som kongen av debatt­mes­ter­ska­pene på high school suger han til seg kom­mu­ni­ka­sjons­råd­gi­ve­rens frem­el­s­king av falske utsi­gel­ses­po­si­sjo­ner: «You can go agram­ma­ti­cal so long as they know it’s a choice, that it’s in quotes».21 Men selv om den reak­sjo­nære høyre­si­den har lagt beslag på skøyer­ak­tig opp­vig­leri, betyr det ikke at «de venstre­ori­en­terte» må holde seg for god for maske­spill. Til­sva­rende er det ikke et spørs­mål om hvor­vidt post­struk­tu­ra­lis­mens desa­vu­e­ring av sam­funns­mes­sige aksio­mer endte opp som en ufri­vil­lig ingre­di­ens i nyfa­scis­mens nett­verk av kon­spi­ra­sjons­teorier og løgner, men om hvilke stra­te­gier som kan ope­rere med både til­eg­nelse og kri­tikk uten å bikke over i ufor­plik­tende appro­pria­sjon – som i prak­sis betyr ren affir­ma­sjon. I «The Cir­cuit» over­fø­res grub­le­ri­ene til dik­tets eget enjam­be­ment: «I am trying to remem­ber what it felt like to believe / dis­junc­tion, non sequi­tur, injec­tion / between sent­en­ces might con­sti­tute / meaning­ful struggle against the empire».22 Dette er den ulø­se­lige knuten man kan kalle hete­ro­ge­ni­te­tens Janus­an­sikt, ikke det for­dum­mende tusen­kro­ners­spørs­må­let om hvor­vidt «post­mo­derne filo­so­fer» beredte grun­nen for Trumps komme ved å rela­ti­vi­sere sta­bile sann­he­ter og bruke sitat­tegn.

I essayet «Père Trump» (2017) har Hal Foster gitt en glim­rende, Freud-inspi­rert tolk­ning av det trumpske tiss- og bæsj-patri­ar­ka­tet som fort­satt – selv om de mest iher­dige støtte­spil­lerne har vist seg å være like van­kel­mo­dige som sin pre­si­dent – bely­ser til­trek­nings­kraf­ten Trump utøver i sin andre pre­si­dent­pe­riode:

No doubt many of his voters—and remem­ber that he rece­i­ved 63 per­cent of the white male vote in 2016—are sexist and racist, whether secretly or not; cer­tainly, most are angry at elites, too. But they are also—they are pri­ma­rily—excited by Trump, excited to sup­port him: there is posi­tive pas­sion here, not just neg­a­tive resent­ment. It may be dif­fi­cult for pro­gres­si­ves to see why, but one way is to sug­gest that he tapped into “the erotic tie” that binds the horde to the primal father. For this figure both embo­dies the law (he lords it over the brot­hers) and per­forms its trans­gres­sion (he can grope any woman). A potent double iden­ti­fi­ca­tion opens up: the brot­hers submit to the father as aut­hority and envy him as outlaw. And so, we have a cele­brity pre­si­dent (“when you’re a star you can do any­thing”) as throw­back primal father (the bully-in-chief), and there are legions of white guys who want to be his appren­tices.23

For­sø­ket på å gå hin­si­des typiske iden­ti­tets­po­li­tiske og øko­nomis­tiske for­kla­rin­ger, er verdt å stoppe opp ved: Kjær­lig­he­ten til Trump kan ikke redu­se­res til ond­sin­net res­sen­ti­ment og for­teg­net nos­talgi, men må også for­stås som et uttrykk for posi­tivt begjær, som en form for pro­jek­tiv iden­ti­fi­ka­sjon med ur-fade­ren i sin hittil siste, mest over­skri­dende tap­ning. I neste omgang er pro­ble­met Foster baler med i en rekke av essay­ene som ble samlet i What Comes After Farce? (2020), og som ikke har mistet noe av sin aktua­li­tet etter gjen­val­get i 2024, av samme art som det i Adornos tanke­bilde om den romerske ur-sati­ri­ke­ren Juve­nals «feil­ta­kelse» i Minima mora­lia (1951): «Sati­rens umu­lig­het i dag skyl­des ikke, slik sen­ti­men­ta­li­te­ten vil påstå, ver­di­enes rela­ti­vi­tet, fra­væ­ret av for­plik­tende normer. Men selve inn­for­stått­he­tens, iro­ni­ens for­melle a priori, er blitt til en inn­holds­mes­sig uni­ver­sell inn­for­stått­het», for «[iro­ni­ens] medium, dif­fe­ren­sen mellom ideo­logi og vir­ke­lig­het, har for­svun­net.»24 Altså: Når det ikke finnes et uten­for, kan det i det hele tatt finnes et inter­vall hvor den iro­niske kri­tik­ken har et minste­mål av arm­slag? Og desto mer: Når makten alle­rede er en selv­sa­ti­ri­se­rende fab­rikk for klov­neri og latter, hvor­dan skal man da detro­ni­sere en hers­ker – «Père Trump», etter Alfred Jarrys gale Ubu Roi – som ikke kunne ha brydd seg mindre om å bli lat­ter­lig­gjort?

Fos­ters spørs­mål til sam­tids­kuns­ten og den kri­tiske tenk­nin­gen kaster lys over Ler­ners vri på skyld­sam­men­hen­gen i Topeka – ten­årings­gut­tens reto­riske mes­ter­skap som før­skole for en hul, ling­vis­tisk begjærs­øko­nomi som tillot fascis­mens tomme språk å blomstre og avsond­ret all ond­skap til «de slemme» og «de gale» – og det blus­ser opp et nytt spørs­mål om de munt­lige krum­sprin­gene mellom fedre og sønner i Transcrip­tion: Hva kan og skal man i det hele tatt gjøre med kunst­ne­riske arve­rek­ker og kul­tu­relt arve­gods – for­ti­dens fedre, fed­re­nes kanon – i en epoke hvor his­to­rien enten annek­te­res i reak­sjo­nære gull­al­der­fore­stil­lin­ger eller avvi­ses som stø­vete og hege­mo­nisk?

Selv om fascis­mens fører­kult alltid har bydd på fan­tas­ma­tiske fore­stil­lin­ger om uover­vin­ne­lig mas­ku­lin potens, og selv om tri­um­fen til Adam Gordon anno The Topeka School var at han maktet å sno seg unna denne ame­ri­kanske skjeb­nen, er åpen­bart ikke poen­get med dis­ku­sjo­nen av arve­rek­ker i Transcrip­tion å kaste «far» eller andre «menn» under bussen. Tvert imot: Det er å finne en ny vri på over­le­ve­rin­gen av levd erfa­ring over­ho­det – filia­sjon, for­bil­der, inspi­ra­sjon og videre­fø­ring av sann­hets­verdi. Transcrip­tion er hel­dig­vis ikke en replikk i debat­ten om sta­tu­evel­ting og pen­sum­re­vi­sjon, men den sier noe vesent­lig om mulig­hets­rom­met for å for­valte for­ti­den, hegne om og gi honnør til tra­di­sjo­nen uten å bringe den til taus­het. Det som veller opp mellom Ler­ners replikk­veks­lin­ger er en grub­ling over hvor­vidt det over­ho­det kan eksis­tere en måte å holde tra­di­sjo­nen levende og ener­gisk på, som hver­ken rammer inn for­gjen­gerne på museum og gjør frem­brin­gel­sene deres til gull­korn på grav­støt­tene, eller som later som om kirke­går­dene ikke engang er nåtids­men­nes­ket ved­kom­mende. Ja, en prak­sis som avvi­ser hele den død­fødte dyna­mik­ken mellom for­stei­net idea­li­se­ring og reak­tiv, selv­ny­tende avvis­ning av kanon. Og videre: hvor­dan man kan iva­reta det for­trengte – tra­di­sjo­nen som skri­ker på døds­leiet – og like­vel forbli i pro­duk­sjo­nen av et menings­gi­vende språk­verk. Balanse­kunst mellom opprør og orden som sti­lis­tisk homeostase? Er det dette som skjer i Ler­ners frem­stil­ling av et sen­tralt øye­blikk i den inn­le­dende dia­lo­gen, når vete­ra­nen gjen­tatte ganger avbry­ter for­tel­le­ren, og roma­nen like­vel fast­hol­der Thomas’ skjøre utopi om det poli­tiske som stedet hvor drøm­mer blir sosiale rundt leir­bå­let – som ifølge ham fra­vris­ter psyko­ana­ly­sen dens beslag på drøm­men og gjør den kol­lek­tiv?

Selv­føl­ge­lig har det noe å si for nasjo­nens minste barn i dag – og for Lerner, som ett av dem – at den meta­fy­siske fars­fi­gu­ren er en despot med gul hud, dår­lige snitt på dres­sene, irri­te­rende dik­sjon og ufull­sten­dige set­nin­ger uten åpnin­ger mot noe annet enn egen pri­mær­nar­sis­sisme, og som aldri engang har egnet seg for iro­nisk appro­pria­sjon. Transcrip­tion gjør et bety­de­lig poeng ut av Thomas’ første audi­tive barn­doms­minne, Hit­lers røst over radioen, som han mer enn vel­vil­lig legger ut om til for­tel­le­ren under for­be­re­del­sene til inter­vjuet: «In my memory his voice rises wit­hout end. It’s strange that our brains will allow this––to hear a scale as eter­nally ascen­ding, an impos­sible stair­case. This is a won­drous but ter­rible fact of our wiring, how clockwise move­ment across the pitch class crea­tes this impres­sion. Pitch cir­cu­larity, it is called. Or a Shep­hard tone. In psychoa­cou­s­tics, which is a beaut­i­ful field, a quan­tum field. You must read my friend Diana Deutsch, as I’ve told you before. C‑sharp is heard as higher than C; D as higher than C‑sharp; D‑sharp as higher than D; and so on end­les­sly». Denne pas­sa­sjen får sin virke­kraft der refe­ran­sen til dik­ta­to­rens ende­løst repro­du­serte stemme, som for lengst er blitt en klisjé, opp­lø­ses i en mosa­ikk av asso­sia­sjo­ner, en poten­sia­li­tets­kvern som fødes av glem­sel – demen­sens følge­feil – og utro­lig nok gjøres denne mosa­ik­ken til en for­ut­set­ning for å ikke stanse, for et tan­kens mer.25

Alt dette skjer først når mono­lo­gen styk­kes opp og iso­le­res, utset­tes for ytter­li­gere for­tolk­ning, men det er hele poen­get – det er Thomas-skik­kel­sens, og roma­nens, egen opp­ford­ring: denne tale­strøm­men er alle­rede este­ti­sert av hukom­mel­sens vel­vil­lige omskri­vin­ger, av den for­hen­væ­rende stu­den­tens hen­fø­relse. Er ikke denne stem­men, som er fler­tall, som nekter å stille seg pent opp i fami­lie­struk­tu­rens gram­ma­tikk, men som har slut­tet å oppo­nere mot fami­lien i hvert nye påhitt, og hvis vellyd ikke er audi­tiv, men et drønn av mulige betyd­nin­ger – er ikke ned­teg­nel­sen av denne stem­men et utkast til en annen måte å lytte til, til­egne seg og for­lenge tra­di­sjo­nens stem­mer på? Transcrip­tion slut­ter på et både for­son­lig og enig­ma­tisk vis. Max over­le­ve­rer – tra­de­rer – et minne om sin fars begeist­ring for glass­blå­serne i Dres­den, faren og sønnen bak den besnæ­rende kul­tu­relle bota­nik­ken på Har­vards natur­his­to­riske museum. De ble lik­vi­dert under de alli­er­tes teppe­bom­bing, og de ble begra­vet sammen, men de lever videre, som en knapt merk­bar berø­ring: «And then he did his thing he hadn’t done to me in ages, maybe since I was a little kid. He leaned toward me and took both my hands, like this. ’For fear of vibra­tions, low voices in their pre­sence.’ […]»26

*

Det er ikke uten­ke­lig at roma­nens ånde­lige far Thomas også er en eksil­tysk avart av Thomas Pyn­chon, som der­imot aldri har og aldri kommer til å la seg inter­vjue. I Vine­land (1990) finnes den store mot­stan­den i pro­vi­so­risk neste­kjær­lig­het – et sett med radi­kale fami­lie­ver­dier der de sym­bolske fed­rene er omskif­te­lige og flytt­bare, både som ling­vis­tisk ordens­makt, anti-struk­tur­prin­sipp og som fak­tiske roman­skik­kel­ser. Pyn­chons elegi over den ame­ri­kanske mot­kul­tu­rens ende­likt, 60-tal­lets død etter Rea­gans entré, er imid­ler­tid mer enn en knir­kete hymne til alle de fri­mo­dige impul­sene og affek­tene som ble inn­dratt i stats­ap­pa­ra­tet og kapi­ta­len for å sovne, og som mang­fol­dig­gjør seg selv på hver eneste neste bok­side. Og det er heller ikke bare den melan­kolske ana­ly­sen av en sado­ma­sochis­tisk dans mellom opp­rø­rer og suve­ren som fort­set­ter å pirre tanken, selv om også den er både dris­tig og i høy­este grad gyldig den dag i dag.

Nei, det er hvor­dan Pyn­chon frem­mer blød­men og pap­pa­vit­sen som fun­da­ment for utfol­del­sen av et mindre ufritt sub­jekt. Altså: «Marquis de Sod», en avdan­ket Hol­ly­wood-skue­spil­ler og hage­stell-baron som fak­tisk pisker det grønne gres­set til tårene sild­rer i rekla­mene sine, «’Crab­grass won’t be’ave? Haw, haw! No pro­blem! Zhust call – the Marquis de Sod.… ’E’ll wheep your lawn into shepp!’»?27 Deleuze og Guat­ta­ris rhi­zo­ma­tiske ugress? Whit­mans gras­strå på kabel-tv? En meto­nymi for alle tul­lin­gene som dyrker og røyker gress under DEAs bistre oppsyn og ivrige rifle­løp? Her utgår ikke alle de idio­tiske avstik­kerne, de mange hundre mikro­his­to­riene som sprek­ker opp og smyger seg under og inn i hver­andre, fra et såkalt «over­flø­dig­hets­horn». Ned­falls­fruk­ten, bief­fek­tene, den hver­dags­lige lat­te­rens skjulte mer­ver­dier, er selve over­far­ten til andre intel­lek­tu­elle og per­sep­tu­elle ter­ri­to­rier, til en sub­jek­ti­vi­tet som laller av gårde uten å la seg smøre med det objekt­re­la­sjo­nelle mare­rit­tet som ellers går under nav­nene «makt» og «mot­makt».

Å jam­føre Pyn­chons lyser­giske digre­sjons­mani med Ler­ners intel­lek­tua­li­se­rende, hum­rende sam­men­føy­nin­ger er en blind­gate, men deler de tross alt ikke et visst syn på fars­lo­ven og språ­ket, og er det ikke i Transcrip­tion at dette valg­s­lekt­ska­pet for første gang har gitt seg til kjenne? New Yor­kers anmel­der har helt rett når han påpe­ker at den er gjen­nom­sy­ret av ødi­pale struk­tu­rer, stikk i strid med hva for­fat­te­ren selv har pro­kla­mert.28 (Her er han i godt sel­skap: både Jean-Paul Sartre og Dag Sol­stad erklærte at de aldri ville ta livet av far, enten fordi han alle­rede var borte, eller fordi han ikke var tote­misk.) Men les­nin­gen går glipp av hva Lerner fak­tisk gjør med den ødi­pale grunn­kon­flik­ten. Her melder arven seg mindre som et strengt og for­ma­nende supe­rego og mer som et usyn­lig biblio­tek: ver­dens­lit­te­ra­tu­ren som leke­tøy på barne­rom­met. Hvis pappa fort­satt er loven har han tatt bolig i Geor­ges Perecs kaleido­sko­piske skatt­kam­mer av for­bil­der og barne­les­ning heller enn i Blooms blo­dige ago­nis­mer og pro­duk­tive feil­les­nin­ger. Hvis det hege­mo­niske språ­ket fort­satt er her, er det i stykke- og smule­form. Og hvis melan­ko­lien i møte med det tapte fars­ob­jek­tet ennå ikke har gitt seg, er roma­nen et utkast til en sorg­pro­sess som en dag kan være like flek­si­bel og fan­tasi­rik som den avdø­des mon­ta­sjer, der de lenge etterpå fort­set­ter å mane til mer ånd og atter mer tenk­ning.

  1. Ben Lerner, Transcrip­tion (2026). London: Granta, s. 3. ↩︎
  2. Transcrip­tion, s. 11. ↩︎
  3. Ben Lerner, The Lights (2023). London: Granta, s. 105. ↩︎
  4. Ben Lerner, The Topeka School (2019). London: Granta, s. 280. Thomas Lundbo har over­satt Ben Ler­ners tre for­rige roma­ner til norsk. For fly­tens skyld, siden Transcrip­tion ikke har blitt over­satt i skri­vende stund, site­rer jeg gjen­nom­gå­ende fra de engelske ori­gi­nal­ut­ga­vene. ↩︎
  5. Transcrip­tion, s. 32. ↩︎
  6. Ibid., s. 20–21. ↩︎
  7. Ben Lerner, «The Story­tel­ler». The New York Review of Books, 21. okto­ber 2021. https://www.nybooks.com/articles/2021/10/21/wg-sebald-storyteller/ ↩︎
  8. Adrian Nathan West, «A Por­trait of the Artist as an Artist Potray­ing the Artist». The Baffler, 23. april 2026. https://www.newyorker.com/magazine/2026/04/06/transcription-ben-lerner-book-review ↩︎
  9. Don DeLillo, Under­world (1998) [1997]. London: Pica­dor, s. 3. ↩︎
  10. Transcrip­tion, s. 10. ↩︎
  11. Ibid., s. 24. ↩︎
  12. Ibid., s. 27. ↩︎
  13. Ibid., s. 27. ↩︎
  14. Ibid., s. 13–14. ↩︎
  15. Ibid., s. 39. ↩︎
  16. Ibid., s. 43. ↩︎
  17. Gilles Deleuze & Claire Parnet, Dia­lo­ger. Køben­havn: Basi­lisk, 2015 [1977], s. 144. ↩︎
  18. Transcrip­tion, s. 24. ↩︎
  19. Judith Butler, «Why Donald Trump will never admit defeat». The Guar­dian, 20. januar 2021. https://www.theguardian.com/commentisfree/2021/jan/20/donald-trump-election-defeat-covid-19-deaths ↩︎
  20. The Lights, s. 43. ↩︎
  21. The Topeka School, s. 206. ↩︎
  22. The Lights, s. 65. ↩︎
  23. Hal Foster, «Père Trump» i What Comes After Farce? Art and Cri­ti­cism at a Time of Deba­cle (2024) [2020]. London: Verso, s. 34–35. ↩︎
  24. The­odor W. Adorno, Minima mora­lia. Reflek­sjo­ner fra det beska­di­gede livet (2010) [1951]. Over­satt av Arild Linne­berg. Oslo: Pax, s. 242–243. ↩︎
  25. Transcrip­tion, s. 37. ↩︎
  26. Ibid., s. 130. ↩︎
  27. Thomas Pyn­chon, Vine­land (1997) [1990]. London: Pen­guin, s. 46. ↩︎
  28. Giles Harvey, «The Ample Rew­ards of Ben Ler­ner’s Slen­der New Novel». New Yorker, 30. mars 2026. https://www.newyorker.com/magazine/2026/04/06/transcription-ben-lerner-book-review ↩︎

Ben­ja­min Yazdan (f. 1992) er ph.d. i lit­te­ra­tur, kri­ti­ker og fag­re­dak­tør for bok­serien Exis­tenz Film.