Hvem skal jeg betale skatt til, når jeg bor i Sverige og arbeider i Norge, gitt de og de variablene? Hvert år har jeg blitt sittende i lange telefonkøer til noen som jobber i skattemyndighetene som viser meg videre til noen andre som ber meg vente, før linjen blir brutt og jeg må begynne på nytt. Skrekken er å bli tatt i å gjøre feil når jeg har handlet i god tro. Å bli tatt på fersken i å bryte regler jeg ikke engang visste fantes. Å bli en forbryter uten å ha skjønt når og hvordan jeg ble det. Det er en servil skrekk, jeg vet det – den hviler på redselen for at myndighetene i de fortellingene om beskyttelse jeg inngår i, skal fradømme meg rettigheter og livsgrunnlag, at jeg skal skyves ut i mørket der utenfor, der de gråter og skjærer tenner.
Iblant har jeg selv satt meg i kinkige situasjoner fordi jeg har vært for stolt til å spørre om hva som gjelder og slik blottstille min uvitenhet, min uverdighet. Men nå er det annerledes. Jeg kan bare spørre AI. Aldri har jeg fått klarere og enklere og mer instruktive svar på kortere tid hva gjelder spørsmål om skatt, enn jeg har fått fra AI, som verken dømmer meg eller avslører meg. AI er tålmodig og velvillig. At hen knapt kan kjenne noen glede i sannheten, gjør ingenting, så lenge hen har tilgang på all relevant informasjon og kan svare momentant og oppklarende når jeg behøver det. Hvordan lade et dødt bilbatteri? Spør AI. Dagens meny på Saffran & Vitlök? Spør AI.
AI taler med englers og menneskers tunger, og når jeg googler «Gi keiseren hva keiserens er og Gud hva Guds er», forklarer AI uten videre hva det betyr: at man skal adlyde de jordiske myndighetene men samtidig ikke glemme sine plikter overfor Gud. Det handler om å finne en balanse, påstår AI, mellom å være en god borger (betale skatt) og å være en from troende (overholde de religiøse budene).
Men i hvilken sammenheng sa egentlig Jesus det der om å gi keiseren hva keiserens er? «Religiøse ledere prøvde å sette en felle for Jesus ved å spørre om det var riktig å betale skatt til den romerske keiseren,» forteller AI. «Hvis han sa nei, kunne romerne arrestere ham for opprør. Hvis han sa ja, ville mange jøder bli sure fordi de hatet den romerske okkupasjonen.» Så hva gjorde han? AI igjen: «Jesus ba om en mynt, pekte på keiserens ansikt på den, og forklarte at man skal gi keiseren det som tilhører ham, og Gud det som tilhører Gud.» Okei, så Jesus lot mynten tale for seg selv og unnvek dermed å si ja rett ut, for da ville mange jøder bli sure?
Kort tid før de religiøse lederne ville lage en felle for Jesus, hadde han jaget ut pengevekslerne og duehandlerne fra tempelplassen og ytret de berømte ordene om at huset hans skulle være et bønnens hus for alle folk. Mente Jesus at man kunne oppholde seg både i røverhuler og i huset hans – gudshuset – bare man passet på å sprite hendene på terskelen mellom børs og katedral? Om vi skal tro AI, ja: Under overskriften «Hva det betyr i praksis» å gi keiseren det som tilhører ham, forklarer AI at mennesket lever under to ulike myndigheter samtidig – «en politisk/samfunnsmessig og en religiøs/moralsk».
*
Det må være Luther som har hvisket AI noe i øret om det «verdslige» og det «åndelige» regimentet, slår det meg. Luther fikk panikk da bøndene – som hadde latt seg inspirere av hans oppgjør med kirkelig makt- og pengemisbruk – gjorde opprør mot den landeiende adelen, deriblant mot fyrstene Luther hadde alliert seg med etter at han hadde blitt ekskommunisert av paven. Så Luther påstod at fyrstene, hans beskyttere i denne verden, var innsatt direkte av Gud for å bevare freden i det verdslige regimentet, det vil si for å holde orden på sine undersåtter med lov og sverd og tukt. Gi fyrstene hva fyrstenes er.
Du kan «betale skatt, følge landets lover og forholde deg til samfunnssystemet» samtidig som din «dypeste tro, samvittighet og åndelige lojalitet» tilhører Gud, forsikrer AI meg om. Det er nok ikke bare toregimentslæren som spøker i bakgrunnen her, men også en splittende antropologi som hviler på den kristne distinksjonen mellom det indre og det ytre mennesket.
Om du lever i en verden som begrenser og bestemmer den du er og hvilken aksjonsradius du har, som «uomskåret» eller «kone» eller «slave» eller hva det måtte være, er du likevel mer, forkynte Paulus. Med noe i deg kan du samtidig leve i en annen og sannere troskapsrelasjon, til en herre som ikke er herre slik eksempelvis den romerske slaveeieren var det – i kraft av sin styrke. I dåpen blir man, som Paulus formulerer det, Guds barn og derfor medarvinger i Guds rike.1
Slik Luther tolket Paulus kunne den kristne med sitt indre menneske være rettferdiggjort av Gud gjennom nåden, samtidig som han med sitt ytre menneske stadig ville falle tilbake i synd. I denne verden var mennesket ubehjelpelig i arvesyndens vold, derfor var det nødvendig med et verdslig regimente som med styrken i ryggen kunne tukte den gamle Adam til lydighet.
Paulus mente nok ikke at den kristne uforstyrret kunne oppholde seg i den gamle Adam og forfølge sine egeninteresser på markedsplassen som sekulær borger uten at den nye Adam med statsborgerskap i gudsriket tok skade av det. Det gjorde nok ikke Luther heller, selv om han med sin splittende antropologi så å si åpnet veien for en kapitalistisk ethos, der entreprenøren i beste fall kunne la sitt virke i det sekulære, der egeninteressen er lov, gavne gudsriket, der kjærligheten er lov, gjennom filantropi.
Det vi har lært å kjenne som sekularisering, ble initiert under reformasjonen og handlet i praksis om at store eiendommer ble overført fra kirkens folk til fyrstene i de nye europeiske statsdannelsene. Dette var også begynnelsen på en prosess som frikoblet økonomi fra etikk, en prosess som kulminerte med nyliberalismen, som drives av ideen om at religion er noe som pågår i katedralen og privatsfæren, finansiert av aktivitetene på markedet, som er en verdifri sone der kristendommens ursynd, egeninteressen, har blitt en dyd av nødvendighet som den usynlige hånd forvandler til det felles beste: økonomisk vekst.
Så lenge du lar mynten med keiserens bilde ligge urørt i lomma mens du oppholder deg i gudshuset, går det bra. Var det dét Jesus mente, da han ifølge AI pekte på keiserens ansikt på mynten og «forklarte» at man skal gi keiseren det som tilhører ham, og Gud det som tilhører Gud?
I Galilea og Judea på Jesu tid var det selvsagt ikke selvsagt at alt økonomisk liv kunne sorteres inn under det som hadde med finans og handel å gjøre, mens alt rituelt liv per definisjon var uøkonomisk. I den agrare landsbykulturen der Jesus vokste opp, var en økonom (gr. oikonomous) en forvalter med regnskapsplikt. Det fantes tider for å høste og tider for å så; det fantes slaver, land, ressurser; og det fantes herrer som eide slavene, landet og ressursene og som holdt sine betrodde forvaltere ansvarlige for husholdningen. Det fantes også sosiale kredittsystemer, og det fantes upersonlige penger i vareform – altså mynter. Skatt til keiseren ble betalt med denarer, skatt til tempelet ble betalt med tyrianske shekler. Denne mynten (med guden Melkart på den ene siden og en ørn på den andre) hadde, blant annet på grunn av sin høye sølvgehalt, blitt brukt i tempelet i mange hundre år.
Påskehøytiden var høysesong for pengevekslerne, siden de mange pilegrimene som strømmet til Jerusalem måtte veksle inn sine greske og romerske mynter i tyrianske shekler for å kunne betale tempelskatten. (Det mange kanskje ikke vet, er at tempelet også fungerte som en slags jødisk nasjonalbank. Rike aristokrater forvarte pengene sine blant tempelets skatter, og prestene var bankmenn som formidlet lån.) Påskehøytiden var også høysesong for salg av forskriftsmessig rene offerdyr, siden det var upraktisk for pilegrimer som kom langveisfra å frakte med seg egne dyr. Fortrinnsvis ble det ofret okser og får, men de fattige som ikke hadde råd til å ofre et lam, kunne ofre en due. Pengevekslerne og duehandlerne kunne under de religiøse høytidene kort sagt slå mynt på den økte etterspørselen etter shekel og duer.
Rett før episoden med denaren refset Jesus forvalterne av det rituelle livet, prestene og de skriftlærde, med en lignelse om bønder som har misbrukt oppdraget som var betrodd dem av Gud (Mark 12,13–17). Det opprørte kanskje Jesus at prestene sanksjonerte dyresalg og myntveksling på tempelplassen og slik ble medløpere i et system som profitere på fattige menneskers fromhetsliv. Jesus mislikte at forvaltere av det religiøse livet ikke bare agerte portvoktere til det som skulle være et rom for alle, et bønnens hus for alle folk, men også stakk inngangspengene i sine egne lommer. Slik forvandlet de det som tilhørte Gud – som i lignelsene iblant opptrer som en generøs festfikser som snur opp og ned på ethvert rangsystem hva bordplasseringen angår – til privateiendom. Mine penger.
Prestene og de skriftlærde hadde altså en viss grunn til å frykte Jesus som hadde folket med seg da han refset dem for utroskap i tjenesten. Så de sendte noen av fariseerne og herodianerne til ham for å «fange ham i ord». Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke? Skal vi betale eller la det være?2 Om Jesus hadde svart i tråd med sitt messianske oppdrag – non serviam – ville de romerske myndighetene ganske riktig kunne henrette ham for oppvigleri.
Vis meg en denar, sa Jesus, som selv ikke hadde noen denar på seg. Denaren var myntet av den romerske keiseren Tiberius. På framsiden var keiserens profil, kronet med seierskrans. Rundt bildet stod inskripsjonen «Ti Caesar Divi Aug F Augustus», som betyr «Tiberius Caesaer, ærerik sønn av Gud, Augustus». Baksiden av mynten viste den romerske fredsgudinnen Pax, med inskripsjonen «Pontif Maxim», som betyr høyesteprest. De som brukte denarer var framfor alt soldater, romerske tjenestemenn og skatteinndrivere, forpaktere med regnskapsplikt overfor romerske landeiere, og de jødiske lederne som av pragmatiske grunner samarbeidet med imperiemakten. Som i de andre romerske koloniene på denne tiden, nøt de en relativ autonomi i forvaltningen av det religiøse livet, så lenge keiseren fikk sitt: skatt eller tributt.
Spørsmålet Jesus stiller dem er tofoldig, hvem sitt bilde og hvem sitt navn står på mynten, og det burde selvsagt få noen bjeller til å ringe hos enhver skriftlærd. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Du skal ikke ha andre guder enn meg. Du skal ikke gjøre deg noe bilde av Gud. Du skal holde Guds navn hellig og skrive det inn i hjerte og sjel, på dørposten din og på byporten. Med sin listige talehandling tvinger Jesus de lærde til å bekjenne sin utroskap. Keiserens, sier disse som uten videre kan fiske opp en denar fra lomma, og som selvsagt vet at ifølge loven og skriftene tilhører alt Gud.
I sitt berømte essay om sivil ulydighet fra 1849 skriver Henry David Thoreau at Jesus svarte herodianerne according to their condition: Om dere bruker penger hvis gyldighet og verdi er garantert av Cæsar, om dere gladelig nyter av de fordelene det gir å være lydig mot Cæsar, så gi ham tilbake noe av det som tilhører ham når han forlanger det: Gi Cæsar det som tilhører Cæsar og Gud det som tilhører Gud, leaving them no wiser than before as to which was which; for they did not wish to know.3
*
Jeg husker godt den lille lykkerusen mine første egne penger ga meg. Det var en regnfull dag i Bangladesh. Jeg gikk i første klasse på den lille norske skolen i Brahman Bazar, dit jeg ukependlet fra Moulvi Bazar der familien min bodde på den tiden. Denne dagen tok jeg på meg min gule sydvest, den som farfar hadde tatt med på besøk fra Norge. Farfar hadde jobbet som koffertbærer i mange år for SAS, noe som gjorde at han fikk rabatt på flyreiser og kunne besøke oss iblant. Jeg stakk hendene i lommene, og der, i den venstre lomma, kjente jeg noe hardt og kaldt og rundt. Opp av lomma fisket jeg en blank mynt, en norsk femkroning. Jeg tok den med til moren i den norske vertsfamilien min, som fikk meg til å forstå at det var en skatt jeg hadde funnet! Hun lot meg veksle inn kronene i takka, hele femti takka fikk jeg, i sedler, for mynten jeg hadde funnet i lomma.
Hva hadde jeg gjort for å fortjene femti takka? Ingenting. Jeg hadde vært heldig, og hellet ble straks forvandlet til en følelse av berettigelse. Jeg hadde blitt velsignet, jeg var utvalgt. Jeg var en slags prinsesse. Jeg hadde allerede øvd litt på følelsen, i rollen som prinsessen på erten. Elevene på småskolen, vi var fem eller seks, la flere madrasser og dyner oppå hverandre, og øverst skulle jeg ligge og vri og vende på meg. Jeg hadde ikke fått blund på øyet hele natten, jeg hadde blitt både gul og blå. Det var sånn dronningen som hadde lagt en ert helt underst i tårnet av ederdun fikk rede på at jeg var en ordentlig prinsesse som virkelig fortjente prinsen, i kraft av, ja, av hva da, min adel?
Femti takka, en formue! For dem kunne jeg kjøpe meg hva jeg ville. Så jeg gikk til den lille dokanen på hjørnet og kjøpte hele sortimentet av drops. Det var mine drops. Jeg var rik. Jeg kunne være generøs. Jeg ble midtpunkt i barneflokken, delte ut drops i hytt og pine, beholdt kanskje noen ekstra til meg selv.
Mitt minne av femkronen i lomma som ble forvandlet til femti takka som ble forvandlet til drops, drops, drops, er et minne av helt uventet å ha fått en tryllekunstners makt: Bli drops, kunne jeg si med pengene, og det ble drops. Men dropsene hadde jo ikke havnet i kioskenav seg selv. Noen hadde laget dem, noen hadde fraktet dem, og til slutt var det noen som veide dem opp og leverte dem til meg over disken.
I før-monetære samfunn, påpeker den britiske klassisisten Richard Seaford i boka Money and the Greek Mind (2004), ble sosial makt utøvd enten med fysisk styrke gjennom trusler om vold, eller ved overbevisning.4 Greia med å ha penger på lomma, er at man verken må ha voldskapital for å få folk til å gjøre ting for seg, eller må appellere til pliktfølelse med henvisning til ideologi og moral. Penger er et maktmiddel som marginaliserer det kulturelle limet vi kaller religion, «det som binder». Når Seaford snakker om penger, er det vel å merke penger i en bestemt form han har i tankene: fiatpenger. Revers og advers, det er hva myntens to sider kalles, der den ene siden, summen, ikke har gyldighet uten den andre siden, stempelet som viser til den som garanterer myntens verdi; det kronede hodet. Kongen.
På den ene siden av mynten jeg fant i lomma på den gule sydvesten var det et kronet løveemblem og angivelsen av myntens verdi som betalingsmiddel, på den andre siden var det en profil av Kong Olav V. Alt for Norge, stod det under profilen. Det som gjorde femkroningen til en skatt og meg selv til en slags prinsesse, hadde på en eller annen måte med forbindelsen til Norge å gjøre, det forstod jeg.
Men jeg kunne ikke gjøre meg forstått med en norsk femkroning hos mannen i dokanen. Pengene måtte oversettes til den lokale valutaen. At de fem kronene i Norge knapt ville rekke til en Snickers eller en Dajm – dette var i 1980 – visste jeg ennå ikke. At lønnen som ble utbetalt til mine foreldre fra misjonsorganisasjonen, ville ha plassert dem under fattigdomsgrensen i Norge, samtidig som den gjorde dem rike nok der på landsbygda i Bangladesh til selv å kunne lønne både en aja og en kokk og en nattevakt, var ikke noe jeg behøvde å forholde meg til. Mye i livet var gåtefullt. Inntil videre forstod jeg at jeg tilhørte en fortelling om beskyttelse som ikke hadde sitt sentrum der jeg befant meg, i Bangladesh, men i et land langt borte som het Norge og som var et forjettet land. Kong Olav!
Vi kunne stole på Olav fordi Olav kunne stole på Franklin D. Roosevelt. Fordi kona til Olav flørtet med Franklin under krigen. Det er i det minste hva som antydes i TV-serien Atlantic Crossing. Noe som selvsagt skapte en forbigående tillitskrise i relasjonen, men som gavnet nasjonen. Huset vårt. Som fikk stå, og som ble rikere og rikere takket være sikkerhetsgarantier fra Amerika.
*
In God we Trust står det på den amerikanske dollaren. Helt siden Bretton Woods-avtalen i 1944 er det den som har utgjort ankeret i det globale finanssystemet. Først med sikkerhet i amerikanske gullreserver. Så, etter at gullstandarden i 1971 ble forlatt på grunn av inflasjon, gjennom det såkalte petrodollarsystemet. USA inngikk en avtale med gulfstatene om at oljehandelen skulle gjøres opp i dollar. Gulfstatene lovet å investere overskuddet fra salget av råolje i amerikansk gjeld og vestlige aksjemarkeder, i bytte mot våpensystemer og militær beskyttelse. På denne måten ble gullreservene erstattet med et system for «resirkulering» som sikret en konstant og global etterspørsel etter amerikanske dollar.
Ekofist-feltet ble oppdaget i 1969, året før foreldrene mine dro til Bangladesh. At dette eventyrlige funnet kom hele det norske folket til del, berodde på en blanding av flaks og bevisst politisk styring: I 1963 hadde Norge erklært suverenitet over den norske sokkelen, i 1972 ble Oljedirektoratet opprettet for å sikre nasjonal kontroll, i 1974 ble det bestemt at staten skulle styre petroleumsvirksomheten, i 1990 ble Oljefondet opprettet.
Jeg ble født i 1973, under et tre måneders «hjemmeopphold» i Fredrikstad, samme år som Kong Olav lot seg fotografere på Holmenkollbanen i anorakk og skilue, for å vise at han var en av «oss». 1973 var året da OPEC-landene iverksatte en oljeboikott for å straffe land som støttet Israel under Jom Kippur-krigen. Norge merket krisen i form av høye bensinpriser og «bilfrie helger». På lengre sikt ledet krisen til at oljeprisene ble stabilisert på et høyere nivå, noe som innebar enorme inntekter til den norske staten. Som norskfødt ble jeg innlemmet i den fortellingen om beskyttelse som var det norske sosialdemokratiet med sin felleskasse hvis forvaltere skattebetalerne lenge har hatt tillit til, og hvis ethos kongehuset har vært bærer av.
*
Det moderne, individualistiske autonomi-idealet hviler i stor grad på en idé om at hver og en av oss har såkalt selvbestemmelsesrett, at vi bestemmer over det som tilhører oss: vår egen kropp, vår egen tid. Denne selvbestemmelsesretten omfatter retten til å tjene sine egne penger.
Betyr det at frihet framfor alt er en rettighet, retten til å eie? Og er retten til å eie også en eiendom, som det følgelig står oss fritt å gjøre hva vi vil med, slik vi kan gjøre hva vi vil med kroppen vår, tiden vår? Mye tyder på at vi tenker på rettigheter nettopp som noe vi eier. Men dermed tildekkes det faktum at én persons rettigheter alltid motsvares av en annen persons plikter. Min frihet til å ytre meg motsvares for eksempel av andres plikt til å ikke straffe meg for mine meninger. En slik frihet er ikke noe jeg har privat eiendomsrett til, siden den strengt tatt ikke kan eies. Det er ikke et gode jeg approprierer for privat bruk. Det er tvert imot et gode som bare finnes for dem som deltar i en felles praksis. Et meningsfullt hverdagsliv består i stor grad av pliktbasert praksis som opprettholder goder som bare finnes i den grad de deles: kultur, språk, avtaler, institusjoner, og, ja, frihet. Hvem er det vi tjener, når vi tjener penger?
Problemet med penger er at de tingliggjør det som egentlig ikke er annet enn sosiale relasjoner. Penger er fordringer. Penger kan akkumuleres. Penger er makt. Og keiserens makt var framfor alt en medial makt.
I Hellas oppstod ideer om en kosmisk orden med en usynlig, sentralisert, guddommelig makt parallelt med at bruken av mynter i de framvoksende bystatene erstattet den homeriske verdens gaveøkonomiske praksiser. Richard Seaford påpeker eksempelvis at 500-tallets Xenophanes’ forestillinger om én enkelt gud som på magisk vis, ved hjelp av sin tankekraft, kontrollerer alt, korresponderer med pengenes rolle i den nye styringsformen som monarkiet utgjorde i Hellas. Hadde det vært to pengeformer ville den ene snart blitt absorbert av den andre: «politisk makt, opprettholdt og gjennomsyret av enhetlige penger, er i seg selv enhetlig – mest påfallende i tyrannens skikkelse. Guddommelighet er makt og må derfor (i det minste der politisk makt sammenfaller med pengemakt) være ‘én’.»5
Med pengenes hjelp kunne en konge ekspandere sin maktsfære utover naturlige territorielle og sosiale begrensninger. Pengene spilte med andre ord en avgjørende rolle i den antikke diskursen som forbandt kongemakt med monoteisme. Samtidig fornemmet man at pengemakt gjorde det mulig å forbryte seg på en fordekt måte mot de etiske normene som skapte sosial stabilitet i bystaten. Tyrannens egenmektige undergravelse av felleskapsbærende tradisjoner og religiøs praksis er hos de antikke moralfilosofene og tragedieforfatterne tett forbundet med misbruk av penger. Tyrannen som med pengenes hjelp setter seg i gudenes sted og utløser samfunnsmessig kollaps, er et hybrismotiv: Hovmod står for fall.
Finnes det overhodet penger med sann gyldighet, i den betydningen at vi kan vite, når vi bruker dem, at vi tjener det gode, det sanne, det skjønne? Innsikten i at pengemakt gjør det mulig å forbryte seg mot etiske normer uten at det setter spor i regnskapsbøkene, leder til ideen om at det må finnes en høyere herre som utstyrer sine tjenere med mer redelige regnskapsføringsteknikker, og som benytter seg av en sannere og mer rettferdig målestokk når han stiller dem til ansvar og feller sine dommer, enn hva fyrstene av denne verden gjør.
Da Jesus sa gi keiseren hva keiserens er og Gud hva Guds er, kan han knapt ha ment at det var mulig å gjøre disse to tingene i én og samme gest. Jesus tilkjente ikke den romerske keisermakten noen guddommelig legitimitet. Men sett at keiseren ble kristen og troen på den ene guden og sønnen hans og den hellige ånden ble statens religion?
Da Konstantin gjorde kristendommen til statsbærende religion på 300-tallet, opphørte tilsynelatende hele dilemmaet om hvorvidt det var rett å betale skatt til keiseren. Konstantins omvendelse hadde gjort at mange kristne forbandt det romerske imperiets velmaktsdager med kristendommens seier. Det gjaldt blant annet den første kirkehistorikeren og Konstantins biograf, Eusebius (265–340). Konstantin fullførte det Augustus hadde påbegynt, mente Eusebius, da han lot det gå ut bud om at alle folkeslag skulle innskrives i manntall. Josef og Maria dro da til sin hjemby Betlehem. Slik fikk Augustus en nøkkelrolle i den frelsesøkonomiske historien, idet han la til rette for Jesu fødsel, selve inkarnasjonen, dette at Gud tok på seg en tjeners skikkelse.
Roma hadde bygd ut infrastrukturen som gjorde det mulig å spre evangeliet og forene alle folkeslag til én harmonisk husholdning med Gud som far og overhode og keiseren som betrodd forvalter i faderens og sønnens bilde. Konstantin autoriserte de romerske myntene med en pregning av seg selv som økonom med blikket rettet opp, mot den ene og sanne guden i hvis tjeneste han regjerte. Som religionshistorikeren Devin Singh formulerer det i boka Divine Currency (2018): «Lik mynter som setter det keiserlige bildet i sirkulasjon samtidig som de er til nytte for sine brukere, slik bringer inkarnasjonen Guds bilde – Logos – inn i den immanente sfæren til skapelsens velsignelse.»6
Det var avgjørende for Eusebius, som hadde lest sine grekere, å få fram at Konstantin kjente sin plass i skapelseshierarkiet, at han hersket med blikket rettet mot Gud – det gode, skjønne og sannes høyeste prinsipp. Konstantins rivaler var falskmyntnere og tyranner, hevdet Eusebius, mens Konstantin selv hersket med guddommelig legitimitet.
Men da det romerske imperiet begynte å rakne, mistet Eusebius’ politiske teologi som gjorde det til én og samme sak å gi keiseren det som tilhørte keiseren, og Gud det som tilhørte Gud, mye av sin overbevisningskraft. Augustin, som var vitne til sammenbruddet og hadde sett hvordan makt korrumperer, argumenterte så å si for at det fantes to valutaer; én verdslig og korrumperbar – det vil si sekulær – og én spirituell og ikke-korrumperbar. På denne siden av himmelen vil riker komme og gå, hevdet Augustin i Gudsstaten, som han skrev etter plyndringen av Roma i 410. Guds rike er av et helt annet slag og kan aldri realiseres gjennom verdslig imperiebygging. Romerrikets fall skyldtes at den romerske ideologien hvilte på den gamle Adams syndige natur – det at han valgte å «søke sitt eget» istedenfor å søke Gud i kjærlighet til sin neste. Alle har vi del i den gamle Adam så lenge vi lever på jorda, slik tenkte Augustin, men de kristne lever i denne verden – voldens, forvirringens, ondskapens rike – som pilegrimer som stadig må kjempe mot kjødets fristelser i visshet om at de har sin skatt et annet sted, i det evige, himmelske Jerusalem, der sannheten er konge og kjærligheten lov.
I sine bekjennelser skriver Augustin at da Jesus ble korsfestet ga han kroppen til denne verdens hersker, mens han ga sjelen sin tilbake til Gud. «Han selv, den enbårne, ble skapt for å være visdom, rettferdighet og hellighet for oss, og han ble regnet blant oss, og han betalte regningen, tributten til Cæsar.»7 Her synes Augustin å tilslutte seg den såkalte løsepengeteorien for frelse. At Gud kjøpte mennesket fri fra gjeldsslaveri under denne verdens fyrste med Jesus som løsepenge. Men hvordan kan det ha seg at Augustin, som før Luther var den som mest iherdig insisterte på at mennesker ikke kunne smigre Gud med gode gjerninger – nåden var ren gave – likevel gjorde en transaksjon til selve omdreiningspunktet i frelsesdramaet, som om den allmektige skaperguden måtte underkaste seg juridiske eiendomsreguleringer av denne verden?
De pregede myntene var et verktøy som frambrakte et spesifikt sosialt område helt og holdent avsatt til egennyttig ervervelse av materielle ting. Det er en av kristendommens ironier at nettopp de skulle få en så avgjørende metaforisk funksjon i teologenes utlegning av den sanne kristne troen som universalnøkkel til forløsning fra bøyene som gjør oss til gisler under denne verdens fyrster: egeninteresse, egoisme, hovmod. Dante, som var helt på linje med katolsk teologi da han plasserte sin tids finansfolk som tjente penger på penger i helvetet, drar eksempelvis veksler på en middelaldersk tradisjon for å framstille Kristus som en pengeveksler som med et øyekast kunne avsløre falskmyntneri. Ved himmelens port ber Peter Dante ta fram beviset på sin tro, og pengen i Dantes pung er skinnende og rund, med en pregning som uten tvil vitner om en sann og ekte tro.8
Som kirkefaderen Tertullian (160–220) formulerte det i De Idolatria, er gudsbildet preget i mennesket slik keiserens bilde er preget i mynten, gi derfor «bildet av Cæsar, som er på mynten, til Cæsar, og bildet av Gud, som er på mennesket, til Gud», for hva skulle vel tilhøre Gud, spør han, om alt tilhørte Cæsar?
*
Etter at AI har forklart hva Jesus ikke sa rett ut, men egentlig mente, nemlig at det er rett å betale skatt til keiseren, spør hen pedagogisk: «Vil du vite mer om hvordan dette sitatet har blitt brukt i forholdet mellom kirke og stat opp gjennom historien?» Jo, det vil jeg jo, men først må jeg få klarhet i en sak. Hvor mye energi går med på et google-søk med AI? Gi konkrete eksempler! Her er svaret:
📺 9 sekunder med TV-titting: Energien som går med på å generere AI-svaret tilsvarer å ha en helt vanlig TV stående på i i underkant av ti sekunder.
☕ 1 sekund med mikrobølgeovn: Hvis du starter en kraftig mikrobølgeovn, bruker den like mye strøm på det aller første sekundet som AI-en bruker på å gi deg svaret sitt.
💡 2 minutter med en moderne LED-pære: Du kunne holdt en vanlig LED-lyspære (på 7 watt) lysende i drøyt to minutter med samme energimengde.
💧 Vannforbruk: I tillegg til strømmen går det med omtrent 0,26 milliliter vann (cirka 5 dråper) til å kjøle ned datasenteret for akkurat ditt svar.
🌪️ Problemet oppstår når vi Ganger det opp
Én enkelt AI-generert tekstbit bruker forsvinnende lite strøm alene. Utfordringen for klimaet og strømnettet oppstår fordi vi søker milliarder av ganger hver eneste dag.
Når Google ruller ut AI-svar som standard for hundrevis av millioner av brukere, blir de små «TV-sekundene» fort til gigantiske datasentre som krever like mye strøm som hele land.
Jeg leser at de sju største amerikanske teknologigigantene – Nvidia, Microsoft, Apple, Alphabet, Amazon, Meta og Tesla – nå har oppnådd en samlet markedsverdi som overstiger hele EUs bruttonasjonalprodukt. Men hva slags «verdi» er egentlig dette, som måles i slike svimlende summer?
Penger er et byttemiddel og et mål for verdi, det har vi jo lært. Arbeidsverdi, sa Marx. Størknet mannesvette, sa Aasmund Olavsson Vinje. Mannesvette som ennå ikke er svettet, presiserer bankmann Arne Kloster i en pedagogisk artikkel på Norges Banks nettsider, siden de fleste penger som er i omløp i dag er kontopenger, noe de private bankene tryller fram hver gang de utsteder et lån.9 Penger er med andre ord: fordringer. Verdiene kontopengene representerer realiseres så å si i samme stund som de forsvinner igjen, det vil si når låntakere betaler avdrag og renter.
Penger gir seg ut for å være frivillig inngåtte kontrakter mellom slike som har rettigheter. Eiendomsrett. Om ikke annet til sin egen kropp; retten til å sette sin svette i pant. Men hvem svetter? Etter den industrielle revolusjonen har penger mer og mer blitt fordringer på energi. Det påpeker for eksempel systemøkonomen Nate Hagens i podkastserien The Great Simplification. Det fossile brenselet vi bruker på ett år til å drive maskinene som lager de tingene pengene jager, forteller han, tilsvarer fem hundre milliarder årsverk mannesvette. Økonomisk vekst kalles det, når vi brenner opp disse verdiene som gjennom millioner av år har blitt lagret i jorda i form av naturgass, kull og olje. Hva vil skje den dagen brenselet tar slutt og økosystemet ikke lenger leverer alt vi til nå har tatt ut på forskudd, gratis?
Teknologigigantenes markedsverdi avspeiler på den ene siden forventninger – om kostnadseffektivisering og automatisering som vil gi konkurransefortrinn og store framtidige gevinster. Men, gitt det ekstraksjonsøkonomiske paradigmet, representerer disse «verdiene» samtidig enorme og urimelige krav – på energi og sjeldne jordmetaller. Ingen skyer uten maskinparker og gruvedrift.
Hver gang du googler og lar AI generere et «svar» i form av et sammendrag, gir du søkermotorens og den kunstige intelligensens børsnoterte eiere i Silicon Valley det som rettelig tilhører dem. Eller gir du også keiseren det som burde tilhøre Gud: din oppmerksomhet, din tillit?
*
Paulus ga inntrykk av at det var innlysende hva som til enhver tid tilhørte hvem. «Gi alle det du skylder dem», skrev han til menigheten i Roma. «Betal skatt til den som skal ha skatt, toll til den som skal ha toll, vis respekt for den som skal ha respekt, gi ære til den som skal ha ære» (Rom 13,7). Nå strevde åpenbart Paulus med å holde orden på flokken sin, hvorfor skulle han ellers formane de kristne i Roma til å leve «sømmelig som på lyse dagen, ikke i festing og fyll, hor og utskeielser, strid og misunnelse» (Rom 13,13)? For å gi sine formaninger ettertrykk, forklarte han at all myndighet kommer fra Gud, og at de som motsetter seg myndighetene motsetter seg Guds gode ordning. Det fantes styresmakter som skulle sikre ro og orden, og Paulus så ingen grunn til at de romerske kristne skulle sette seg opp mot disse styresmaktene, som han lot til å mene var innrettet slik at de som hadde gjort seg fortjent til straff, ble straffet. «For styresmakten bærer ikke sverd uten grunn, men er Guds tjener som skal fullbyrde hans straff over den som gjør det onde» (Rom 13,4).
Samtidig kan vel ikke Paulus ha ment at enhver myndighetsperson med et sverd i hånda tjente Gud? Tjente Paulus selv Gud før han ble Paulus? Da han var Saulus og forfulgte de kristne? Var ikke mange av de som ble helgenforklart i kristendommens første århundrer slike som sa non serviam til styresmakter som ville ha dem til å avsverge sin tro?
Nei, Paulus kan ikke ha ment at de romerske lovene i ett og alt føyde seg etter en høyere, guddommelig rettferdighet. Allerede i neste avsnitt henviser han da også til en annen lov enn de romerske lovene – nemlig de jødiske budene. Han ramser opp flere av dem, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, før han sier som Jesus, at de kan sammenfattes i ett eneste: Du skal elske din neste som deg selv. «Kjærligheten gjør ikke noe ondt mot nesten. Derfor er kjærligheten oppfyllelse av loven» (Rom 13,10).
*
Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det. Dette er en av de bibelske devisene jeg har vokst opp med. Som vitalt organ forbindes hjertet gjerne med det spontane i motsetning til det automatiske, med det organiske i motsetning til det organiserte, med det naturlige og ekte i motsetning til det kunstige, med varme følelser i motsetning til kald rasjonalisme, med intuisjon i motsetning til fornuft, med det unike i motsetning til det utbyttbare, ja, med det menneskelige i motsetning til det umenneskelige.
Alle disse motsetningsparene kan det selvsagt være grunn til å problematisere. Filosofen Bernard Stiegler hevdet for eksempel at vi overhodet ikke kan snakke om mennesket uten å snakke om teknologi.10 Mennesket er en art som ikke kan overleve uten å bruke verktøy. Bevisstheten, minnet, ja tiden selv medieres gjennom verktøyene vi bruker. Men, slår det meg, var det ikke likevel også for Stiegler noe menneskelig som stod på spill da han nærmet seg teknikken som farmakon – som botemiddel og gift? Var det ikke hjertet også han ville bevare, da han adresserte farene ved å outsource tenkning, minne og navigasjon til algoritmestyrte automater uten forpliktelse på annet enn hva de er programmert til: å øke antallet klikk, antallet transaksjoner, antallet flyreiser; å øke antallet penger i omløp.
Hva er egentlig dette «hjertet» som må bevares framfor alt vi bevarer, hvor har personligheten, samvittigheten, oppmerksomheten, sjelen og kjærligheten sitt sete i en tid da selv hjerter lett kan byttes ut? Det Stiegler forstod, var at hjerte-verdiene ikke kunne bevares gjennom noen splittende egentlighetsdiskurs. I hans farmakologiske tenkning er ikke det organiske og det organiserte motsetninger. Det er fordi vi kan lagre minner og erfaringer utenfor våre biologiske kropper, i bøker og kunst og verktøy, at kunnskap kan overføres fra en generasjon til en annen. Men om for mye av kunnskapsoverføringen eksternaliseres, står mennesker i fare for å tape følelsen av mening og tilhørighet: Dette er nemlig noe vi bare kan oppleve gjennom å være skapende, gjennom arbeid og tilknytningsprosesser, gjennom praktiske kunnskapsformer.
Stiegler fryktet at de store språkmodellene skulle bidra til det han så på som en «proletarisering» av menneskets indre – av tenkning og dømmekraft. Ikke bare praktisk kunnskap – altså kunnskap som manifesterer seg gjennom ulike synlige kroppsteknikker – er praktisk, mente nemlig Stiegler, også tenkning var for ham en praktisk kunnskapsform, nedfelt i levende og, ja, svettende kropper.
I Stieglers «organologi» utvikler menneskets biologiske kropp seg sammen med tekniske organer, «organisert uorganisk materie», men også sammen med sosiale organer – institusjoner, språk, politiske organisasjoner og økonomiske systemer. Om automatiseringsprosessene skjer for raskt, oppstår det en «organologisk krise», forklarte han.11
Hvordan er våre biologiske blodomløp forbundet med de infrastrukturene som regulerer monetære gjeldsrelasjoner i det samfunnet vi lever i som i en artifisiell livmor? «Nesten alle betalinger til og fra offentlig sektor kan nå gjøres digitalt, inkludert skatter, avgifter, ytelser, lønn, anskaffelser og brukerbetalinger», leser jeg i et skriv til den norske regjeringen, forfattet, merkelig nok, av noen som kaller seg «Mastercard».12 Mastercard påstår at betalinger er «blodomløpet i det digitale samfunnet, både i offentlig og privat sektor», og derfor «mener» Mastercard «at den nye digitaliseringsstrategien bør inneholde tiltak for å forenkle, beskytte, effektivisere og øke tilgjengeligheten for betalingsstrømmer i offentlig sektor».
Med sin digitaliseringsstrategi har den norske statsadministrasjonen underlagt seg plattformgigantenes økende kontrollmakt med sine tekniske innretninger for «fri flyt». Denne kontrollmakten, som reduserer mennesket til en behavioristisk manipulerbar maskin gjennom tracking, targeting, tracing, ranking, scoring, mapping, profiling, hviler på en viss grad av frivillighet, juridisk forankret i samtykkeerklæringene man må skrive under på for å få tilgang til de offentlige tjenestene, som i alt større grad veves sammen med de privateide plattformenes virksomheter: Sikkerhetstjenester, helse, skole, byråkrati.
Hvor mye koster en pacemaker, undrer jeg. Hvem betaler for den? Får jeg hjertesvikt i Norge eller Sverige kan jeg enn så lenge regne med at det offentlige tar på seg kostnadene for å operere inn denne lille, elegante saken som kan regulere hjertets rytme og gi meg et lengre liv. Dette hjelpemiddelet som bistår hjertemuskelen i å holde kroppens infrastruktur i live. En pacemaker kan i prinsippet fjernstyres; slås av eller på av noen som befinner seg i et kontrollrom. Det er bare lovreguleringer og sikkerhetsrutiner som forhindrer at de som har makt til å redde liv, ikke bruker den samme makten til å ta liv. Om keiseren plasserer sine menn i kontrollrommene og gir dem makt til å skru av pacemakeren kan jeg bli et lett bytte for utpressing. Ikke lett å si non serviam da.
*
Kjærlighet til penger, sa Paulus, er roten til alt ondt. Men pengene i seg selv anså han ikke som onde. De var simpelthen et verktøy, som også kunne brukes i det godes tjeneste. Nei, Paulus så ingen grunn til at romerske borgere som ble kristne, av den grunn skulle fraskrive seg borgerskapet og fordelene det ga: Man kunne benytte seg av veinettet romerne hadde bygd ut; man kunne kjøpe varer på markedet med de romerske myntene; hadde man eiendom, ble den beskyttet av det romerske rettsvesenet på lik linje med andre borgeres eiendom. Selv tjente Paulus penger på å lage telt. Pengene han tjente og som ble brukt i nesten alle daglige transaksjoner og som gjorde det mulig for ham å reise på kryss og tvers i det romerske imperiet, var med stor sannsynlighet mynter preget med den korrupte og brutale keiser Neros bilde. Paulus kunne trøste seg selv og de andre «som var kalt» med at de – selv om de altså oppholdt seg i verden, ikke var helt og holdent av den. I den grad man tjente og brukte penger som romersk borger, var det uvilkårlig penger hvis gyldighet og verdi var garantert av keiseren – så fikk vel Paulus gi Nero noe av det som tilhørte Nero når han forlangte det.
Jeg husker fra barndommen at ordet «teltmaker» iblant ble brukt om misjonærer som ikke var ansatt av noen organisasjon, slik foreldrene mine og kollegene deres var, men som tok seg vanlige jobber på like vilkår som de «lokale». Jeg trodde de het teltmakere fordi de kunne sette ned teltpluggene hvor det skulle være, som en slags nomader. De var omgitt med en aura av frihet og mot; de måtte kanskje avstå fra mer enn misjonærene som hadde familier og tjenere og bodde på misjonsstasjoner, men så hadde de heller ikke regnskapsplikt overfor noen «hjemmeledelse».
Jeg googler teltmaker og får fram nettsidene til noen som kaller seg «Tent Norge». Å være i «fulltidstjeneste for Gud» er ikke uforenlig med å «jobbe i det pulserende samfunnslivet», står det. Nettsidene har tre poster, en med et bilde av en ung gutt med caps og ryggsekk som liksom skuer visjonært ut i framtiden: Du er mer enn en student! En annen med glade kolleger på en fargerik arbeidsplass: Du er mer enn en fagperson! Og en tredje med en mann i farta med brun stresskoffert. Du driver mer enn business!
Jeg får følelsen av at Tent har baktanker, at det er noe de vil selge meg med dette oppfordrende språket. Du er mer! Under fanen «Om oss» står det: «Vi identifiserer, rekrutterer, trener og følger opp studenter, arbeidere, fagfolk og forretningsfolk kontekstuelt for å være dyktige tverrkulturelle ambassadører for Guds rike studiesteder og arbeidsplasser over hele verden.» Det er noe klingende bjelle-aktig over denne teksten, den er kanskje maskinoversatt fra engelsk? Kursene og programmene de tilbyr heter da også Go Experience, Go Equipped, Go Ahead, Go Together.
«Vi søker Guds rike først i alt vi gjør», forteller Tent. Jo, han sa jo det, Jesus, i Bergprekenen. Hva skal vi spise? Hva skal vi drikke? Hva skal vi ha på oss? Slike ting er det bare hedningene som bekymrer seg for, sa Jesus, før han sa til sine følgere at om de søkte Guds rike først, så skulle de få alt det andre i tillegg (Matt 6,31–33).
Go go, sier Tent Norge, men ta først et av våre kurs, da, så lover vi å trene dere opp til å bli dyktige ambassadører for Guds rike. Tent «fokuserer på hele verden, men tar samtidig spesielt hensyn til de unådde gruppene». Man tar seg lenger med penger enn uten, og for å nå de unådde kan det være lurt å inngå i det pulserende samfunnslivet som lønnsarbeider med noen dollar på lomma. In God we Trust.
Jesus var ikke en religionsstifter. Han visste ikke hva kristendom var. Han var en jødisk reformator som ville renovere huset han kalte sitt. Mitt hus skal være et bønnens hus, sa han, og fordrev pengevekslerne og duehandlerne fra tempelplassen. Og til dem som lurte på hvem han hadde sin myndighet fra, da han gjorde det, og som ville sette ham fast med et vanskelig spørsmål – skal vi betale skatt til keiseren eller skal vi ikke det – sa han: Vis meg en denar. Så gi keiseren det som tilhører keiseren. Leaving them no wiser than before as to which was which; for they did not wish to know.
*
Hvem har bildet sitt på denaren, spør Jesus, og tvinger så å si prestene til å bekjenne sin utroskap mot jødenes Gud, for ifølge loven og skriftene tilhører jo alt ham. Men på hvilken måte tilhører alt Gud? Det er her lignelsene om gudsriket blir litt forvirrende, for ligner ikke Gud på høyst jordiske konger når han sender slavene sine og så sin egen sønn for å hente ut paktet? Hva er forskjellen på å betale pakt til en landeier og skatt til en keiser, og hva gjør arvingen, sønnen, til noe annet enn en skatteinndriver?
Kanskje gir Jesus selv et hint i en gåtefull episode i evangeliene der tempelskatt kommer på tale. I Kapernaum, kan vi lese i Matteusevangeliet, kom de som krevde inn tempelskatt til Peter og spurte om mesteren hans betalte skatt, og Peter svarte bekreftende. Nå hadde de riktignok ingen penger å betale tempelskatten med, og Jesus spør Peter hvem jordiske konger vanligvis krever toll eller skatt av, om det er «av barna sine eller av de fremmede», og da Peter svarer de fremmede, sier Jesus: «Så går jo barna fri! Men for at vi ikke skal støte dem, så gå ned til sjøen og kast ut et snøre! Ta den første fisken du trekker opp, og når du åpner gapet på den, vil du finne en sølvmynt. Den skal du gi til dem for meg og deg» (Matt 17,24–27).
Forutsetter Jesus at tempelskatt inndrives på vegne av det jødiske husets rettferdige konge og Gud, og at han, sønnen, derfor burde gå fri? Ja, at skatten egentlig burde tilfalle ham, arvingen? Å betale tempelskatt er, kunne man tenke seg, å vise en slags familiær lojalitet med en fortelling om beskyttelse og tilhørighet, en religion, som rituelt opprettholdes og fornyes nettopp av tempelet, der betrodde prester har ansvar for felleskassa. Jesus så ingen grunn til å demonstrere illojalitet mot den jødiske religionens forvaltere i Kapernaum. Han ville ikke «støte dem» ved å nekte å betale tempelskatten. Dermed dette merkelige mirakelet. Peter, fisker og menneskefisker, får en fisk med en sølvmynt i munnen, så han kan betale skatt for de to. For Jesus, sønnen, og for seg selv.
Det som blir påfallende i evangeliene, er at når skatt i form av mynter kommer på tale, hva enten skatteinndriveren er keiseren eller tempelet, er det som om en sprekk slår igjennom religionen, «det som binder»: For hvem er det jordiske konger krever inn skatt fra? De fremmede, ikke de egne. Er det ikke som om Jesus likevel sår tvil om at det overhodet er rimelig å tenke seg den himmelske kongen som skatteinndriver, siden det virker lite sannsynlig at det vil finnes «fremmede» å inndrive skatt fra i Guds rike?
I det romerske imperiet var det keiseren som garanterte denarens gyldighet i kraft av sin militære styrke. Koloniene keiseren hadde bemektiget seg gjennom krigføring, ble keiserens eiendom. Med sin eiendom kan man, mente romerne, gjøre hva man vil. Innbyggerne som krigsherrene ikke drepte, fikk leve på keiserens nåde, enten som slaver som ble revet ut av sine sosiale sammenhenger og satt til hardt kroppsarbeid i imperiets sentra, eller mer eller mindre som før, mot at de betalte keiseren tributt eller skatt.
Så, hva er forskjellen på å betale pakt til en landeier og skatt til en keiser, og hva gjør arvingen, sønnen, til noe annet enn en skatteinndriver?
Den Gud Jesus lærer disiplene å tiltale som far, er framfor alt skaper og livgiver. Alt godt kommer fra Gud, og det var tradisjon at jødiske bønder skulle ofre førstegrøden til Gud som et uttrykk for takk. Gi Gud det som Guds er. Gud stod ikke som keiseren i spissen for en fremmed militærmakt som de fromme var skyldige sitt liv, siden de ikke hadde blitt drept, og som de følgelig måtte gi tributt til. Takkeofferet var noe annet enn skatt til keiseren, det beseglet ikke en asymmetrisk bytterelasjon mellom fremmede, det lignet mer på betrodde tjeneres uttrykk for takk til den store giveren, han som hadde gitt dem en vingård å forvalte.
For Jesus var økonomi og religion forbundet i ideen om tjenerskap. Frihet var ikke penger på lomma, men frihet til å velge hvem du ville tjene. Ingen kan tjene to herrer, sier Jesus i Bergprekenen, rett før han sier det der om å søke Guds rike først: «Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon» (Matt 6,24). Mammon er et arameisk ord for «eiendom» – penger, rikdom, jordisk gods. Mer spesifikt er det navnet på en demonisk kraft, og ordet betyr «det man setter sin lit til».
Selv om den romerske imperialismen hvilte på plyndring og utsuging av koloniene, ville imperiemakten selv gjerne framstille sitt forhold til koloniene som en vinn-vinn-situasjon, der koloniene ga fra seg merverdien av sin produksjon samt visse friheter i bytte mot den relative religiøse autonomien og militær «beskyttelse»; i bytte mot å innlemmes i den store ordningen, Pax Romana. Og for at denne ordningen skulle holde, behøvde imperiemakten selvsagt folk i koloniene som ville samarbeide. Landshøvdinger og skatteinnkrevere. Kong Herodes den store, som ble konge av Judea gjennom å smiske med Roma mot sine landsmenns vilje. Sakkeus som var en liten mann, en bittebitteliten mann. Han klatret opp i et morbærtre, for han ville Jesus se. Og han ble så glad for at Jesus besøkte ham at han lovet å gi bort halvparten av alt han eide til de fattige, og firedobbelt tilbake til dem han hadde presset penger fra. Sannelig, sa Jesus da, «i dag er frelse kommet til dette huset» (Luk 19,9).
I Judea og Galilea på Jesu tid var det vanskelig å bortse fra det faktum at det neppe var mulig å bli rik på helt og holdent rettskaffent vis. Man får anta at mange av de som tolket den jødiske loven og gjorde tempeltjeneste forsøkte så godt de kunne å balansere omsorgen for sine landsmenn med lojalitet mot den romerske imperiemakten. Men systemet innbød også til korrupsjon på alle nivåer, og Jesus var ikke nådig i sin kritikk av opportunister og selvrettferdige hyklere. Det virker likevel ikke som han gjorde noe identitetspolitisk nummer ut av dette med penger; han hadde jo ingen problemer med å la seg beverte av Sakkeus, skatteinndriveren. Da han ba de religiøse lederne som ville «fange ham med ord» om å vise ham en denar, var det formodentlig ikke for å avsløre dem som romerske medløpere, men for å invitere til refleksjon.
*
Hvem tjener vi når vi tjener penger? Hva er det som gjør oljepengene til «våre» penger? Hvem er «vi»? Og hvem er det som garanterer de norske oljekronenes gyldighet, med sikkerhet i hva? Kan vi stole på dem?
Som teknologi betraktet er også penger et farmakon. Men pengepolitikken og prissettingssystemet vi har levd med siden opprettelsen av Bank of England og den industrielle revolusjon har gjort oss energiblinde. Som perverst incentivsystem har pengene gjort oss alle medavhengige i en økonomisk superstruktur som helt har mistet kontakten med de biofysiske realitetene som gjør livet mulig. Slik sett er dét Bernard Stiegler kalte en organologisk krise også en verdikrise.
Ifølge termodynamikkens andre lov beveger alle systemer seg mot høyere uorden. Fysikeren Erwin Schrödinger myntet i 1943 begrepet negativ entropi om livsprosesser som bandt og strukturerte energi i en slags lommer av orden innenfor rammene av den universelle tendensen mot energitap, uorden, alienasjon og forfall. Stiegler mente at industrikapitalismen og platformkapitalismen påskyndet entropien med sin øde-leggelse av komplekse og livsfremmende økosystemer. Bare i lokale systemer som fostrer tenkning, gjensidig omsorg, skapende og fellesskapsbyggende aktivitet, mente Stiegler, kan vi yte negentropisk motstand mot disrupsjonsprosessene vi er midt inne i.
Om det ikke er mulig å tjene Gud med oljepenger, som var oljepengene et «rent» medium, kan det likevel være mulig å forholde seg farmakologisk til dem? Forvandle gift til motgift? Om penger er fordringer på framtiden, burde det ikke være mulig å gi oljefondets forvaltere et oppdrag? Investere pengene i virksomheter som ikke jager energi og som ikke måler verdier utelukkende i profitt og krigsprofitt, ja, i virksomheter som setter folk, ikke bare penger og maskiner, i arbeid, i skapende og regenerativt arbeid?
*
Paulus skriver til menigheten i Korint: «Hva annet har du enn det du har fått? Og har du fått noe, hvorfor skryter du som om det ikke var en gave? Men dere er allerede så mette! Dere er alt blitt så rike!» (1 Kor 4,7–8). Menigheten i Korint har åpenbart blitt så selvtilfredse og selvrettferdige at de ikke uten videre vil la Paulus rettlede dem. Hvem har han egentlig sin myndighet fra? Fra Jesus Kristus, sa Paulus.
Og hvem hentet Jesus sin myndighet hos? Hvem hadde gitt ham fullmakt til å oppføre seg som han gjorde da han på egenmektig vis kalte tempelet sitt hus? «Min kongsmakt er ikke av denne verden», sa Jesus da Pilatus og øversteprestene konfronterte ham med spørsmålet om myndighet. «Var min kongsmakt av denne verden, hadde mine menn kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødenes ledere. Men min kongsmakt er ikke herfra» (Joh 18,35–36). Jesus hentet med andre ord sin myndighet fra et sted hinsides det politiske og økonomiske maktspillet han var utlevert til. Men hva slags hinsides er det snakk om?
«Så skal dere se på oss», skriver Paulus til korinterne, «som Kristi tjenere og forvaltere (oikonomous) av Guds mysterier. Av forvaltere kreves det at de viser troskap» (1 Kor 4,1–2). For Paulus, en romersk borger, var dilemmaet knyttet til å tjene og bruke penger med keiserens bilde på, ikke like akutt som det var for Jesus og hans landsmenn. Bruke penger var, om man ikke ukritisk satte sin lit til dem, mulig å underordne troskapen mot Gud og forvaltningen av Guds mysterier.
Enda mindre akutt ble dilemmaet – i alle fall tilsynelatende – da den romerske keiseren ble kristen. En periode kunne man, slik Eusebius hevdet da han utformet en politisk teologi der keiseren ble forstått som Kristi tjener og økonom, innbille seg at å gi keiseren det som tilhørte keiseren og Gud det som tilhørte Gud, var noe man kunne gjøre i én og samme gest. Men etter romerrikets sammenbrudd og insinuasjonene om at dette var de kristnes skyld, siden de hadde overgitt de romerske gudene, utformet Augustin sin alternative teologi, der han nettopp ville skille, mellom religion og politikk, mellom denne verden, der de økonomiske betingelsene var knapphet og kamp om godene, og nådens orden. Guds mysterier var det kirken som skulle forvalte, mente Augustin. Og kirkens oppgave var å avbilde Guds evige fredsrike i denne verden.
Saeculum betyr tidsalder. Tider skal komme og tider henrulle, og til tidene hører institusjoner som mennesker lager for å regulere det sosiale livet. Ingen institusjoner er evige: Det innså Augustin da det romerske imperiet brøt sammen. Derfor kunne, mente han, ingen verdslig myndighet herske med gudommelig legitimitet.
Men det betydde ikke at de som så på seg selv som forvaltere av Guds mysterier skulle slutte å stille de verdslige myndighetene til ansvar. Eller at de verdslige myndighetene kunne ta sin legitimitet for gitt, i og med at de hadde styrken og voldsmonopolet på sin side.
Det som demrer for den som leser lignelsene om gudsriket, er at selve ordet «tilhøre» betyr ulike ting i de to relasjonene – til keiseren og til Gud. Det som tilhørte Gud, var kjærlighet og takknemlighet. For livet som er oss gitt. For de livsopprettholdende nettverkene av relasjoner som både bærer oss og forplikter, som nærer og fortærer. Når Jesus sier at den som gjør oppofrelser i troskap mot Gud, kan vente seg lønn i himmelen, er det ikke sikkert han mener at alt dette andre i tillegg er noe den som søker gudsriket først vil kunne hente ut som en gevinst i det hinsidige. Jesus så antakelig heller ikke på «nåden» som ufortjent slik en plutselig gevinst på en spilleautomat er det.
Jesus levde i en verden, får man påminne seg om, der mesterskapets egenverdi ikke helt og holdent var blitt underordnet markedets bytteøkonomiske kalkulasjoner. Mesterskap handler om ferdigheter, og ferdigheter kan man som kjent ikke kjøpe, de kan man bare tilegne seg gjennom å etterligne og øve. I dette er nåde og anstrengelse tett forbundet. I dette kan nåden også forstås som en frukt av anstrengelsen idet mestringens glede innfinner seg, idet opplevelsen av flyt kan avløse strevsomme øvelser; det være seg i dans, sang, arbeid, lek, omsorg.
*
Mamma, den går själv! Vi stod borte ved det rødmalte gjerdet og så over til naboens tomt, som hadde begynt å ligne en golfbane. En liten svart greie på hjul krøp omkring på den store, skrånende plenen der. Signe, som var i toårsalderen, pekte skrekkslagen på robotgressklipperen mens hun klamret seg til beinet mitt.
Vi var på besøk hos Signes farmor Lilly på Hedås. Hver vår tok Lilly med seg alle potteplantene sine fra leiligheten i Karlskoga og flyttet inn på dette landstedet ved Klarälven utenfor Forshaga, der det fantes en arv hun ville føre videre. Arven etter Ida, Lars’ farmor. Det var i 2012 vi stod og så på robotgressklipperen, Signe og jeg. Samme år hadde Lars’ bok De levandes land kommet ut, den andre i et tobindsverk om Hedås – som går tilbake til 1600-tallet, da bygda tok form, og følger alle generasjonene som har levd der fram til Lars’ egen.
Signe brukte å sitte på trappa til det gamle rødmalte huset på Hedås og «kolosofere», som hun sa, med Lilly. De er avbildet i boka En by invid älven der Lars ville skrive om de ulike plassene og menneskene som bor i bygda nå (som har blitt mer enn et tiår siden). Om människotiden. Det er bokas undertittel. Helt i begynnelsen skriver han om Ida. Stemmen hennes. Ljuld hänger ihop, skriver han. Platser hänger ihop med ljud. På motstående side er et fotografi av et gammelt stativ med en veiv til å veive opp vann fra brønnen med. Det er intenst grønt rundt omkring, man skimter engen bak, midtsommerblomstene. Det var jeg som tok bildene til den boka med et digitalkamera. Det var før jeg helt sluttet å ta bilder. Magien var allerede i ferd med å forsvinne for meg. Den var knyttet til begrensningene, innser jeg. Begrenset antall negativer. Begrenset antall klikk. Alt man ikke visste i det man visste. Tiden det tok å vente i mørke på at noe skulle stige fram fra ingenting. Bildet som åpenbaring.
Jeg ser på bildet med det rustnende brønnstativet. To tinnbøtter står der også, mest til pynt, vil jeg tro. Grønnsværet omkring er for intenst grønt. Jeg hadde glemt å lagre bildet i rå-format, husker jeg nå. Hadde bare jpg-filen, med de automatisk innstilte fargejusteringene. Kjenner en slags fatigue når jeg ser på bildet. Det får meg til å tenke på alle hagene jeg hadde stirret øynene våte på i alle venterommene jeg hadde sittet i de seneste årene, på grunn av sjukdom i familien. Husdrømmer. Landliv. Hager med hvite flassende putti-skulpturer. Hvite, flassende blomsterpotter med pelargoner. Hvite, flassende duer i hver sin nisje i et utstudert oppmurt gammelt steingjerde som det vokser klatreplanter med hvite, flassende blomster på. Hvitmalte, flassende smijernsmøbler ingen noensinne vil sitte på. En shabby chic drøm i et venterom.
Lilly arbeidet også på en drøm, men den var ikke like utstudert som i ukebladene. De gamle tingene på Hedås tilhørte stedet og hadde ikke blitt laget for å se gamle ut. Det nærmeste man kom utstudert var kanskje de to tinnbøttene ved brønnen, som jo ikke var i bruk. Jeg fulgte så å si instruksjonene fra tinnbøttene da jeg tok bildet. Innstillingene på kameraet gjorde resten: grønnfargen, som jeg nå gjenkjenner som kitsch.
Men for Lars var stedet med brønnstativet mer enn et bilde. Det var Ida eksakt bevart i minnet, med stemme og med bøtte. Han skriver:
Jag behöver bara tänka på denna plats, på brunnsanordningen, så finns den, även som ljud. Jag hör alldeles exakt. Och hör då också min farmor, Ida, lika exakt. Hennes röst, om än bara som nånting som snabbt klingar till. En tonträff i minnet. Och skymten av henne också. Om än bara som ljuspartiklar som drar över ett ansikte och en gestalt med en hink i ena handen. Så länge brunnsanordningen med sin vev står där framkallar den sig även om jag bara tänker på den. (Om den jämnades med marken kanske jag aldrig skulle tänka på den mera.) Platsen finns alltså i min hjärna, och i några andras. Så länge den gör det och i de ögonblick den gör det finns också Ida vid exakt bevarat liv, med röst och med hink, precis där. Men den starka misstanken är naturligtvis att hon finns där fullständigt oberoende av min eller andra hjärnor. Där och på alla möjliga andra ställen. Med annat i händerna. Det förefaller mig fullkomligt rimligt, ja det är omöjligt att bortse från. Men om som sagt brunnsplatsen togs bort, schaktades igen … Då vet jag inte om hon skulle finnas där längre.
Midt i den siterte sekvensen blar man til neste oppslag i boka. Der har jeg plassert et annet bilde av det samme brønnstativet, tatt på lengre avstand, på senvinteren, ingenting grønt i dette bildet, som er tatt mot en blekt glødende senvintersol som kaster et skrått lys gjennom løvløse greiner, over et bølgende teppe av snø liksom løst utkastet over landskapet, over engen. Brønnstativet med sin vev stikker svart og spinkel opp fra snøen.
Å veve vann opp fra en brønn. En lite brukt kroppsteknikk nå for tiden. Vi får vårt rene, rennende vann rett fra springen. Vi tar det for gitt. Som så mye annet. Det er så mye som går selv, helt av seg selv. Også på Hedås, der Lillys eldste barnebarn i år lot ljåen stå for isteden å installere en robotgressklipper av nyeste modell. Med intelligent kartläggning via satellitnavigering och vision-teknik navigerar din robotgräsklippare effektivt på gräsmattan för ett utmärkt resultat och oavbruten klippning.
I fotoboka vår om Hedås som kom ut i 2016 noterer Lars at Lilly, ved 87 års alder, fortsatt klipper gresset selv med en liten traktorgressklipper: Det tar henne to timer.
For egen del har jeg gitt opp å holde gressplen. Plenen på torpet, plenen rundt huset vårt i Sunne, har blitt eng og villnis. Jeg behøver ikke innrømme at jeg er lat, jeg kan si at jeg tar hensyn til det biologiske mangfoldet, til pinnsvinene. Og så har jeg lest meg opp på gressplenens historie. De ble først laget på 1500-tallet for å beskytte franske og engelske fyrster mot overraskelsesangrep: Områdene rundt borgene ble ryddet for trær og busker for oversiktens skyld. Senere ble plenen et symbol på velstand og rikdom, først hos adelen, så hos dem som ville være adel og hadde råd til å avstå fra jordbruksmark. Først da gressklipperen ble oppfunnet, ble plener allemannseie. Nå har også robotgressklippere blitt det. Men Signes reaksjon den gangen i 2012 har satt avtrykk i meg, det er noe uhyggelig med disse maskinene, som går selv. Uhyggen ble forsterket da jeg plutselig befant meg midt inne i Peter Johanssons installasjon på Alma Löv museum of Unexp. Art i 2023: Ikke mindre enn tolv roboter formet som svarte gravsteiner med innskriften Rest in Peace på, krøp omkring der, foran kapellet med Lovisa Ringborgs infrarøde bjørketrærsvinduer. «Det gives alltid något bättre än döden», heter Johanssons verk.
Vi tilhører ikke lenger et sted. Stedene tilhører oss. Det vil si: vi har gjort stedene til bilder. Hvor finnes vi da?
- Jf. Paulus’ første brev til Korinterne, kapittel 7, vers 17–31; samt brevet til Romerne, kapittel 8, vers 15–17. ↩︎
- Jf. Matteus 22,15–21; Markus 12,13–17; Lukas 20,20–22. ↩︎
- Henry David Thoreau: «Resistance to Civil Government», i Æsthetic Papers (redigert av Elizabeth P. Peabody). G.P. Putnam 1849, s. 201. Hentet 20. okt. 2026 fra https://archive.org/details/aestheticpapers00peabrich/page/n197/mode/2up ↩︎
- Se kap. 2 «The Pre-Monetary World» i Richard Seaford, Money and the Greek Mind. Homer, Philosophy, Tragedy. Cambridge University Press 2004. ↩︎
- Jf. Seaford: Money and the Greek Mind, s. 214–15. Min oversettelse. ↩︎
- Devin Singh: Divine Currency. The theological power of money in the west. Standford University Press 2018, s. 74. Min oversettelse. ↩︎
- Jf. Confessiones, bok V, kapittel 3. ↩︎
- Jf. Paradiso, sang 24, vers 83–87. ↩︎
- Arne Kloster: «Hvordan skapes penger?» 4. januar 2019, www.norges-bank.no. Hentet i oktober 2026 fra https://www.norges-bank.no/bankplassen/arkiv/2019/hvordan-skapes-penger/ ↩︎
- Bernard Stiegler: La technique et le temps, 1: La faute d’Épiméthée. Galilée 1994. ↩︎
- Jf. «Elements for a General Organology», Derrida Today 13 (1): 72–94, 2020. ↩︎
- https://www.regjeringen.no/globalassets/departementene/kdd/aif/mastercard-horingsinnspill.pdf ↩︎
Kari Løvaas (f. 1973) er kritiker. Siste utgivelse: Hjemsøkelser. Et bestiarium II (Kolon forlag, Oslo 2023).