Natten etter at jeg fikk vite at Svein var død, drømte jeg om en bisettelse der flere forfattere holdt tale for ham i en kirke. Den siste taleren var en poet som kom med noen velfunderte og faktabaserte setninger, men plutselig ble han taus og pekte på et rådyr som hadde forvillet seg inn og lagt seg over føttene hans slik at han ikke kunne skritte over det.
Mitt første møte med Sveins forfatterskap var da jeg leste Thanatos, et polyfont dikt om døden, som kom ut i første del av 80-tallet. Når jeg mange år senere leser i den samme boken, slår disse diktene meg med enda større kraft, kanskje fordi så mange har blitt borte imellomtiden. Hvis jeg skal ta ut bare ett dikt fra denne samlingen, velger jeg følgende: «Det er luft som har formet disse ordene. / De er nesten usynlige som luft, oppløst / av det intet som luft er. / De er mindre enn fugler, mindre enn skyer. / De taler / som om det å tale var mindre enn taushet, fjernere enn taushet. // Det er vann som har formet disse ordene. / De er nesten synlige som vann. / De stiger og synker som vann, uten egen kraft. / De faller under en vekt som ikke er vannets vekt, men noe annet, tyngre enn vann. // Det er jord som har formet disse ordene. / De er tunge som jord, / nesten oppløst av det intet som jord er. // Det er ilden som har formet disse ordene.» Når jeg leser diktet om igjen hører jeg stemmen til Svein akkurat som når han leser dette diktet blant flere andre på cd-en som fikk tittelen Mørkets munn, utgitt av Vagant i 1993. Det er noe i stemmen hans som skiller seg ut fra andre stemmer, den er dyp, malmfull, som en samtidens Claes Gill, eller noe midt imellom Gill og Ekelöf, men likevel er det Svein sin stemme.
Et minne kan ligne et fragment, konkret og flytende som vann, og det forsvinner hvis du ikke skriver det ned. Svein hadde den egenskapen at når han sa noe så fikk det en tyngde som gjorde at man husket det – det har selvfølgelig med hans allsidige kunnskap å gjøre, men også med den rolige og lyttende tilstedeværelsen i samtaler, for eksempel kommer jeg på noe han nevnte en gang vi satt i sensommersola utenfor kaffebrenneriet i Thereses gate for noen år siden, at tegn i skrift egentlig er en ganske ny oppfinnelse, og at det før i tiden verken fantes punktum, komma eller semikolon.
Hukommelsen følger ingen kronologi og jeg husker flere møter med Svein, tilfeldige og ikke tilfeldige, for eksempel en gang i Wilhelms gate der han går oppover med Torild og Sofia, eller sittende ved et bord på Café Sara med et vinglass foran seg, eller i forbindelse med en opplesning. Jeg husker spesielt i forfjor sommer da vi hadde avtalt å treffe Henning på Café Sara, men Henning dukket aldri opp. Hadde han kommet ville han blitt med på en berikende samtale om Olav H. Hauges dikt «Gullhanen». Jeg husker også et møte med studentene fra Litterär gestaltning som var på besøk i Oslo, og Svein som etter litt nøling hadde sagt ja til å møte dem for å snakke om sin egen skrivepraksis. I den forbindelsen kom Staffan Söderblom med en kommentar som jeg tror Svein aldri selv fikk høre, nemlig at han var en helt egen type forfatter som ikke fantes i Sverige.
For noen år siden kontaktet jeg Svein for å be ham om å være konsulent på et manus jeg arbeidet med, det var i forbindelse med gjendiktningen av Anne Carsons Glass, ironi og Gud (2014). For meg satt det langt inne å spørre, det hadde noe med respekt å gjøre og fordi jeg ikke ville forstyrre ham, for jeg regnet med at han hadde andre og viktigere ting å gjøre, jeg hadde blant annet hørt at han holdt på med å lære seg persisk. Da han likevel sa ja, ble vi enige om å møtes på Dovrehallen kl. 11 på formiddagen for å spise frokost (svart kaffe, speilegg og karbonade) før vi gikk gjennom spørsmålene jeg hadde samlet opp, ord for ord. Det ble flere møter på Dovrehallen, men Svein kom aldri med raske svar eller eksplisitte løsninger på oversetterflokene. Det ble desto klarere for meg at der jeg sto fast var det gode grunner til å stå fast. Han fikk meg til å innse at dvelingen var en del av arbeidet med å oversette, og ikke minst gleden ved å oppdage det mangslungne i språket ved å se på det en gang til. Et slikt ord var svøpe, eller som det står i et av diktene: «Blindgatene som løper langs menneskelig samtale som svøper er et tegn på Gud» (i «Sannheten om Gud»). Jeg så lyset i Sveins ansikt da ordet svøpe kom opp. En svøpe er et piskeslag, fysisk og konkret, men kan også være noe som går tvers gjennom hukommelsen, eller tilfeldig oppstår i en samtale og kanskje er en løsning på et oversettelsesproblem. Jeg vet ikke hvordan dette leder meg til et av Sapfos fragmenter der det står: «noen vil også i fremtiden huske oss» (Fragment 125).
Denne teksten er ett av flere minneord over Svein Jarvoll (5. mai 1946–18. februar 2026), publisert samlet i Cloaca Maxima 3. mars 2026. Tone Hødnebø (f. 1962) er poet og oversetter.