Eg les om Svein Jarvoll i Sigurd Johannesens vei på Norstrand i 1965, i opningskapitlet Ustadighet Ustadighet, nr. 1 av H Press sin serie Imperativ, om kvifor skriva kva og korleis, der nittenåringen brann bøkene sine i hagen. Eg ser han sjå bøkene brenna, flammane som et og endrar papiret frå kvitt til svart og skrifta frå svart til kvit. Alt den unge mannen har fått i seg av bokstoffet ber han med seg, språket er flytande i han, papiret kan fara i eldtungene, men noko er att, det veit eg, at han hadde mykje av litteraturen i seg. Fyrste gongen eg såg Svein Jarvoll i levande person trur eg var i Bergen på eit essayseminar på høgskulen. Eg tippar det må ha vore i 1997, Svein steig opp på scena, den einaste utan manuskript, og innleiinga på innlegget hans var å sitera opninga på Dantes Den guddomlege komedien utanboks på italiensk. At eg minnast dette, snart tretti år etter, skuldast vel inntrykket det gav, trass i at eg ikkje skjøna noko av det. Vidare tok han føre seg den nylege norske attdiktinga av Ulysses, der han med synleg vreide snakka om skilnaden på eit kolon og eit semikolon. Av det skjøna eg at kvart eit teikn tel. Sidan lærte eg å kjenna forfattarskapen og personen, i små dosar får eg seia, for Svein var ikkje å sjå kvar ein stad, ein måtte anten invitera han, som me gjorde nokre gonger til Skrivekunstakademiet, eller via tilfeldige omvegar råka på han over eit glas. Eg vil ikkje gjera noko stort nummer av at han var ein Australia-farar, som i mi verd var ein som ikkje kom attende. For saka var vel at han var ein som kom attende. I røynda er det ingen stor skilnad på å vera til stades og å vera reisande. Eg veit ikkje om han måtte brenna bruer for å koma att, men eg trur han heldt dei brende bøkene levande, at dei kom attende i det han skreiv. Svein Jarvoll si interesse for språk er kjent for dei som kjende han, også for lesarane hans, det kjem tydeleg fram at han var ein mann med sans for lesnad og tydingar. Og på same tid tenkjer eg at han var oppteken av det ustadige og utilstrekkelege ved det, for kan det ikkje seiast slik, at språk og sansar heng saman? I mange år var jeg ute av stand til å se blått, skriv Jarvoll. I mange år var havet og himmelen alltid grå. Og det var der me møttest, Svein Jarvoll og eg, i ein leit etter det blå, som i blåbæret, i sansinga av det blå bæret.
Denne teksten er ett av flere minneord over Svein Jarvoll (5. mai 1946–18. februar 2026), publisert samlet i Cloaca Maxima 3. mars 2026. Tormod Haugland (f. 1962) er forfatter.