Få norske forfattere har grepet meg så dypt som Svein Jarvoll, og ingen samtidsroman har jeg vært så oppslukt av som En Australiareise (1988), selv om betegnelsene norsk og samtidig er mer villedende enn veiledende, om et forfatterskap som kom fra en annen tid og et annet sted. Som om den var en høyst moderne, «heslig» og sekularisert utgave av middelalderens grunnforestilling om boken som et miniatyrbilde av skaperverket, rommer romanen en verden av fortellinger og språklige byggverk, filologiske spekulasjoner og arkitektoniske ornamenter, som stadig utfyller hverandre og viker for hverandre, for snart å forsvinne i romanens mange hull. En «hullets anatomi», med hans egne ord, der «jeg ikke så annet enn hull hvor jeg enn snudde meg», utover døden som er til stede, i hele forfatterskapet, helt fra debuten Thanatos, «et polyfont dikt om døden» (1984).
Utover romanens røde tråd, Mark Stollers reiser gjennom Europa og Australia, som kan betegnes som en reise gjennom tenkningen og dens lange historie, er boken en flertrådet vev av stemmer og spor, vekslende mellom passasjer av dramatisk karakter, lett fremførbare på scenen, og encyklopediske nedtegnelser i anekdotisk form, samt dikt og dialoger, også mellom likmarker og fugler. Og dette mens døden som overalt gjør «livet til en ubefestet by», langt fra å formørke noe, selv lar seg overskygge av litteraturens umulige kraft, og det ekspansive bildet Jarvoll tegner av mennesket: dynamisk og rikt, allsidig og mottagelig, slik han selv også var, helt siden vi ble kjent i 2004, da jeg var elev på Skrivekunstakademiet i Bergen.
Jeg husker hans sjenerøsitet og vennlighet, der vi hadde søkt ly for regnet, under et lite tak ved sjøen utenfor verftet for å ta en røyk, og siden utviklet vi et vennskap med sterke bånd, og alt et slikt vennskap innebærer av fortrolighet og kjærlighet. Han var ildfull, mildt sagt, en vulkan av en sjel, årvåken og lærd, men også svært følsom og sårbar; i det ene øyeblikket med tårer i øynene under en samtale om en klassiker eller om noe ømtålig i eget liv, i det neste med en glød i ansiktet og full av liv, i samtale om noe annet, som oftest om litteraturen igjen, skiftende fra det ene språkområdet til det andre: Han kunne latin, hebraisk og gresk, som han oversatte Sapfo og Arkhilokhos fra, i tillegg til fransk, tysk og italiensk. Og i en alder av sytti lærte han seg i tillegg persisk som han brukte det siste tiåret av sitt liv på, og det brakte oss enda nærmere hverandre. Det var sterkt for meg å se den høye bunken av notatene hans til Hafez’ ghazaler på skrivebordet, og hans alt annet enn kalligrafiske håndskrift på mitt morsmål som, umiddelbart der jeg sto, vekket assosiasjoner til hans egne formuleringer om «mini-arkitekturen» til hebraiske bokstaver i «Babels tårn»: «bittesmå lortekuler og lortestreker i fleng utover, over og under og på begge sider av selve bokstavene og i marginalia og i fotnoter».
Bare et par år etter å ha lært seg persisk, var han ikke bare vel bevandret i den iranske poesien og mest av alt Hafez, den mest komplekse man kan komme over i det persiske klassikerlandskapet, men fordypet seg også i sentrale lesninger som han, sin vane tro, staket ut sine egne stier og forgreininger fra. Og derav hans besatthet av den etymologiske roten til ordene, som han satte i sammenheng med andre språk, samt forfengeligheten i de persiske vokalene, bl.a. i ordet «bad» for vind, nok et av hans yndlingsmotiver, «som bilde på de mest flyktigste, minst håndgripelige, aspektene ved språket», slik han skriver i «Om stilistikk», i refleksjoner over Aiolos-kapittelet hos Joyce.
Og det var et annet viktig trekk ved ham, denne ekspansive måten han leste litteraturen på, også gjenspeilet i hans essayistikk, om det var om barokkens Robert Burton, Cortázar eller Heraklit: Alt ble lagt merke til og registrert, på makronivå – som lærde lesninger av det filologiske slaget – og på mikronivå, der selv den minste ting ble reflektert over og omtalt. Og derav hans estetiske så vel som etiske maksime: Selv om mennesket er unikt og vakkert og rikt, er det alt annet enn verdens sentrum, for også en dråpe vann som «mikroskopisk kan utgjøre et helt bestiarium av kannibalistiske infusorier» er et bilde på verden, og en rød loppe som haster av sted over en bokside, gjerne når du ligger i gresset om sommeren, «kan romme en roman», likeså som den fører til «maksimal ekspansjon»: den «kan kalles et løpsk punktum». Og punktumet er «eldre enn semikolonet (som først kommer til heder og verdighet i den tidlige barokk, under den anti-ciceronianske bevegelse), og selvsagt et rent metusalem sammenlignet med spørsmålstegnet og utropstegnet».
Jeg snakket med Svein sist for tre uker siden, da jeg ringte og han fortalte meg om sin tilstand, og at tiden var kommet nå, at han ikke hadde mange dager igjen, og at vi måtte sees en siste gang. Og likevel er det siste bildet av ham som har brent seg fast i mitt hode et annet: en varm og lys sommerkveld i Oslo for et par år siden, da Jørn H. Sværen og jeg holdt et arrangement for ham på Kafé Hærverk, og han opptrådte på scenen for første gang på mange år, for langsomt å lese på sitt sedvanlig musikalske vis, i takt med setningenes lengde, og minne publikum på et enestående forfatterskap som var sunket hen i glemsel.
Etter opplesningen ble han igjen for et par glass, og lot seg fotografere og signerte bøker, for snart å legge ut hjemover, uten at jeg fikk tatt avskjed med ham eller se ham nærmere enn på femti meters avstand, da jeg kom meg ut på gaten, til sommerkveldens vemodige lys: Han gikk med en røyk i hånden, med ermene på dressjakken brettet opp, på det opplyste fortauet forbi Jakobskirken og snart over gatekrysset og lenger ned i gaten som var uten en levende sjel, hvor lyset etter hvert lot til å bli mindre sterkt og snart svakt og svakere igjen, ved et gatehjørne, der Svein, dette unike mennesket, forsvant i mørket.
Men bøkene hans var med meg, i min hånd, og stemmen hans ga ennå gjenklang i hodet: «se! se der! Les dette! Gå ikke glipp av dette! Hver bokstav er viktig! Intet tegn er tilfeldig! Et nåløye kan være en himmelport! Et punktum kan være et kosmos!»
Denne teksten er ett av flere minneord over Svein Jarvoll (5. mai 1946–18. februar 2026), publisert samlet i Cloaca Maxima 3. mars 2026. Dette minneordet er tidligere trykket i Klassekampen, Bokmagasinet, 28. februar 2026. Mazdak Shafieian (f. 1980) er forfatter og redaktør av Cloaca Maxima.