I Ustadighet, ustadighet er det særlig én del som alltid synes å si meg noe vesentlig om Sveins skrivemåte, men også tenkemåte. Ustadighet, ustadighet åpner i det skarpe minnet om at den nitten år gamle Svein brenner alle bøkene sine i hagen utenfor barndomshjemmet på Nordstrand. Det er gåtefullt, vi får ikke vite hvorfor, hva det er som får ham til å brenne alle de kjære bøkene sine, men vi ledes deretter inn i huset, inn i et interiør av værelser og møblement, av relasjoner, farger og stemninger, alt sammen likevel holdt tilbake, disiplinert, kjølt ned, særlig i det sterke lyset fra bokbålet i innledningen. Den femte delen bryter på et vis opp eller inn i minnene fra barndommen, nemlig ved å beskrive Quintilians fremstilling av erindringskunstens opphav i Simonides fra Keos, som ved en gudenes inngripen unngår å bli drept under en bankett, idet huset styrter sammen over gjestene. De drepte er så ille tilredt, forteller Quintilian, fortelles det i Ustadighet, ustadighet, at det bare er på grunn av Simonides’ «friske hukommelse» – han husket nemlig hvor alle gjestene satt – at slektningene til de avdøde kunne få «avgjørende bistand under identifiseringen». Jeg tenker det nok slik: at Sveins klassiske boklærdom, også fra Quintilian, ikke bare gjorde ham til et lærd menneske, men også inspirerte ham å bruke sin «friske hukommelse» til å identifisere det han hadde sett og lest, hørt og opplevd, slik at han kunne skrive, skape, liksom fritt, lett.
For mange år siden, det må ha vært i 2001, hadde samboeren min og jeg reist til Terracina, mellom Roma og Napoli, med Svein og hans samboer, Torild, min venninne. Vi bodde i hver vår leilighet, med en dør mellom leilighetene, så vi kunne besøke hverandre uten å gå ut av vår egen. Vi lo mye av den store fordelen dette innebar. Oftest møttes vi likevel ute, til morgenkaffe på den lille isbaren på torget i gamlebyen, og til middag, i en av de smale gatene, om kvelden. En kveld ble måltidet ekstra langt, det kom flere retter, også skjell, og jeg husker Svein si at han var overbevist om at disse skjellene måtte også Sapfo ha spist, de var så utbredt i Middelhavet, også i Hellas. Siterte han kanskje også et dikt av Sapfo der det forekommer skjell? Jeg husker at Svein visste hva skjellarten het, og jeg ser tydelig for meg hvordan innsiden av skjellene var perlemorsskimrende rosa, med riller utover i vifteform fra skjellets fot, og at Svein akkurat da vi spiste disse skjellene også snakket om Sapfos vakre måneepitet brododaktylos, og at han tenkte på hvordan han best kunne gjendikte det til norsk. Muligens var «rosenfingret» best, sa Svein. Så på norsk ble Sapfos måne rosenfingret; i mitt minne er også innsiden av skjellene blitt det, rosenfingret.
Jeg tror det må ha vært på samme reise at Svein fortalte om da han bodde i Filoti, en landsby i fjellene på Naxos, gjennom en hel vinter, for å lære seg nygresk, jeg fikk et visst inntrykk av at han hadde reist dit for å reise bort fra noe. Siden jeg også hadde vært på Naxos, for bare noen år siden, la jeg ivrig ut om byer jeg husket fra sommerreisen dit, små byer ved kysten. Svein sa, helt vennlig, at vinteren på Naxos var så annerledes enn sommeren, og at ingen som ikke hadde blitt vinteren over, nok kunne forstå hvor kaldt det kunne bli i en fjellby som Filoti, alle husene av stein, sterk vind opp langs åssidene, fra Egeerhavet. Men, la han til, det var ikke grenser for hvor gjestfrie grekerne hadde vært mot ham, selv om han ikke skjønte så mye av hva de sa, i det minste ikke før han hadde lært seg mer gresk. Det var som om han sank inn i minnene om den varmen han hadde blitt møtt med, da han fortalte, et slags fjernt drag i blikket, en knapt merkbar bevegelse i stemmen.
Noen år senere, etter at jeg var ferdig med en doktoravhandling om Paul Celans diktning, fikk jeg som gave, av Svein og Torild, en yad, en jødisk rituell pekehånd, som etter tradisjonen brukes av en rabbiner for å følge teksten i Tora-rullen. Yaden jeg fikk var forseggjort, med et spiralmønster av sølv og blå emalje på den lille staven som ledet frem til en liten sølvhånd, kanskje bare en centimeter lang, med utstrukket pekefinger, de andre foldet, som for å kunne understreke hvert hellige tegn. Hånden, og fingeren pekende frem, var livaktig, men nettopp på grunn av størrelsen også underlig, og metallet var jo også kaldt. Selv om Celan var jødisk, og jeg i forbindelse med arbeidet om hans diktning hadde lest mye om jødiske tradisjoner for lesing av hellige tekster, hadde jeg aldri før sett en yad. Den var kjøpt i en storby, i New York eller kanskje London, jeg husker ikke, men jeg husker at Svein i talen som han og Torild holdt på festen etter disputasen forklarte at en yad brukes for å bevare Torarullens hellighet, siden leseren ved hjelp av yaden unngår å berøre og over tid ødelegge det fine, fine pergamentet, og han gjorde akkurat da en liten gest med høyre hånd, som om han faktisk kunne kjenne mellom fingrene hvor tynt og skjørt pergament er, ja, liksom han fritt og lett kunne huske det, da.
Denne teksten er ett av flere minneord over Svein Jarvoll (5. mai 1946–18. februar 2026), publisert samlet i Cloaca Maxima 3. mars 2026. Ingrid Nielsen (f. 1968) er poet og professor i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Stavanger.