Litt om Svein Jarvoll
Noe av det første jeg hørte om forfatteren Svein Jarvoll, var at han hadde gått av på feil togstasjon. Det må ha vært i 1990, og han hadde blitt invitert til litteraturarrangementet under Vossajazz, et godt år etter at En Australiareise var blitt utgitt, denne frapperende romanen som vakte slik oppsikt i litteraturmiljøet, ikke bare fordi den var så god, og særdeles språklig djerv, men også fordi den liknet på lite annet av norsk litteratur. Uansett, at Jarvoll den gang gikk av på feil stasjon, slår det meg, nå, som det ikke finnes flere stasjoner for ham å stige av på, kan kanskje være et gyldig bilde på forfatterskapet hans – og kanskje også på ham som person? Jeg har mildt sagt hatt mange gode samtaler på reiser med Jarvoll, og det nettopp på tog, blant annet i Italia og i Danmark (og for så vidt også i Det Litterære Råd i DnF, selv om det jo var reiser i bøkenes landskap). For kanskje er det det lett upraktiske – for ikke å si det så påfallende ustrategiske – både ved bøkene hans og ved ham selv, som gjør at jeg tenker tilbake på ham som en så generøs og lite selvopptatt kollega. Alltid med et mildt smil på lur, aldri selvhevdende. Heller ikke når han kunne stikke inn små faglige kommentarer til noe som ble sagt, og som vitnet om hans voldsomme reservoar av kunnskap innen gresk litteratur, eldre romantradisjoner, norsk samtidslitteratur – eller spesifikke begreper innen stilistikk og retorikk. Alt dette Jarvoll hadde tilegnet av seg selv, av oppriktig nysgjerrighet og vitebegjær, ja, i ren glede, som jo er den gode autodidaktens store force. Og ikke sjeldent kunne han stoppe opp midt i en setning (altså, med en «anakoluti», som han selv skrev så interessant om i et essay), og liksom stirre fremfor seg, og lete etter det rette ordet, som jo vil si å finne en vei videre i det resonnementet han var begynt på, men som nok aldri hadde et egentlig sluttpunkt eller en åpenbar utgang i hans topologi. Som om han beveget blikket bortover et vidt, åpent landskap av bøker, ord og begreper han hadde støtt borti i sin oppslukende lesning. Og uten at han helt ville eller fikk til å la blikket hvile. Varmt nølende kom til slutt et svar, men da gjerne som om han selv var en tanke overrasket over det han sa, eller var kommet fram til. Noe bøkene hans også gjerne var preget av, tenker jeg. Slik som En Australiareise, med sin slående fart og virvlende gestikk, der vi som lesere stadig dras til siden, ut i avstikkere, ut i forfatterens utilslørte begjær og glede over å forfølge språklige eller historiske sideveier. Eller slik som i novellen «Krukken», fra Den ufullførte beretningen om Henry Glass og andre noveller, som for øvrig er en stilistisk oppvisning av novellehistoriens mangslungne skrivemåter. I denne novellen har jeget, av uklare grunner, fått en straff som består i å drive retningsløst på havet, innestengt i en diger krukke. Han fyller tiden – og forberedelsen til sin kommende død – med å risse inn ord og setninger på innsiden av krukken med en spiker, små dagboksnotater, liksom for å gripe, bokstavelig talt om denne spikeren, etter en siste, fortvilt relasjon til … ja, i det minste til seg selv (for språket er jo alltid relasjonelt!). Novellen ender med at den innestengte greier å åpne forseilingen i krukken med spikeren, ser at han har seilt inn i en slags kanal, eller elv, og overraskende nok, befinner seg alt annet enn ute på det ørkesløse havet, men heller midt inne i en by – der han til slutt blir funnet av folk fra byen i en feberaktig tilstand i bunnen av krukken. Det er en litt merkelig slutt på denne novellen. Fortelleren, når han friskner til, knuser nemlig krukken med en øks; han destruerer og omskaper altså til en ruin dette som i uker hadde vært hans eneste verden, og som også hadde reddet ham, for nå å bevare bare noen skår, fragmenter, fra sine mange, daglige nedtegnelser på veggene inni krukken. Hvorfor? Kanskje er det slik: For Jarvoll var nok verken litteraturen eller den verdenen som han selv beskrev, et sammenhengende hele, men kanskje, slik som også livet er, heller noe som er passasjer, er utspente tidssoner bestående av brokker og skår (liksom de fleste diktene han gjendiktet av Sapfo også var, noe som nok var en særlig motivasjon for å oversette akkurat henne). Slik at det å stige av litt feil, på en stasjon noen mil før Voss, var nok helt okay for denne forfatteren, tenker jeg. Ja, nå ser jeg også Svein se seg rundt der på Finse stasjon, eller hvor han enn hadde steget av den gangen, lett overrasket selvsagt, men samtidig med full aksept for at han ikke var kommet dit han skulle, mens han godt mulig tenkte noe slikt: «Vel, vel, nå er jeg tydeligvis her og ikke der. Men akkurat nå er vel dette det viktigste!»
Denne teksten er ett av flere minneord over Svein Jarvoll (5. mai 1946–18. februar 2026), publisert samlet i Cloaca Maxima 3. mars 2026. Øyvind Rimbereid (f. 1966) er poet.