Da Svein Jarvoll gjestet Skrivekunstakademiet som lærer i 2003/2004, hadde han med seg en ringperm fylt av alskens avisutklipp, avskrifter, utdrag fra bøker, lapper og sedler. Til sammen dannet det et personlig klipparkiv, der Jarvoll hadde samlet på setninger og formuleringer han tenkte han kunne få bruk for i skrivingen. Kildetilfanget var, slik jeg husker det, utrolig sammensatt. Det var tydelig at han hadde samlet både sjeldne og mindre sjeldne ordkombinasjoner over lang tid og at de utgjorde et sett av materialprøver og stilistiske spesimen. Her var setninger og hele avsnitt hentet fra Dante, Nabokov og Robert Burton sidestilt med utdrag fra aviser, ukeblader, sportsreferater, vitenskapelige artikler, grammatikker, ordbokdefinisjoner osv.
I forkant av undervisningen hadde jeg, på oppfordring fra en langt mer erfaren leser enn meg selv, forsøkt meg på essaysamlingen Et hvilket som helst glass vann. Under lesningen av denne svarte og nærmest kvadratiske boken kunne jeg selvfølgelig ikke unngå å legge merke til det enorme og mildt sagt uvanlige ordforrådet. Både her og i bøkene jeg kom til å lese siden, virket det som at det ikke fantes noen ytre grense for hva som kunne settes inn i en norsk prosasetning, og at det var den åpne syntaksen som muliggjorde utvidelsen.
Ikke uventet var dette en nokså skremmende erfaring, ettersom det høyst uklare begrepet om norsk normalprosa jeg eventuelt måtte ha hatt, gikk fullstendig i oppløsning. For en fersk skriveskolestudent virket det overveldende bare å vite at det fantes slike tekster der ute, som på en så konsekvent måte nektet å innordne seg de forestillingene om klarhet, enkelhet og «flyt» man ellers blir oppfordret til å etterstrebe (ikke på SKA, selvsagt).
Senere fikk jeg heldigvis bekreftet at jeg ikke var alene om opplevelsen, da jeg hos Arve Kleiva kom over en bemerkning om at det «norske språket eser ut litt hver gang Jarvoll publiserer». Også de påfølgende setningene ga gjenklang, der Kleiva gir til kjenne en høyst spesifikk variant av det Jan Kjærstad noe senere skulle kalle leserens angst ved bokhyllen:
Man kan lide under inntrykk av at man må væpne seg når man skal lese Jarvoll: et retorisk oppslagsverk, et etymologisk, gjerne et leksikon og en latinsk ordbok. Forfatterens lærde stil kan skremme, hans språkkunnskaper, forkjærligheten for greske eller latinske sitater og idiomer, syntaksens vekselvise ubøyelighet og for-siringer, besettelsen for mønstre, tilsynelatende uuttømmelige reserver av lesing man ikke selv har adgang til fra eget minne, ihverfall ikke på italiensk, fransk, latin, ny- & gammelgresk, renessanse-engelsk …1
Jeg tror ikke noen som er kommet i berøring med Jarvolls prosa, kommer ubemerket fra den. En naturlig reaksjon er kanskje å vende seg bort og tenke at dette ikke angår meg. En mer fruktbar holdning, som også er den Kleiva gir uttrykk for, er å la seg trekke inn i tekstenes eget kraftfelt og akseptere at lesningen må foregå på andre premisser enn de vanlige. Har man først lest noen sider av dette, er det knapt mulig å vende tilbake til den ordinære S(ubjekt) + V(erbal) + O(bjekt)-prosaen som så ofte opptrer i norsk (såkalt skjønn) litteratur uten å merke hvor fattig den er på nyanser, rytme og uforutsette forbindelser.
Marcel Prousts bemerkning om at Flaubert med sin stil «nesten like mye har fornyet vårt syn på tingene som Kant, med sine kategorier og sine teorier om erkjennelsen og den ytre verdens realitet»2, kan tjene som en målestokk for hva syntaktisk og stilistisk oppfinnelse kan innebære. Jeg mener det er rimelig å tenke at Jarvolls prosa, i vår hjemlige sammenheng, kan ha en lignende virkning. Den har ikke bare utvidet vårt felles ordforråd, men også endret betingelsene for hva en norsk setning kan romme av ledd og innskudd. Samtidig er det neppe noen overdrivelse å si at vi ennå bare befinner oss i utkanten av den hendelseshorisonten som disse bøkene til sammen utgjør, og hvis første utvidelse allerede forelå i den bugnende ringpermen han hadde med seg til Skrivekunstakademiet.
- Arve Kleiva, «Ekt[e]», i Det synd at noen få skal ødelegge for alle, Oslo: Aschehoug, 2003, s. 131. ↩︎
- Marcel Proust, «À propos du ‘style’ de Flaubert», NRF, n° 76, januar 1920.
https://marcelproust.org/ressources/style-flaubert.html ↩︎
Denne teksten er ett av flere minneord over Svein Jarvoll (5. mai 1946–18. februar 2026), publisert samlet i Cloaca Maxima 3. mars 2026. Sigurd Tenningen (f. 1982) er forfatter, kritiker og førsteamanuensis i nordisk litteratur ved Universitetet i Agder.