Inn i periferien

Jean Cocte­aus De skrek­ke­lige barna og Geor­ges Bata­il­les His­to­rien om øyet

Tiller Girls’ bein til­sva­rer hen­dene i fab­rik­ken.

Sieg­fried Kra­cauer

I Jean Cocte­aus De skrek­ke­lige barna (1929, på norsk i 1992) er barne­rom­met et både fysisk og men­talt land­skap, en sfære rammet inn av tapet­serte vegger, kon­sent­rert rundt to uopp­redde enkelt­senger, pakket inn og for­seglet av gar­di­ner som holder dags­lyset ute. Et rom for lek uten gren­ser, der «glid­nin­gen», mirak­lene, fan­ta­sien og den indre fore­stillings­verdenen utspil­ler og utfol­der seg, på trygg avstand fra den ytre ver­de­nens over­gripende, arrest­erende regler og logikk. Å lukke døren til barne­værelset, der søsken­paret Eli­sa­beth og Paul holder til, er å stenge de voks­nes krav og ansvar ute – eller kan­skje særlig de voks­nes dre­pende blikk på om­stendig­hetene, for som vi vet er «de voksne» oftere øde­lagte av for­nuftens dik­ta­tur.

«Men først og fremst gjaldt det for enhver pris å komme til­bake til barn­dom­mens vir­ke­lig­het, en alvor­lig, heroisk, mys­tisk vir­ke­lig­het som henter næring i de små ting, et even­tyr­land som bru­talt blir utslet­tet når de voksne begyn­ner å stille spørs­mål.»1

*

Syke­plei­ers­ken Mari­ette for­står også at dette rommet har en spe­si­ell (mytisk, mag­ne­tisk) kraft som hun må ta hensyn til, og kun kan tre inn i med omsorg og omhu – det er langt fra alle unnet å få inn­pass!

«Hun hadde en følelse av at luften i barnas rom var let­tere enn luft. Der inne triv­des lasten like dårlig som mik­ro­ber i fjelluft. Der var luften ren og frisk, og intet tungt, usselt eller gement kunne trenge seg inn. Mari­ette godtok den og beskyt­tet den, slik man aksep­te­rer et geni og beskyt­ter hans arbeidsro. Hennes enkle natur gav henne evnen til å forstå og respek­tere den ska­pende fan­ta­sien i barne­væ­rel­set. For det var jo et mes­ter­verk barna skapte, et mes­ter­verk som var dem selv, hvor intel­li­gen­sen ikke hadde noen plass, og som var vid­un­der­lig nett­opp fordi det verken kjente stolt­het eller hen­sikt.
        Er det nød­ven­dig å si at den syke utnyt­tet sin trett­het og spilte på sin feber? Han slut­tet å snakke, rea­gerte ikke lenger på skjells­ord.»2

*

Glid­nin­gen, «å være glidd», for­kla­res i en paren­tes: «(På deres pri­vate språk var å være glidd ens­be­ty­dende med å befinne seg i den til­stand som leken hen­satte dem i. Nå glir jeg snart, nå glir jeg, nå er jeg glidd.) Å for­styrre en som var glidd, var en util­gi­ve­lig synd.»3

Inn­led­nings­vis etab­le­res et skille mellom Eli­sa­beth og Paul, for mens han er en uskik­ke­lig gutt­unge, en enfant ter­rible slik for­fat­te­ren som skapte ham var kjent for å være det, er Eli­sa­beth mer ansvar­lig, og bitte­litt eldre:

«Hun lignet på Paul, hadde samme blå øyne bak svarte øye­vip­per, samme bleke kinn. Hun var to år eldre, det kunne man se på lin­jene i ansik­tet. Det var ikke bare et utkast til et ansikt man så under det korte, krøl­lete håret. Bro­rens ansikt virket litt slapt i sam­men­lig­ning. Til tross for uroen som preget det, var det i ferd med å samle seg og på god vei til å bli vak­kert.»4

Når gut­tene er enga­sjerte i snø­ball­krig, må Eli­sa­beth ta seg av deres syke mor. For­sør­ger­rol­lene er snudd om, og Eli­sa­beth får med ett det tyn­gende ansva­ret for «min inva­lide mor». I dette pasi­ent-pleier-for­hol­det, siver det voksne inn i det barn­lige; Eli­sa­beth er i ferd med å bli en annen, å miste sin barn­lige uskyld og glød, for heller å ta på seg en for­plik­telse hun ikke har bedt om. Cocte­aus syn på barnet kan minne om det Walter Ben­ja­min reflek­te­rer rundt i flere teks­ter, blant annet i kon­vo­lut­ten med den anspo­rende tit­te­len «Drøm­meby og drøm­me­hus, fram­tids­drøm­mer, antro­po­lo­gisk nihi­lisme, Jung»:

«Barn­dom­mens opp­gave: å bringe den nye verden inn i sym­bol­rom­met. Barnet kan jo det som den voksne gjen­nom­gå­ende ikke formår, å gjen­kjenne det nye. For oss har alle­rede loko­mo­ti­vene sym­bol­ka­rak­ter, fordi vi møtte på dem i vår barn­dom. Men for våre barn er det bilene, som vi selv bare kan se den nye, ele­gante, moderne, smarte side av.»5

*

Barnet har til­gang til det nye – og til erind­rin­gen, gjen­nom søvnen, drøm­men og opp­våk­nin­gen: «Og fak­tisk er opp­våk­nin­gen erind­rin­gens eksemp­la­riske til­felle (…) der det lykkes oss å erindre det nær­meste, mest banale, mest nær­lig­gende».6 Dette er åpen­bart gyldig for Cocteau, som beskri­ver hvor­dan karak­te­rene «glir» mellom søvn og drøm, mellom de voks­nes verden og barnas leke­uni­vers, et fan­tasirom der det vir­ke­lige jus­te­res og tiltar en fiktiv verdi. Søs­ken­pa­ret i De skrek­ke­lige barna er først og fremst opp­tatt av å holde leken i gang – og med leken, den for­dreide sann­he­ten, den indre pakten, lekens kon­trakt. Den opp­høyde vir­ke­lig­he­ten – kuns­tens sann­het, om man vil (… for det var et mes­ter­verk barna lagde).

Barnas ska­pende søvn og drøm settes opp mot de voks­nes tri­via­li­serte, ting­lig­gjorte eksis­tens – dette er den dra­ma­tiske kon­flik­ten i Cocte­aus roman. Eli­sa­beth er i ferd med å slutte å «gli», å slukes av arbeids­li­vet, mote­hu­set, fab­rik­ken og indu­strien, og dermed også mas­sens «dypere søvn», en søvn som på ingen måte er ska­pende, men dorsk og dvask, sje­lens ufri­vil­lige slum­mer.7

*

Med mindre man har evnen til å skape en indre verden, er man for­tapt! De skrek­ke­lige barna er de opp­finn­somme drøm­mer­nes manual, en opp­skrift på ritua­lene som iva­re­tar glørne i det indre uni­ver­set, som holder drøm­men levende, en anbe­falt diett:

«Det hendte at hun og Paul ikke spiste annet enn suk­ker­tøy. De lå og sugde på dem i hver sin seng, mens de kastet skjells­ord og bøker i hodet på hver­andre. Det var bare noen få bøker de leste, bestan­dig de samme, de prop­pet seg med dem til de ble kvalme. Denne kval­men hørte med til et ritual som begynte med en grun­dig under­sø­kelse av sen­gene. Alle smuler og folder måtte vekk. Så fort­satte de med å skjelle og smelle på hver­andre, og det hele endte med at de gled. Kval­men gav dem et bedre utgangs­punkt.»8

Suk­ker­tøy­ene, («de samme») bøkene, kval­men – barne­rom­mets avgjø­rende bestand­de­ler. I disse eien­de­lene henter karak­te­rene den nød­ven­dige mot­stan­den mot den fryk­tede fien­den (de voksne). Suk­ker­tøy­ene har en lig­nende effekt for søs­ken­pa­ret som de har for de to titu­lerte hoved­per­sonene i nybølge­re­gis­sø­ren Jac­ques Rivet­tes lekne hyl­lest til venn­skap i film­form, Céline et Julie vont en bateau (1974) – ved å lukke øynene og suge på dyre­bare, syn­te­tiske drops, opp­be­vart i klis­sete papir, frak­tes de to venn­in­nene til en (øns­ke­lig) infan­til indre verden der de kropps­lige ges­tene og manøv­rene gjen­tar seg i en evig, stak­kato loop. Trans­por­ten er målet, og repe­ti­sjo­nen, med små varia­sjo­ner, er beløn­nin­gen.

*

«Hun var vant til å leve på mirak­ler» – om Eli­sa­beth.9 «Hun ville leke leken, hun ville trøste ham, hyp­no­ti­sere ham.»10

*

Trans­por­ten er målet også i Geor­ges Bata­il­les His­to­rien om øyet (La His­toire de l’oeil, 1928). Å lese Bata­ille er å for­plikte seg til en verbal eksess, even­tu­elt å minnes på nød­ven­dig­he­ten av eksta­sen i lit­te­ra­tu­ren; den ska­pende kraf­ten i Eros og Tana­tos.

I likhet med Cocteau, skaper Bata­ille este­tiske rom, mikro­mil­jøer som utspil­ler og for­me­rer seg innad i – eller hin­si­des! – ytre for­ma­nin­ger og krav, og han gjør det med og i formen, i dette til­fel­let i en kort­ro­man som kan leses som poesi, even­tu­elt som film. Flere av sce­nene i His­to­rien om øyet minner om Luis Buñu­els film­uni­vers, i den grad at man lurer på hvem som inspi­rerte hvem (eller om de bare var mot­ta­ge­lige for en lig­nende kom­pott av sur­rea­lis­tisk inn­fly­telse, reli­giøse reli­kvier, katolsk orna­men­te­ring, lat­ter­lige kar­di­na­ler, tyre­fek­ter­are­na­ens bru­ta­li­tet og okse­hor­nets for­dreide skjønn­het). Ta denne dia­lo­gen mellom Bata­il­les for­tel­ler og Simone: «Da jeg spurte henne hva hun tenkte på i for­bin­delse med det å tisse, svarte hun: risse, øynene, med bar­ber­kniv, ett eller annet rødt, solen. Og et egg? Et kalve­øyne, på grunn av hodets farge (kalve­ho­det) …»11 Den visu­elle kob­lin­gen mellom øyet og bar­ber­kni­ven er opp­sikts­vek­kende likt bildet som skapes i L’Âge d’or (1930), regis­sert av Buñuel og Sal­va­dor Dalí to år etter. Den lekne over­gan­gen mellom sym­bol­ladde objek­ter – øyet, egget – leder også tan­kene til Maya Derens Meshes of the After­noon (1943). Hos henne er det still­bil­der av en rose, en tro­pisk blomst på asfalt, Derens skygge og utstrakte hånd, et hånd­tak, en nøkkel uten knippe, san­da­ler, neg­le­lakk. Kniven i brødet, duken på bordet, tele­fo­nen der røret ligger revet av. Trange kor­ri­do­rer, blaf­rende gar­di­ner, gram­mo­fo­nen og Deren som vand­rer spø­kel­ses­ak­tig rundt i mørke rom. En nonne uten ansikt – et speil­bilde av henne selv – med bloms­ten i hånden og sort kappe.

*

På et per­son­lig, asso­sia­tivt nivå, for­bin­der jeg Bata­ille med en bestemt stein-og-fjell-for­ma­sjon som det er mye av rundt på Jeløya i Moss, der jeg vokste opp og var ungdom og lå i vann­kan­ten og leste His­to­rien om øyet. Og jeg liker å fore­stille meg at det er noe av det harde mate­ria­let også i roman­for­men, noe stein­hug­ger-aktig ved språ­ket og struk­tu­ren – en over­skudds­pre­get opp­hop­ning av stein, tekst, bilder, en ansam­ling av, ja, hva da? Kropps­de­ler, armer, ben, nylon­strøm­per og reli­giøse rekvi­sit­ter. Med den franske for­fat­te­ren og biblio­te­ka­rens egne ord: «en orgie av krav­lende krop­per».12

Det som anty­des hos Cocteau – det incestu­øse, puber­talt prø­vende, latent sek­su­elle – trek­kes til sin ytter­grense hos Bata­ille, som har et uttalt (for)mål om å velte seg i det pro­fane: «… ansten­dige men­nes­ker har kast­rerte øyne. Det er derfor de fryk­ter det obskøne.»13 Det er «ansten­dig­he­ten» han vil til livs, og de pripne indi­vi­dene er skyte­ski­ven. Dette gjen­tas også i inn­led­nin­gen til Madame Edwarda, den korte for­tel­lin­gen om horen i bor­del­let – et annet rom; for Bata­ille er hore­hu­set et vel så betyd­nings­fullt åsted som barne­rom­met – de fun­ge­rer begge som «strengt iso­lerte klostre», slik Paul Valéry skri­ver, ganske enkelt ved å befinne seg uten­for sen­te­ret, på inn­si­den av peri­fe­rien.14

«Dersom men­nes­ket har behov for løgn, vel, vær­så­god! Det men­nes­ket som kan­skje har en stolt­het, druk­ner i men­neske­mas­sen. Men altså. Jeg glem­mer aldri det vold­somme og vid­un­der­lige i viljen til å åpne øynene, til å se i ansik­tet det som kommer, det som er. Og jeg ville ikke vite noe om det som kommer, dersom jeg ikke visste noe om den mest eks­treme nytelse, dersom jeg ikke visste noe om den ytterste smerte.»15

*

Por­no­gra­fien er både «et logisk uttrykk» for og den «sub­ver­sive mot­po­len» til sam­fun­net vi lever i, hevder Susan Sontag i «The Por­no­grap­hic Ima­gi­na­tion» (1967), der hun blant annet skri­ver om Bata­ille.16 Hun påpe­ker også at His­to­rien om øyet er en roman som pri­mært kon­sen­tre­rer seg om døden, og ikke kun ekstase for eksta­sens egen skyld. Tidlig i hand­lings­for­lø­pet for­bin­des kjær­lig­hets­for­hol­det mellom for­tel­le­ren og hans utvalgte Simone med død og for­der­velse, i form av en fatal ulykke:

«Jeg husker en dag vi kjørte bil i full fart, vi kjørte over en syk­list som må ha vært ganske ung og svært vakker: halsen hennes var nesten revet over av hju­lene. Vi stod lenge par­kert noen meter borte uten å for­late bilen, besatt av synet av den døde. Inn­tryk­ket av gru og for­tvi­lelse tvun­get frem av alt det blø­dende kjøt­tet, til dels mot­by­de­lig, delvis av stor skjønn­het, lignet følel­sen vi fikk ved å se hver­andre.»17

Like tidlig for­bin­des de to – for­tel­le­ren og Simone – med en tredje kropp, «den mer­ke­lige Mar­celle», slik at de ikke lenger er kun to, ikke kun et par, men en trio, en gruppe, og – rent bil­led­lig, visu­elt – en masse av hud, hår og løs­revne kropps­de­ler, eri­gerte pikker og lyse­røde fitter, kjoler og skjørt som skit­nes til og rives av i «et mons­ters favn­tak».18

Senere, når Mar­celle unn­slip­per for­tel­lin­gens rammer, dukker Sir Edmond opp, slik at de alltid er tre – i siste halv­del; tre på reise til Madrid og Sevilla («på grunn av sitt ry som for­lys­tel­sesby»).19 Tre­enig­he­ten har en paral­lell i Cocte­aus roman – hos ham er det et infan­tilt søs­ken­par og vennen Darge­los som danner en triade; hos Bata­ille er det ustyr­lige ungdom på reise, en duo som søker en tredje­part.

Det som gjør His­to­rien om øyet til et mer klas­sisk por­no­gra­fisk verk enn De skrek­ke­lige barna dreier seg hoved­sa­ke­lig om bruken av lit­te­rære troper; adels­man­nen Sir Edmond er en liber­ti­ner i tra­di­sjo­nen etter Marki de Sade; den hjelpe­løse, over­føl­somme ung­jenta Mar­celle legges snar­lig inn på et sana­to­rium etter en vold­tekt som gir henne fryk­te­lige mare­ritt om en kar­di­nal «med jako­bi­ner­lue på hodet».20 Et av høyde­punk­tene i His­to­rien om øyet er når for­tel­le­ren og Simone sykler til sana­to­riet – «det ‘hjem­søkte slot­tet’» – for å besøke og hente ut Mar­celle om natten, og «for­nem­mel­sen av de gales nærvær i den store, stille byg­nin­gen» munner ut i et even­tyr­ak­tig, mid­del­al­dersk tablå der de for­sø­ker å klatre over git­te­ret og opp til vin­duet ved hjelp av line, tau og sag.21 Ord som «spø­kel­ses­la­ke­net», «febergal­skap», «fan­ta­sier» og «den store fest­nin­gen» bidrar til en gotisk klang, et hint av Edgar Allen Poe. Iste­den­for å redde Mar­celle fra insti­tu­sjo­nens fan­gen­skap, beløn­nes de med synet av «et tomt, opp­lyst vindu, et rek­tan­gu­lært hull som gjen­nom­bo­ret den tette natten, og som for våre trøtte øyne åpnet en verden satt sammen av lys og mor­gen­røde».

*

His­to­rien om øyet og De skrek­ke­lige barna er kort­hugde, slipte, sam­ti­dig eks­plo­sive. Det gir like stor og like liten mening å si at de skri­ver seg inn til kjer­nen (en frukt­bar klisjé) som at de spren­ger kon­ven­sjo­nens gren­ser (også en frukt­bar klisjé).

Den over­drevne bruken av ordet «fitte» og beset­tel­sen etter kropps­væs­ker i His­to­rien om øyet gjør muli­gens Bata­il­les til en mer kon­fron­te­rende, offen­siv (eller bare puber­tal) tekst enn Cocte­aus, som er mindre opp­tatt av å navngi kropps­de­ler. Cocte­aus tredje­per­son­s­for­tel­ling i pre­te­ri­tum er muli­gens mer dis­tan­sert enn Bata­il­les per­son­lige erind­rings­form. I etter­or­det, «Sam­men­fall», utdy­per for­fat­te­ren at His­to­rien om øyet nett­opp er en «til dels» opp­dik­tet kom­po­si­sjon av hans per­son­lige erind­ring av bilder og tvang.22 Dette var også en av årsa­kene til at Gilles Deleuze for­kas­tet roma­nen som psyko­ana­ly­tisk søppel. I sam­tale­bo­ken Dia­lo­ger utdy­per han:

«Splin­ten i kødet. (…) Geor­ges Bata­ille er en meget fransk for­fat­ter: han har gjort den lille hem­me­lig­hed til lit­te­ra­tu­rens essens, med en mor indeni, en præst neden­un­der, et øje oveno­ver. Man vil ikke i til­s­træk­ke­lig grad kunne under­strege den dår­lige ind­fly­delse, som fan­tas­met har haft på skrif­ten (det har sågar ind­ta­get filmen) ved at lade sig­ni­fi­kan­ten og for­tolk­nin­gen nære hin­an­den, ved hjælp af hin­an­den (…) et nagets og skyld­fø­lel­sens teater. Man ser mange folk mar­chere forbi i dag, mens de skri­ger: leve kast­ra­tio­nen, for det er begæ­rets sted, oprin­delse og ende­mål! Man glem­mer det, der ligger inde i midten.»23

Man kan gjette at Deleuze ønsket seg en roman med flere under­jor­diske for­grei­nin­ger og snirk­lete utskudd enn det han fant hos tre­stamme-for­fat­te­ren Bata­ille.

His­to­rien om øyet og De skrek­ke­lige barna er utpre­get moder­nis­tiske verk, som inten­dert eller ikke navi­ge­rer opp­merk­som­he­ten mot karak­te­re­nes (og lese­rens) evne til mot­stand, som i dette utdra­get fra De skrek­ke­lige barna:

«For det fore­kom aldri, ikke så mye som et eneste øye­blikk, at våre unge helter tenkte på hvor­dan verden uten­for så på dem. De stilte seg ikke til skue og ønsket heller ikke å bli sett. De fylte det for­fø­re­riske, alt­opp­slu­kende rommet sitt med drøm, og trodde sam­ti­dig at de avskydde det. De hadde planer om å få hvert sitt rom, men fikk ikke engang ideen å bruke det som stod tomt. Eller ret­tere sagt, Eli­sa­beth hadde vært inne på tanken en stak­ket stund, men minnet om den døde – et minne som var blitt lutret og for­ed­let i rommet de delte – fylte henne frem­de­les med angst når hun opp­holdt seg i morens værelse. Hun unn­skyldte seg med at hun var nødt til å pleie sin syke bror, og ble hvor hun var.»24

Mot­stand for­stått som flukt fra tvang. Inter­es­sen min for Cocteau og Bata­ille bunner til dels i frem­stil­lin­gen av ung­jenta, i tråd med det franske kol­lek­ti­vet Tiqquns teori, for­mu­lert i Pre­li­mi­nary Mate­ri­als for a Theory of the Young-Girl (1999/2012). Ung­jenta er enhver (for­hand­ler, kropp, kon­su­ment) i vare­sam­fun­net. På hver sin måte beskri­ver Cocteau og Bata­ille ulike frem­med­gjø­rings­pro­ses­ser der det i utgangs­punk­tet viltre og frie tøyles og arres­te­res, og arresta­sjo­nen inn­tref­fer i begge til­fel­ler i uhel­dige sam­men­støt med omver­de­nen, idet karak­te­rene for­la­ter sin pri­vate sfære.

*

I «Masse­or­na­men­tet» skri­ver Sieg­fried Kra­cauer om Tiller Girls, popu­lære danse­trop­per eller kor som opp­stod i Man­ches­ter på 1890-tallet, et under­hold­nings­inn­slag i revyer, grunn­lagt av den engelske tea­ter­di­rek­tø­ren John Tiller:

«På kropps­kul­tu­rens område, som også omfat­ter de illust­rerte avi­sene, har det i det stille skjedd en smaks­end­ring. Den begynte med Tiller Girls. Disse pro­duk­tene av de ame­ri­kanske adspre­del­ses­fab­rik­kene er ikke lengre enkelt­stå­ende jenter, sna­rere uopp­lø­se­lige jente­kom­plek­ser med beve­gel­ser som er mate­ma­tiske demon­stra­sjo­ner. Mens de for­tet­ter seg til figu­rer i revy­ene, finner det sted pre­sen­ta­sjo­ner av samme geomet­riske nøy­ak­tig­het på de samme tett­pak­kede sta­dio­ner på aust­ralsk og indisk jord, for ikke å snakke om i Ame­rika. Den aller minste landsby de ennå ikke har nådd, blir under­ret­tet om dem av de ukent­lige film­avi­sene. Et blikk på ler­re­tet lærer oss at orna­men­tet består av tusen­vis av krop­per, kjønns­løse krop­per i bade­drak­ter. Deres regel­mes­sige møns­ter bejub­les av meng­den som selv er inn­delt i møns­ter på tri­bu­nen.
        Disse spek­ta­ku­lære feno­me­nene, som ikke bare iscene­set­tes av jenter og sta­dion­pub­li­kum, er for lengst blitt en befes­tet form. De har fått inter­na­sjo­nal betyd­ning. Den este­tiske inter­es­sen er rettet mot dem.
        Det er massen som bærer orna­men­tene. Ikke folket, for når folket danner figu­rer, henger disse ikke i luften; de vokser alltid fram av fel­les­ska­pet. En strøm av orga­nisk liv bølger fram fra disse grup­pene – som er for­bun­det av et skjebne­fel­les­skap – til deres orna­men­ter og gir disse en magisk nød­ven­dig­het og en så stor menings­tyngde at de ikke lar seg redu­sere til en ren sam­men­føy­ing av linjer. Også men­nes­ker som har truk­ket seg til­bake fra sam­fun­net og er seg bevisst om at de er unike per­son­lig­he­ter med en egen sjel, er ute av stand til å inngå i det nye møns­te­ret. Om de tok del i et slikt arran­ge­ment …»25

Bildet av Tiller Girls – som beve­ger seg syn­kront og spar­ker høyt! – for­to­ner seg i 2025 som noe både mor­somt (lekent) og uskyl­dig (spret­tent), men mot­set­nings­pa­rene Kra­cauer etab­le­rer, mellom massen og folket, massen og fel­les­ska­pet, massen og grup­pen, er like fullt mulige å spore også i dag. Vekt­leg­gin­gen av arran­ge­ment, sta­dion, til­stel­ning, sports­arena, «sir­kus­le­ker», «ryt­misk sports­gym­nas­tikk» og «bal­lett» – visu­elle stjerne­bil­der og linjer skis­sert av disi­pli­nerte krop­per på et scene­gulv – er lett over­før­bar til 2020-tal­lets kon­krete og meta­fo­riske speil­sa­ler, tra­pe­ser, ribbe­veg­ger og tre­ning på bom.

I dag kan vi heller snakke om et spek­ter av kropps­kul­tu­rer. Kon­for­mi­te­ten, ens­ret­tin­gen og disi­pli­ne­rin­gen Kra­cauer adva­rer mot, slår seg ned og gir utslag i et hav av ulike uttrykk og varia­sjo­ner av tvang og til­bake­hold, sosial og psyko­so­ma­tisk kor­ri­ge­ring. I vår skan­di­na­viske kultur er det på den ene siden en påstått eller påtatt løs­ri­velse, en per­for­ma­tiv frihet og fri­sin­net­het – BI-stu­den­te­nes topp­løs­het og G‑strenger på plenen i bak­går­den, og, på den andre, en full­sten­dig for­nek­telse av det kropps­lige, san­se­lige og sek­su­elle, even­tu­elt en floke av nev­ro­ser knyt­tet til det ure­gjer­lige med krop­pen, å være en kropp blant andre krop­per, en beset­telse etter å tøye og tøyle, en kol­lek­tiv Pyg­ma­lion-fik­se­ring. Body­buil­ding, plas­tisk kirurgi, anti-ald­rings-pro­duk­ter, kor­ri­ge­rende kremer, Botox-injek­sjo­ner, kol­la­gen­kaps­ler, fil­lers, listen er lang – og svært miljø­spe­si­fikk! Fat sha­ming, skinny sha­ming. Over­vekt og eks­trem­s­port. Eller, den helt dag­lig­dagse, spe­si­fikke kom­bi­na­sjo­nen av kropps­be­hers­kelse, til­pas­nings­dyk­tig­het og under­tryk­king av påtren­gende følel­ser og respon­ser som den nyli­be­rale arbeids­plas­sen krever og for­ven­ter av hver ansatt: open office, clean desk – det er lite sling­rings­monn for det rotete, kavete eller opp­fa­rende i dette åpne land­ska­pet; det er også liten plass og lite omsorg for det intro­verte, inn­ad­vendte og pri­vate i arbei­det, som en essen­si­ell del av arbei­det.

Jeg vet ikke om «natu­ren» Kra­cauer videre snak­ker om er målet (hvil­ken natur?), men å ta «men­nes­ket med i bereg­nin­gen», å fri seg fra «den kapi­ta­lis­tiske tenk­nin­gen» på et kropps­lig, san­se­lig nivå.26 Det tren­ger ikke å være ens­be­ty­dende med ero­tikk; i mange til­fel­ler er ero­tik­ken minst like gjen­nom­sy­ret av en utbyt­tende logikk som en hvil­ken som helst annen lit­te­rær modus, og kan­skje nett­opp derfor blir selve trans­ak­sjo­nen tyde­li­gere i den ero­tiske lit­te­ra­tu­ren, og dermed også for­hand­lings­rom­met – mulig­he­ten for jus­te­rin­ger, for­flyt­nin­ger og for­skyv­nin­ger.

Også i His­to­rien om øyet og De skrek­ke­lige barna etab­le­res et ener­gisk skille mellom det kropps­lige og maski­nelle, det ska­pende, lekne, orga­niske, indre, og det robot­lig­nende, sløve.

Både i His­to­rien om øyet og De skrek­ke­lige barna opp­står en over­gang, et volta, der særlig jente­ka­rak­te­rene – på et beslek­tet vis med Tiller Girls, fore­stil­ler jeg meg – inn­hen­tes av mas­sens grå­dige fang­ar­mer. I His­to­rien om øyet lammes Simone av sorg over Mar­cel­les død, et tap som gjør henne vilje­løs, tom og blank i blik­ket, mens i De skrek­ke­lige barna blir Eli­sa­beth en man­ne­keng etter å ha til­brakt noen uker som ansatt i mote­in­du­strien.

Om Simone, står det: «Når det gjaldt Simone, åpnet hun først de sløve øynene når hun fikk øye på et eller annet trist og obskønt opp­trinn …»27

Eli­sa­beth blir en robot, eller nesten:

«Eli­sa­beth gikk ned trap­pen (…) Men hun gikk som en maskin, drevet av en meka­nisme som hun bare hørte som et brus. Meka­nis­men styrte henne, hind­ret bade­kå­pen i å komme under san­da­lene, kom­man­derte henne til høyre eller venstre, fikk henne til å åpne og lukke dører. Hun kjente seg som en robot som var truk­ket opp til å utføre et visst antall funk­sjo­ner som den måtte gjen­nom­føre, om den da ikke brøt sammen under­veis. Hjer­tet hennes dunket som økse­hogg. Det kimte for ørene hennes, og hun tenkte ikke en eneste tanke som stod i for­hold til henne ener­giske skritt. I drømme hender det at vi hører dem, disse tunge fot­trin­nene som stadig kommer nær­mere og som tenker, som kan gjøre vår gange let­tere enn fugle­flukt, som kan forene det sta­tu­etunge med stu­perens frie glide­flukt under vannet.
        Tung, lett, fly­gende, gikk Eli­sa­beth ned­over gangen …»28

*

Der det først­nevnte til­fel­let kan leses som en psy­ko­lo­gisk, indre utvik­ling (regre­sjon) i karak­te­ren, kan mote­hu­set i De skrek­ke­lige barna sies å være et bygg med meto­ny­misk karak­ter der «kol­lek­ti­vets drøm­me­be­visst­het» kommer til syne i kjole­snitt, skjørte­lengde, reklame og kalk­u­lerte salg, i kon­trast til den ustyr­lige, frie, hedo­nis­tiske, lov­løse leken i barne­rom­met.29 Eli­sa­beth blir prak­tisk talt en dukke, en auto­mat, en «kjønns­løs kropp i bade­drakt». Ulike former for frihet settes i spill; den libe­rale, trans­ak­sjo­nelle, for­bun­det med kjøp og salg, satt opp mot den i barne­rom­met. Ulike drøm­me­be­visst­he­ter kol­li­de­rer; den kol­lek­tive, knyt­tet til rekla­mens appel­le­rende bilder, og igjen, den i barne­rom­met.

Motens plass og sym­bo­likk i Cocte­aus roman for­bin­des med vare­sam­fun­net og ting­lig­gjø­rin­gen av san­se­lig erfa­ring; ele­men­ter som truer fan­ta­sien, leken og bar­nets blikk for «det nye» fridd fra indu­stri­ens pro­duk­sjons­krav. Men roma­nen utøver ingen enkel for­døm­melse av maski­nene, og ei heller av moten, for disse er også kilder til ikke-iden­ti­tet og selv­opp­lø­se­lige erfa­rin­ger. Maski­nene er ikke minst for­bun­det med den kol­lek­tive opp­fat­nin­gen av ung­jenta og den nye kvin­nen; en opp­fat­ning som befes­tet seg da nye opp­fin­nel­ser fikk kvinne­navn (den første syma­ski­nen het Jenny).

Simone på sykkel (i His­to­rien om øyet) er en jente-maskin-hybrid, en for­lø­per for cybor­gen, eller, mer nær­lig­gende tids­rom­met roma­nen opp­står i, en slekt­ning (kusine) av Hans Bell­mers for­dreide, ero­ti­serte duk­ke­skulp­tu­rer fra 1930-tallet. Syk­ke­len er et bilde på suve­re­ni­tet, fritt fall, risiko, adre­na­lin. Syk­ke­len gjør men­neske­krop­pen mer meka­nisk; den unn­slip­per men­nes­kets «natur­lige» takt idet den tril­ler av gårde i vill fart. Som alt annet i Bata­il­les roman er syk­ke­len også en for­len­gelse av for­lys­telse og lek (som vi like­vel ikke glem­mer at er viklet inn i det alle­rede igang­satte, ufra­vi­ke­lige for­fal­let).

Dukken inn­tref­fer i en scene i His­to­rien om øyet der Sir Edmond ber Simone tisse på en dukke som ligner på Mar­celle, etter at venn­in­nen er død og begravd – et bell­mersk øye­blikk!

Cocteau og Bata­ille virker begge å finne mulig­he­ter for (ny)oppfinnelse(r) med maski­nene, i moten, og de verken for­nek­ter eller for­kas­ter karak­te­re­nes iboende destruk­ti­vi­tet (de to kort­ro­ma­nene er også stor­slåtte tra­ge­dier).

*

Også innser jeg på nytt, med for­ster­ket kraft, at jeg går aldri lei av å lese om ung­jenta som for­ta­per seg.

*

Cocteau behand­ler et lig­nende emne i en av sine mest hyl­lede spille­fil­mer, Skjønn­he­ten og udyret (La Belle et La Bête, 1946), basert på den franske even­tyr­for­tel­lin­gen fra 1740. Josette Day spil­ler jenta Belle som må lære seg å elske et udyr (spilt av Jean Marais). Først når hun gir slipp, og aksep­te­rer pelsen, ten­nene og klørne, brytes for­ban­nel­sen og han avdek­kes som prins. Idet han løfter Belle og bærer henne til slot­tet, inn­røm­mer hun at hun savner det skrek­ke­lige beis­tet.

*

Når Deleuze skri­ver om aris­to­kra­ten Marki de Sade og adels­man­nen Leo­pold von Sacher-Masoch – i sin bok om masochis­men, Le Froid et Le Cruel (1967) – er han, ikke uven­tet, opp­tatt av hvilke sam­funns­sys­te­mer de to por­no­gra­fiske mes­terne skis­se­rer: sadis­ten og masochis­ten «repre­sen­te­rer paral­lelle ver­de­ner», og det ville, ifølge Deleuze, vært umulig for den enkelte å tre inn i den andres uni­vers. I mot­vil­jen til å kon­stru­ere eller ved­li­ke­holde et tanke­sett som lener seg mot dia­met­rale mot­po­ler, unngår Deleuze å omtale de to livs­an­sku­el­sene som «nøy­ak­tige mot­set­nin­ger», og velger heller uttryk­ket «en ikke-redu­ser­bar asym­me­tri».30 Ikke minst legger han vekten på språ­ket i de to for­fat­ter­ska­pene, et «over­dre­vent» og «rikt» voka­bu­lar, på den ene siden (for sadis­ten) med et mål om å velte, øde­legge, rasere, og på den andre (for masokis­ten) å innta den selv­valgte offerrol­len i det dra­perte, fløy­els­dek­kete budoa­ret.

I til­fel­let Masoch er «det fun­da­men­tale bildet av moren» sen­tralt, og det er ikke åpen­lyst hvor­for Deleuze er så krass mot Bata­ille, men ikke mot Masoch. Ville det ikke også vært gyldig å påstå at Bata­ille fore­stilte seg et annet fel­les­skap, en annen ver­dens­or­den? At Bata­ille, og for den saks skyld Cocteau, skaper fik­tive ver­de­ner der kjerne­fa­mi­lien og den så yndige par-enhe­ten opp­lø­ses og erstat­tes av andre struk­tu­rer?

Og legge til at dua­li­te­ten opp­hø­rer i roman­ver­kene; makten er ingen enkel eller opp­lagt dyna­mikk, men for­flyt­ter og for­sky­ver seg, opp­lø­ses og gjen­opp­står i uven­tede struk­tu­rer. Hvilke koder for­hol­der karak­te­rene i His­to­rien om øyet og De skrek­ke­lige barna seg til? De voksne er i fåtall: en onkel, en per­ver­tert adels­mann. For­eld­rene er enten syke, døde eller fra­væ­rende. Vi befin­ner oss i puber­te­tens, meta­mor­fo­se­nes og tran­si­sjo­ne­nes uni­vers, et latent kaos­land­skap.

Deleuze snak­ker om «en indre split­telse av språ­ket», om språ­kets begrens­nin­ger, et «ikke-språk» for det språk­løse, krop­pe­nes indre hyl.31 Med vel­vilje kan vi spinne videre på denne tanken og si at His­to­rien om øyet opp­står i split­tel­sen og kon­fron­ta­sjo­nen mellom sek­su­ali­tet og språk. Hvis utgangs­punk­tet er et psyko­ana­ly­tisk tri­an­gel (mor, far, sønn), er utfal­let desto mer desta­bi­li­se­rende – for­tel­le­ren, Simone og Sir Edmond utgjør rik­tig­nok en trio, men med den døde Mar­celle friskt i minne, og de er ikke sta­tiske; de befin­ner seg ikke i en hjem­lig sfære, men er stadig i trans­port, på en kon­ti­nu­er­lig reise der de hekter seg på nye krop­per i et pågå­ende teater, et kropps- og stem­me­drama, fra den spanske tyre­fek­ter­rin­gen til det katolske kirke­gul­vet der kar­di­na­len lat­ter­lig­gjø­res med urin. Det kra­kilske mons­te­ret velter seg ved alte­rets hel­lige orna­men­ter.

*

«Jeg begynte å skive uten noen bestemte mål, jeg var først og fremst drevet av lysten til å glemme, i det minste for en stund, det jeg er og det jeg gjør,» reflek­te­rer Bata­ille i etter­or­det til His­to­rien om øyet.32 Resul­ta­tet er like­vel et slags erind­rings­verk, utfly­tende og kon­sist. Og mens viljen til å glemme eller miste seg selv står lavt i kurs i vår iden­ti­tets­ori­en­terte kultur, er det nett­opp selv­ta­pet som løftes og holdes opp som et alter­na­tiv i roma­nen.

Boken tilbyr det Sontag kaller for «et bre­dere spek­ter av erfa­ring», en kunn­skap som til­la­ter seg å være steil og spydig, tras­sig og usta­dig, buk­tende og uhånd­gri­pe­lig.

  1. Jean Cocteau, De skrek­ke­lige barna (1928/1992), Oslo: Tiden Norsk Forlag, s. 19. ↩︎
  2. Ibid., s. 37. ↩︎
  3. Ibid., s. 25. ↩︎
  4. Ibid., s. 21. ↩︎
  5. Walter Ben­ja­min, «Drøm­meby og drøm­me­hus, fram­tids­drøm­mer, antro­po­lo­gisk nihi­lisme, Jung» i Pas­sa­sje­ver­ket (2017), Oslo: Vidar­for­la­get, s. 682. ↩︎
  6. Ibid., s. 680. ↩︎
  7. Ibid., s. 681. ↩︎
  8. Jean Cocteau, De skrek­ke­lige barna (1928/1992), Oslo: Tiden Norsk Forlag, s. 26. ↩︎
  9. Ibid., s. 24. ↩︎
  10. Ibid., s. 29. ↩︎
  11. Geor­ges Bata­ille, His­to­rien om øyet (1929/2002), Oslo: Spar­ta­cus Forlag, s. 52. ↩︎
  12. Ibid., s. 26. ↩︎
  13. Ibid., s. 66. ↩︎
  14. Walter Ben­ja­min, «Maleri, Jugend­stil, Nyhet» i Pas­sa­sje­ver­ket (2017), Oslo: Vidar­for­la­get, s. 943. ↩︎
  15. Geor­ges Bata­ille, «Forord til Madame Edwarda», i Ero­tis­men (1996), Oslo: Pax Forlag, s. 267. ↩︎
  16. Susan Sontag, «The Por­no­grap­hic Ima­gi­na­tion» (1967) i Styles of Radi­cal Will (1969/2009). London: Pen­guin, s. 51. ↩︎
  17. Geor­ges Bata­ille, His­to­rien om øyet (1929/2002), Oslo: Spar­ta­cus Forlag,s. 15. ↩︎
  18. Ibid., s. 18. ↩︎
  19. Ibid., s. 86. ↩︎
  20. Ibid., s. 62. ↩︎
  21. Ibid., s. 58. ↩︎
  22. Ibid., s. 111. ↩︎
  23. Gilles Deleuze og Claire Parnet, Dia­lo­ger (1977/2015), Køben­havn: For­la­get Basi­lisk, s. 70. ↩︎
  24. Jean Cocteau, De skrek­ke­lige barna (1928/1992), Oslo: Tiden Norsk Forlag, s. 39. ↩︎
  25. Sieg­fried Kra­cauer, «Masse­or­na­men­tet», i Weimar Essays (2022), Oslo: Solum Bok­ven­nen, s. 222–223. ↩︎
  26. Ibid., s. 228. ↩︎
  27. Ibid., s. 73. ↩︎
  28. Jean Cocteau, De skrek­ke­lige barna (1928/1992), Oslo: Tiden Norsk Forlag, s. 85. ↩︎
  29. Walter Ben­ja­min, «Drøm­meby og drøm­me­hus, fram­tids­drøm­mer, antro­po­lo­gisk nihi­lisme, Jung» i Pas­sa­sje­ver­ket (2017), Oslo: Vidar­for­la­get, s. 687. ↩︎
  30. Gilles Deleuze, Masochism: Cold­ness and Cru­elty (1967/1991), New York: Zone Books, s. 68. ↩︎
  31. Ibid., s. 23–23. ↩︎
  32. Geor­ges Bata­ille, His­to­rien om øyet (1929/2002), Oslo: Spar­ta­cus Forlag,s. 111. ↩︎

Hedda Robert­sen (f. 1987) er for­fat­ter og film­kri­ti­ker. Siste utgi­velse: Pur­ga­to­rium. En dan­sende tanke (Cap­pe­len Damm, Oslo 2025).