Mange forsetter, ganske få forbrytelser

23.04.2025

Essayet er hentet fra boka Contre la littérature politique, utgitt på det venstreradikale, alternative forlaget La fabrique (2024). Boka har bidrag fra flere forfattere, de fleste med en eller annen tilknytning til fransk samtidspoesi, nærmere bestemt den grenen som i noen sammenhenger kalles ny fransk poesi, eller «postpoesi» – forfattere som «ikke liker så godt å bli kalt poeter», som det heter i forordet – blant andre Leslie Kaplan, nylig avdøde Pierre Alferi og altså Nathalie Quintane. Ifølge det samme forordet er boka en slags oppfølger til Toi aussi, tu as des armes fra 2011, en tilsvarende samling essays som oppsummerte de politiske implikasjonene i en del av de nye poetiske praksisene. Tekstene i denne utgivelsen var også preget av stemningen i kjølvannet av Tarnac-affæren, som mange oppfattet som et utslag av en snikende totalitarisme i ly av antiterrortiltakene på begynnelsen av 2000-tallet.¹ Kritikken i Contre la littérature politique retter seg mot den «konformismen» som ofte nøytraliserer både litteraturen og politikken når de forenes, og er et forsøk på å «fornye spenningen mellom litteratur og politikk». Quintane er forfatter, (uklassifiserbar) poet, oppleser, teoretiker og essayist, og har selv hatt tilknytning til protestbevegelsen som oppsto i Frankrike i 2016. En spontan rapport ble lest opp på Audiatur-festivalen i Bergen samme år. Oversettelsen sto på trykk i Ny Tid: «Det er den 38. mars, og opprøret fortsetter»².

Thomas Lundbo (overs.)

– Mange forsetter, ganske få forbrytelser.

– På den ene siden forsettet (politisk), på den andre forbrytelsen (litterær). Det er en klassisk inndeling, og den smadrer alt; like fullt er den fortsatt virksom.

– Det burde startes forhandlinger for å inngå et sosialt og litterært forlik som fastslo en jevn fordeling: 50 % politikk, 50 % litteratur. Hvis det blir for mye politikk, skrumper litteraturen inn; blir det for mye litteratur, svinner politikken hen.

– Eller vi kan gå inn for topologiske klassifikasjoner: På veggene, folkelig politisk litteratur, renset for alle tvetydighetene som følger med praksis («Politi overalt, rettferdighet ingensteds», Victor Hugo); andre steder, langs en linje som går fra glassklare bevisførsler eller fiksjoner til de mest eksperimentelle eksperimenter, kan enhver gi sin skjerv, sitt bidrag, litt mer til venstre, litt mer til høyre, så nærmer vi oss et ideelt sentrum.

– Selvfølgelig eksisterer ikke dette i virkeligheten (det bare er en morsom teoretisk påminnelse). For eksempel, da politikken eskalerte i min egen by (16 000 innbyggere), dukket følgende tag opp på murveggen ved siden av bakeriet: «Lager social». Jeg tenkte først at det sikkert var et ordspill på det tyske ordet Lager (leir), uten at jeg skjønte hva som var sammenhengen mellom «leir» (Lager) og «sosial», eller hvorfor det var på tysk, for når man hører tysk på disse kanter, er det fortsatt mange som skvetter – altså, hvordan kunne et ord med så negative konnotasjoner (Lager) koagulere med et ord med langt mer positive konnotasjoner, i hvert fall når det er skrevet på en murvegg, «sosial»? Hver gang jeg var ute for å kjøpe brød, grublet jeg på dette mysteriet. Det slo meg selvfølgelig ganske fort at det kunne skyldes en skrivefeil, og at den som skrev, hadde ment «La guerre»³, men det som var skrevet, var skrevet, ikke som «La guerre», men som «Lager», med en betydning som ble med i fortolkningen. Derfor har denne tagen, som ville sluppet glatt igjennom i sin vanlige form («La guerre sociale»⁴), fortsatt å forvirre meg når jeg er ute for å kjøpe brød. Er dette en (god) definisjon av litteratur? La oss si at det er en definisjon som er falsifiserbar (gjendrivelig), og det er slik jeg forstår det litterære: som noe som kan gjendrives (det var også det jeg svarte for sju-åtte år siden til historikeren Patrick Boucheron, som hellet mot den oppfatningen at poesien er ugjendrivelig, en merkelapp som fortsatt står høyt i kurs innen store deler av akademia og blant mange såkalte litteraturkritikere uten særlig kjennskap til det som har skjedd i samtidspoesien de siste årene, kanskje helt siden Francis Ponge, kanskje til og med siden Homer (men det er mer diskutabelt).

– Er det fordi det er obskurt det er ugjendrivelig? Det vil jeg kalle en slapp definisjon.

– Greit, det er (omtrent) det samme adjektivet som Artaud satte på Nervals Les Chimères: «De selsomme sonettene i dette ubestridelige⁵ verket». Man må imidlertid velge hvor man beskjærer sitatet, og for min egen del ville jeg lagt kuttet litt lenger framme: «De selsomme sonettene i dette ubestridelige verket er på vei mot Den Store Kunstens eksplosjoner, som alltid har vært og alltid vil være værenskraftens fall henimot erklæringenes villskap.» Dette sier ikke bare mer, det sier også noe annet.

– Man ser (den innbilte) faren: At det gjendrivelige i litteraturen skal smitte over på politikken, svekke den. Det er derfor Balzac innimellom skriver «Det er derfor». Som en liten stoppesøm for å reparere stoffet som holder på å rakne i litteraturen.

– Hvorfor synes jeg det er så morsomt når Balzac skriver «Det er derfor»? Er det fordi denne omtanken gjør leseren til en karikatur? Han eller hun er altså en som regelmessig trenger å få oppsummert de siste ti linjene eller sidene og vite grunnen, som trenger å få forklart livet.

– Nettopp! sier leserne.

– Og hvorfor ikke? sier aktivistene.

– I så fall trenger dere ikke oss, sier forfatterne, dere trenger vel ikke oss til å bre over dere, sier forfatterne.

– Men dere forfattere, dere kunstnere, dere har jo så mye fantasi, dere har så mange ideer, dere finner på historier, dere skaper faktisk verdener.

– Jo, men dere aktivister, dere forkjempere, dere har praktisk sans, dere vet nøyaktig hva man skal gjøre i den eller den situasjonen, dere har erfaring, dere har et helt arsenal av tiltak.

– Jo da, men dere forfattere, dere kunstnere, dere har ingen slike begrensninger, dere er i stand til å finne på ting som vi aldri ville kommet på.

– Ja, men det dere aktivister, dere forkjempere kan ha bruk for, er vel helst det vi finner på som ikke er for vilt?

– Selvfølgelig er det sånn, for hvis det ikke er for vilt, kan vi omsette det i handling, og vi kan tagge gode formuleringer på veggen, vi kan ha gode slagord som dere forfattere, dere kunstnere, har funnet på, med gode politiske ideer som vi aldri ville kommet på selv.

– En gang kom Wittgenstein helt uforvarende til å rette på Rimbauds «Jeg er en annen». Jeg sier uforvarende fordi det han vil, er å filosofere (det gjentar han ofte), ikke skrive litteratur.

– Wittgenstein skrev: «‘Jeg’ har ingen sentral plass i grammatikken, det er et ord som alle andre.»⁶

– I grammatikken. Akkurat det burde få oss til å ane ugler i mosen, for grammatikken tilhører oss alle.

– Det Wittgenstein antyder (peker på), er en form for sekularisering (av ordene) av filosofien (han vil for eksempel ikke konkurrere med psykoanalysen).

– Det Rimbaud antydet, var noe helt annet, det var en av-romantisering av subjektiviteten. På 1900-tallet var det noen (en del, mange) som gjen-romantiserte Rimbauds formulering.

– Og da tar vi med i betraktningen at oppstanden alltid sammenfaller med en lyrisk reisning («Til angrep på himmelen»).

– Det politiet vi her står overfor, er et lyrisert politi (som alltid snakker over seg, som alltid gjør mer, og alltid er resolutte – «harde i klypa» – et politi som helt logisk tar dette til seg).

– Ikke blande sekularisering og muskelbygging.⁷

– Unngå å lage formuleringer etter ordensmaktens ønsker, nettopp, få et forsprang.

– Vi kunstnere, som av gammel vane er overbevist om at vi ikke gjør annet enn å se på hverandre (i speilet), vi inspiserer, estimerer – neglisjerer den utenforstående som alltid er målestokken for alle og enhver og altså også oss selv.

– En utenforstående som Burroughs har identifisert eksakt (snuten, mediene, «det strømlinjede mareritt»). Den samme utenforstående som vi antok at vi hadde klart å roe ned, som lot oss være såpass i fred at alt som trengtes, var en diffus kritisk intelligens (hvem ville vel ikke ha foretrukket elegansen i en real omgang pryl?) med tilhold i de berømmelige glipene (et stadig sjeldnere ord)⁸, før vi leser The Electronic Revolution⁹ og tenker om Burroughs’ gamle oppdatering: Men det er jo akkurat sånn, det der handler om oss, i dag.

– På den ene siden, liggende der (den utenforstående) på kjøkkenbordet (vårt), mellom avfall og avissider: «intellektuell terror»¹⁰. På den andre siden, oss, rundt bordet, og ikke bare på den ene siden, som gir svar på tiltale, «intellektuell terror». Av angst.

– La oss anta (vi kommer tilbake til dette), at angsten er den dominerende affekten i den observerte kroppen (vår).

– Jeg husker hvordan vi på begynnelsen av 90-tallet kunne breie oss i fraværet av skoler, fraværet av manifester (eller parodier på dem), fraværet av bevegelser – vi var frigjort. Alt som var igjen var noen tidsskrifter med løse redaksjoner bestående av venner, ikke omvendte. Men som poet eller tilsvarende skjønner jeg ikke hvordan man kommer utenom spørsmålet om omvendelse, på ett eller annet tidspunkt, uansett hvilket navn man setter på det, uansett hvilket ord man bytter det ut med.

– Vi snakker om liv her. Om alt det livene stritter imot. Om hva som får dem til å holde stand eller gi etter.

– Hva eller hvem kunne la vårt hjerte ta del i den felles intelligensen til surrealistene, dadaistene, konstruktivistene, lettristene, situasjonistene, romantikerne, de tenksomme¹¹ osv.? Alle disse gruppene fra tretti- og førtitallet, hundretalls rundt omkring i verden, som kjente hverandre og fornærmet hverandre, som jobbet i eksil hos hverandre og med hverandre?

– Kamerater, dere er heldige som er såpass sammensveiset som dere er, så vidt jeg kan se, for vi, vi er alene sammen.

⇒ Her tar jeg feil. Det finnes både duoer og trioer som av og til innordnes under samlebetegnelsen kollektiv. De er mange nok til at noe kan skje.

– Og for å unngå at en særpreget problemstilling eller et elskverdig særpreg skal ta kontrollen over formspråket, er det nok å hente fram de sosiale spørsmålene, spørsmålet om rike, om fattige, spørsmålet om svarte og arabere, om romer og flyktninger. Rekalibrering. Angst. Obligatorisk oppfinnsomhet (list).

– La oss altså anta at det er angst, det er nok av grunner:

Folk som har et øye for lite, og vi som hengir oss til våre estetiske (og politiske, da!) manøvere.

– Jeg skal si deg en ting: Når et helt samfunn, inkludert de dannelsesløse-dannede sjiktene, har de fleste holdepunktene sine fra Napoleon IIIs regjeringstid (når vi leser hva Bourdieu skriver om Manet, og interiøret i Elyséepalasset er som det er), kan du alltids trekke fram Dewey-ene eller Witt-ene (-genstein eller ‑ig, alt etter som), men alt sammen blir restetisert, stilistikert, og du ender selv i siste instans til syvende og sist alt tatt i betraktning med å anerkjenne skillet mellom form og innhold.

– Men hvem eier grammatikken?
– Det er vi!

– Jeg husker en opplevelse av temporal teleskopering: sist høst (2022 altså) deltar jeg på en konferanse om et eller annet historisk (og politisk, da!) tema, dit det er invitert flere forfattere (jeg husker ikke engang når eller hvorfor universitetsfolk begynte å føle seg forpliktet til å invitere sånne som driver og koker i hop ting). Nederst i en trapp, men ovenfor meg, er det en romanforfatter som snur seg mot meg og sier: Så du er fortsatt formalist? Plutselig ser jeg meg selv i klærne til Nathalie Saurraute, lang kåpe, pumps og tørkle i halsen.

– Søren, tenker jeg mens jeg retter på tørkleet, hvis jeg skal svare henne må jeg gå to ganger tilbake i fortiden: først til første gang jeg ble karakterisert som formalist, altså på midten av 90-tallet, så til Nathalie Sarrautes tid, rundt 59.

– Idet jeg skal til å gå inn i tidsmaskinen for å dra tilbake, og står med pumpsen min på nederste trinn, oppdager jeg at romanforfatteren allerede er vekk! Når det kommer til stykket, tenker jeg, venter aldri sånne folk på noe svar.

– Men altså, tredje grunn til angst: at jeg roper til deg at friminuttet er over (hvor mange har vel ikke sagt fra om at friminuttet er over siden jeg begynte … okei, 80-tallet, det store friminuttet), at jeg stevner deg til å innstevne, dissekere, analysere, anatomisere, til å gjengjengjenlese Gramsci, Hegel og Thomas Piketty, at jeg avkrever deg hele klassifikasjonsskjemaet, Frankrikes tilstand og den matematiske topologien, som en helt nødvendig forberedelse, skjønner du, til all skjønnlitterær skriving, og først og fremst at du slutter å pelle deg i nesa mens du stirrer på stæren (det er lyrisk).

– For et par måneder siden kom jeg over en litterær kuriositet, som vi sa i gamle dager, i dette tilfellet en litterær kuriositet på film¹²: fire menn sittende på én side av et rektangulært bord, gjetet av en femte ved enden som styrer ordet, foran en sal som vi etter hvert får se, fullsatt, stum, mens disse fire legger for dagen en helt uhyrlig kunnskap om poesi. De kan ALT: Skandere latinske vers, oversette kinesiske vers, sammenfatte surrealismen på under tjue ord, snakke både om Ponge og Jaccottet utelukkende ved bruk av antifrase, greie ut om det oksitanske diktets utvikling fra Ademar til Poitiers […] de kan alt og konkurrerer i alt og gjør alt hva de kan for å knuse hverandre med sin kolossale kunnskap, for å smadre sidemannen med sitater på arameisk, pulverisere ham med sanskritiske etymologier og detaljer om Saint-Poul-Roux’ liv. Og jeg tenker: Jesus Kristus, det var faktisk i den leiren der du satte dine egne møkkete sko på midten av nittitallet. Men jeg blir ikke så veldig lettet av å si til meg selv at vi kom oss ut av det til slutt; tvert imot kom angsten igjen og jeg kastet meg umiddelbart over første bok av Kapitalen, som jeg aldri hadde lest fra perm til perm.

– For en fest! Hvilke liflige klanger er det vel ikke som klinger så kjent i våre ører når vi leser Kapitalen, skrevet på 1800-tallet og oversatt til klassisk fransk av Jules Roy. For 1800-tallets stil, oversatt til klassisk fransk, det er som et varmt bad, pannekaker til dessert, mammas fang. Men stopp! Slutt på friminuttet! Fremad, du late poet, du dovne forfatter, din døgenikt, fremad mot de allervanskeligste begrepene, mot økonomiens tall (jeg hopper over de sidene), mot de lange, gripende skildringene av folkets lidelse, mot Marx’ drepende ironi.

– For cirka ti år siden sa jeg: «Hvis du skriver noe venstrevridd i en høyrevridd form, blir det høyrevridd.»¹³ Det var bare en punchline, for hvis man skal forstå denne reprimanden bokstavelig, kan 90 % av den venstrevridde litteraturen tas til inntekt av Darmanin¹⁴ (i går postet Alice Zeniter en twittermelding med et bilde av en avisside der en eller annen macronistisk minister fortalte at han leste Kunsten å miste¹⁵ på flyet, og hun framholdt sin uforbeholdne støtte til opprørsbevegelsen som er i emning).

– Jeg har ofte en merkelig drøm der den siste boka mi ligger på et salongbord hjemme hos Bettencourt-familien. Kan noen si med sikkerhet at det aldri vil skje?

– Åh, måtte bøkene mine leses av DGSI! Måtte de bli saumfart av DGSE!¹⁶ Heller det enn av Bettencourt-familien!

– Alice, jeg står med deg! Men du burde herpe ordene dine litt mer.

– DGSE, DGSI, akk ja! Jeg er bare en enkel formalist! Tre ganger akk ja! Budsjettet ditt er ikke stort nok til å betale for litteraturstudiene dine! Fire ganger akk ja! De humanistiske fakultetene er i ferd med å smuldre opp!

– Hvem eier grammatikken?
– Det er vi!
– Hvem eier grammatikken?
– Det er vi! Det er vi! Det er vi!

– Jeg bygger, du bygger, vi bygger en angstdetektor (for angsten vår, altså min): jeg har nettopp lånt øret mitt til radioen som (fortsatt) snakker om Sylvia Plath. Den inviterte, en kvinnelig Plath-spesialist, er litt forbeholden: Dagbøkene er veldig interessante, men poesien, nei, den er ikke mye verdt, om man kan si det sånn (hun sier det ikke sånn men det er ikke langt unna) – number one. Number two: I dagbøkene er det fortrinnsvis det som handler om hjemmesituasjonen man bør feste seg ved (oppvasken, barna), for der ser man hvor ille hun egentlig hadde det. Ikke rart at den jenta begikk selvmord. Hun skulle ha reist med tidsmaskinen og hørt hva som blir bevart av autofiksjonen (det som før het selvbiografi, eller, i denne sjangeren, bekjennelsespoesi).

– Ta en knutt hvis du har, eller et bjørkeris, sett dine nakne føtter på gulvet og på en, på to, på tre, schmakk, schmakkk, schmakk. Ett slag for hvert år med autofiksjon: ryggen blodstenkt, nekrose i sårene (attpå til er det godt betalt).

– Slutten av sekvensen hadde imidlertid alle skruene på rett sted. Så hvordan kan det ha seg at Angot + Despentes = Constance Debré? Hvor var det alt gikk skeis?

(Når det er sagt var det vel ikke annet å forvente.)

– Aller laveste grad av angst (nesten lik 0): fransk sci-fi. Vent, ikke gå. Jeg skal forklare. Så nærtagende dere kan bli noen ganger.

– Jeg hadde en venn, Philippe Castellin¹⁷. Han ga en eller annen Duhamel en på trynet i 68. Så ble han korallfisker på Korsika og drev med performance-poesi. På midten av 70-tallet begynte han å skrive science fiction-romaner under pseudonym – dette var gullalderen for eksperimentell, altså politisk, science fiction. Så fikk han beskjed av redaktøren sin om å roe seg litt ned sånn litterært og han ga det opp, samtidig som de siste forhåpningene om en revolusjon sluknet.

– En kamerat gir meg en diger bok av en veldig kjent sci-fi-forfatter¹⁸ (jeg trenger ikke røpe navnet). Litt av en sensasjon. Enid Blyton ispedd noen typografiske sprell. Det er åpenbart at fyren kjenner 70-talls-sci-fien godt, men her sender han den gjennom fresemaskinen.

– Vi befinner oss i en tid da forfattere sender setningene sine gjennom fresemaskin for å foregripe det øyeblikket da redaktøren deres ber dem sende setningene sine gjennom fresemaskin, slik at de unngår at redaktøren deres ber dem sende setningene sine gjennom fresemaskin (men det er akkurat det samme som skjer med filmen).

– Dristigheten til Ponthus¹⁹, i et landskap som er totalt ødelagt av fresemaskiner.

– Man trenger bare å lese begynnelsen av Mercier et Camier²⁰ så skjønner man at hele 1900-tallet har forsvunnet (i litteraturen) i dag.

– Scene: Vi er tre eller fire, folk som skriver, sittende foran en forsamling, uten noe bord (det er ikke en konferanse, det er et stort sted for politisk aktivisme i Paris).

– Det er den tiden da man føler seg forpliktet til å presisere at man skriver noe, i forlengelsen av et tema som ble popularisert av Duras, og mer eller mindre klønete gjenopptatt, allerede da forterpet, av Christine Angot på 90-tallet: «Jeg skriver.» (punktum finale²¹). Dette kalles intransitivitet, og det motsatte av intransitivitet, er transitivitet. Og vi skriver altså transitivt (vi skriver noe), og i desto større grad siden forgjengerne våre skrev, punktum finale, og siden jeg de siste tjue årene selv har snakket om å skrive noe, og ikke om ikke å skrive noe, så tror jeg at hvis jeg nå (i 2023) skulle begynne å hevde at jeg skriver punktum finale, ville det ha vært – på grunn av dette skiftet, denne mer eller mindre fantasifulle pendelsvingningen som har vært spesifikk for litteraturen vår siden 80-tallet – det ville ha vært radikalt. Men obs: Å si at det å skrive noe ikke fritar en fra å skrive (punktum finale) er et slagord som i dag ikke kan oppfattes som annet enn et slagord – bedre da å gå inn for at det å skrive ikke fritar en fra å skrive noe, hvordan det føles er bedre. Eller stikke hull på alt sammen: «Når man ser en mann og husker boken hans, er det et dårlig tegn», skrev Pascal.

– Men hvorfor skriver du ikke som Victor Hugo? kommer det i dette øyeblikk fra noen i forsamlingen, eller snarere:

– Hvorfor finnes det ikke noen Victor Hugo i dag?

Jeg holdt på å svare:

– Jo, for i mellomtiden har det vært noe som het 1900-tallet.

– Vi er ikke så oppfinnsomme, men vi er noen luringer som er lure på en typisk 1900-tallsmåte. Vi er lure med avviklingen. Ja, faktisk er vi enda lurere enn som så: vi er lure med avviklingen av avviklingen (vi har glemt hva vi avviklet og at vi avviklet).

– Spørsmål: Er dere klar over hvilken kollektiv innsats som er lagt ned av det samlede lauget de siste to generasjonene for å gjøre litteraturen enkel, leselig, klar som fjellvann, gjennomsiktig som en kilde gjennomstrømmet til bunns av sollys²²? Alle fra høyre til venstre har vært opptatt med det. Jeg har selv helt fra starten ytt min skjerv ved å publisere setninger som: «Skinnet på tomaten holder tomaten i skinnet»; de mest inderlige formene for litteratur, så vel som de i utgangspunktet mest innviklede, har alle gått inn for å klargjøre det dunkle i et lys som i en operasjonssal; når man tar for seg de franske Nobelpris-vinnerne opp gjennom historien, ser man at språket stadig blir klarere, mer gjennomsiktig, som kildevann gjennomstrømmet til bunns av sollys; for femten år siden trodde jeg at jeg hadde funnet løsningen: For å snakke klart og utvetydig om politikk, måtte jeg snakke om det politiske personellet, derfor skrev jeg navnet SARKOZY i en bok, og denne boka fikk en viss suksess, for selv om den kanskje ikke var klar som kildevann gjennomstrømmet til bunns av sollys, hadde den navnet SARKOZY på trykk, og på denne måten greide enkelte (som imidlertid ble litt forvirret av den litt forvirrede klarheten i noen av setningene) å gjenkjenne boka som politisk, som noe som handlet om politikk. På denne dåpsklarhetens alter, i uskylden som fulgte et fransk som endelig var delitterarisert, ofret vi verken stilen (en 0‑stil er også en stil) eller drømmen om en viss «suverenitet» (myten om den store forfatteren²³), og heller ikke, blant dem som har spenna, den estetiske avgrensningen (kunsten skal ikke gå over sine bredder, den har sine egne steder) – faktisk var det avvikling og bevaring på en gang. Så går tiden og vippehusken er satt i sving igjen, setet går opp og ned, ned og opp: Vi leser Le corps lesbien²⁴ og vi leser den uten å hoppe over en eneste linje. Du skal lese Le corps lesbien koste hva det koste vil, kamerat, enten du vet at Wittig står nærmere Guyotat enn Édouard Louis eller ikke. Og Wittigs viktigste referanse i essayene sine er Nathalie Sarraute.

– Hvilket kan sees som et slags bevis for at lesningen (tilegnelsen) av en tekst som tidligere ble klassifisert som avantgardistisk, eksperimentell osv., ikke lenger trenger å finne støtte i litteraturens antatte suverenitet, det holder med en solid dose motivasjon (politisk motivasjon: eksistensiell).

– Wittig: feminist, lesbisk, grammatiker.

– Jo da, men uansett må man la det vanlige språket og de vanlige livene slippe til i litteraturen.

– Første nyhet: Folk (menneskene osv. – folk er deg²⁵) snakker et språk som er enkelt, klart, gjennomsiktig som kildevann gjennomstrømmet til bunns av sollys. Det er tydelig at du ikke kjenner familien min. Der er det fullt av glemte ord, fremmede ord (katalanske og limousinske), av brudd og gjentakelser.

– Dette «vanlige» språket, språket vi etter hvert har vent oss til i litteraturen, er først og fremst lagd for det dannelsesløse-dannede borgerskapet, som elsker å lære litt av hvert (altså må det være forståelig). Det er et språk som ikke har sluttet på skolen.

– Det kan forresten uttrykke raseri, revolt, opprør, og mord for alt jeg vet, men det uttrykker det alltid behersket.

– Det uttrykker raseri på en behersket måte, det uttrykker revolt på en behersket måte, og det fininnstiller opprøret.

«Dette regimet vil jeg karakterisere slik: Politi overalt, rettferdighet ingensteds.» (Victor Hugo, 1851)

– Det er en klar, velsmidd setning. I denne konteksten, tagget på en murvegg, lades den med et liv den manglet i en bok.

– «Jeg frykter tøflenes stillhet mer enn støveltramp.» (Max Frisch, 1933)

– Det er mulig at setninger som er klekket ut av forfattere og skrevet på ny av aktivister utgjør et par, eller tre eller fire. Eller når de kuttes (hvilket er en poetisk gest; kuttingen er kanskje motivert av plassmangelen, men ikke kuttstedet).

– Vi må kutte i de gamle linjene.

– Etter alt det som står ovenfor er vi uvegerlig kommet tilbake til spørsmålet om holdning (jeg vil ikke si kvalitet, jeg vil ikke si storhet, jeg vil si holdning: Er dette noe som holder?)

– For noen måneder siden plukket jeg opp Octobre, sketchs et chœurs parlés pour le groupe octobre (1932–1936)²⁶. Det som står igjen etter Oktober-gruppen, revolusjonær agitprop-trupp som ble støttet av kommunistpartiet, er tekstene til Jacques Prévert. Jeg ble skuffet. Det er ganske sidrumpa, generelt lite tess.

– Det er helt normalt, svarer Anne-Laure når jeg sier at jeg synes at Butler er mer teoretisk interessant enn Wittig; Butler er akademiker, mens Wittig er aktivist, det er to forskjellige uttrykk og de må forstås utfra sin tid.

– Det er ikke mulig å finne igjen Oktober-gruppens levende uttrykk, replikkene som ble tatt på sparket, alt som ble improvisert, det er tapt. Ikke en eneste filmsnutt, ikke en eneste bok, ikke et eneste vitnesbyrd kan si noe om holdet i dette, eller om ideene. Vi har bare skjelettet (men et dansende skjelett kan fortsatt skremme borgerskapet når anledningen byr seg, som i Spillets regler²⁷).

– Den dag i dag: Vi må holde oss til det. Den dag i dag, 29. april 2023, er den sosiale bevegelsen (menneskene, mengden, folket osv.) mer oppfinnsom – replikker på sparket, improvisasjon – enn deg, enn 99 % prosent av litteraturen som tilbys. Det er Oktober overalt.

Hallo, vi er en kameratgjeng som har dannet et kollektiv … og nå tenkte vi at vi skal skape et tredjested, men et tredjested, hva er egentlig det? Jo, det er et samlingssted der vi deler kunnskaper om økologi, matlaging, yoga, forskjellige ting for å bli litt mer zen i hverdagen

Spis komposten din
På et tredjested
Åh åh åh
Åh åh åh²⁸

– Her ligger noen av forhåpningene mine: Så snart resultatene av oppfinnsomheten blir forvandlet til profiterbare gode intensjoner av de dannelsesløse-udannede, kommer den negative innstillingen fram – satire, oppsetsighet, ironi, frekkhet, humor i en brutal og raffinert form osv.

– Og hvorfor? Fordi det er best å vokte seg for en lindrende, utlignende litteratur, og disse registrene vokter oss mot det.

– Hvis du, leser, du mottager-avsender, ikke vil være uten et engasjement, og hvis du kan se for deg at alle handlingene dine er et valg og at det å lese er ett av dem: gå om bord²⁹.

Oversatt av Thomas Lundbo

Se for eksempel Anje Müller Gjesdahl: «Fra Tiqqun til Tarnac. Fransk radikalisme på 2000-tallet» i Arr 3–4, 2012 (på nett: https://bora.uib.no/bora-xmlui/bitstream/handle/1956/6287/Fra%20Tiqqun%20til%20Tarnac_ARR_3-4_2012.pdf?sequence=4&isAllowed=y), og min egen artikkel «Den politisk-pragmatiske vendingen i ny fransk poesi» (nedlastbar pdf på: https://kritikerlaget.no/saker/kritikarseminaret-føredrag-thomas-lundbo), opprinnelig holdt som foredrag på Kritikerseminaret under Norsk Litteraturfestival 2012. ↩︎
https://www.nytid.no/det-er-den-38-mars-og-opproret-fortsetter/ ↩︎
Altså «krig», eller «krigen» i bestemt form. (O.a.) ↩︎
«Den sosiale krigen», el. «Samfunnskrigen». (O.a.) ↩︎
Ordet Artaud bruker er «irrécusable», som betyr omtrent det samme som «irréfutable» – «ugjendrivelig», el. mer direkte oversatt «uavviselig» – i tillegg til at selve ordlyden er nesten lik. (O.a.). ↩︎
I Filosofiske undersøkelser [norsk oversettelse ved Mikkel B. Tin, Oslo: De norske bokklubbene 2003, O.a.]. ↩︎
I original: sécularisation og musculation. Når politiet er «musclée» betyr det gjerne at de tar i bruk tøffe metoder, er «harde i klypa» osv. (O.a.) ↩︎
Quintane bruker interstices («mellomrom» e.l.) og legger i en parentes til at det er et «utdødd (el. forsvunnet) ord» («mot disparu»). (O.a.) ↩︎
William Burroughs: The Electric Revolution (1970, teksten er lett tilgjengelig som pdf på nettet). ↩︎
Darmanin Gérald, innenriksminister. «Jeg nekter å gi etter for intellektuell terrorisme», på forsiden av Journal du dimanche (02.04.2023). ↩︎
De tenksomme eller de meditative eller skjeggete, en gruppe tidligere David-elever som var forvist fra atelieret hans. De okkuperte et gammelt kloster på Chaillot-høyden fram til 1803 og ødela de fleste av verkene sine, Jf. Tout va bien se passer (P.O.L 2023). ↩︎
https://asp.huma-num.fr/s/archives-sonores/item/388. ↩︎
I Les années 10 (La fabrique 2014). ↩︎
Gérald Darmanin, fransk justisminister, kjent for en tøff språkbruk (og tøffe virkemidler) mot demonstranter. (O.a.) ↩︎
Alice Zeniter: L’Art de perdre, Paris: Flammarion 2017 [norsk oversettelse ved Egil Halmøy, Kunsten å miste, Oslo: Aschehoug 2019, O.a.]. ↩︎
De franske direktoratene for henholdsvis indre og ytre sikkerhet (O.a.). ↩︎
https://www.sitaudis.fr/Celebrations/philippe-castellin-1948–2021-1635359013.php ↩︎
Det er snakk om Alain Damasio, som nok er mer kjent i Frankrike enn i Norge. (O.a.) ↩︎
Joseph Ponthus, À la ligne, Éditions de la Table ronde 2019 (norsk oversettelse ved Margunn Vikingstad, Linjeskift, Oslo: Aschehoug 2020, O.a.). ↩︎
Samuel Beckett, Mercier et Camier, Éditions de Minuit 1970. ↩︎
Det franske uttrykket «point à la ligne» trekker en forbindelse til Ponthus’ ovenfor omtalte roman. (O.a.) ↩︎
Sitat fra «Bouillabaise», en novelle av Alphonse Daudet (1840–1897). (O.a.) ↩︎
Jf Johan Faerber, Le grand écrivain, cette névrose nationale (Fayard 2021). Jeg tenker ikke her på Georges Bataille (når det gjelder Bataille og «striden» om ham på 90-tallet, mellom Christian Prigent og noen i min generasjon, se sidene 297–313 i Christian Prigent: trou(v)er sa langue, redigert av Bénédicte Gorrillot og Fabrice Thumerel, Éditions Hermann 2017). ↩︎
«Den lesbiske kroppen», sjangerløs bok fra 1973 av den feministiske forfatteren og teoretikeren Monique Wittig. (O.a.) ↩︎
Tag observert i Liège, i Belgia, som Julien Jeusette og/eller Denis Saint-Amand har gjort meg oppmerksom på. ↩︎
Octobre, sketchs et chœurs parlés pour le groupe Octobre (1932–1936), Gallimard 2007 [«Oktober, sketsjer og opplesninger for Oktober-gruppen», O.a.]. ↩︎
Spillets regler, film av Jean Renoir fra 1939. ↩︎
Dalle Béton, Mange ton compost, https://www.youtube.com/watch?v=Aynu4f-bEbs ↩︎
Referanse til Justine Happe som presiserer: «Når jeg synes det å gå om bord kan være til hjelp som et begrep om samtidslitteraturen, er det først og fremst fordi det kan brukes i kritikken.» (i La Littérature embarquée, s. 79, Éditions Amsterdam 2023). [Happe tar til orde for en litteratur som anerkjenner at den virker i og på en bestemt virkelighet, og henter «om bord»-metaforen fra Pascals tekst om «veddemålet» (om Guds eksistens) i Tanker, norsk oversettelse ved Hall Bjørnstad, Oslo: Pax 2007, O.a.] ↩︎

Nathalie Quintane (f. 1964) er en fransk forfatter. Siste utgivelse: Tout va bien se passer (P.O.L, Paris 2023).

Thomas Lundbo (f. 1971) er forfatter og oversetter. Siste utgivelser: Den som jubler sist (roman, Cappelen Damm, Oslo 2023); Gilles Deleuze: Film 1: Bevegelse-bildet (oversetter, Existenz, Oslo 2024).